Robotkritikerne kommer

BOK
Eirik Vassenden
Kritikerens spøkelse: om kunsten å felle smaksdommer i det 21. århundret
Pelikanen forlag, 2023
Omslag: Sten. E. Moe

Den profesjonelle kritikeren er truet fra alle kanter og situasjonen forverrer seg raskt, skal vi tro Eirik Vassenden. I hans nyeste bok Kritikerens spøkelse: om kunsten å felle smaksdommer i det 21. århundret, får vi høre om de store medieredaksjonenes nedprioritering av kunst- og litteraturstoff og om papiravisens snarlige død. På internett brer «amatørkritikere» om seg der de anmelder alt fra bøker til pølsekiosker, mens profesjonelle kritikere får ytterligere konkurranse av digitale algoritmer som kan skreddersy anbefalinger til brukernes smak. Ikke minst er en invasjon av selvlærende språkmodeller på trappene: Robotkritikerne kommer! Dette lover ikke godt.

Vassenden er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og i tillegg til å virke som kritiker og redaktør, har han forsket på norske tidsskrifter og litteraturkritikk. De historiske linjene er bokas styrke. Vassenden gir for eksempel en vittig utlegning om den lange rekken av kritikere som har varslet om kritikkens undergang, og som hans egen bok er en del av. I Kritikerens spøkelse slår han et slag for kritikeren som kranglefant og smaksdommer. Han sammenligner dagens usikre mediesituasjon med overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, da «borgerskapets mediehegemoni» ble utfordret av nye stemmer og politiske grupper, ofte i form av hissige diskusjoner om bøker, kunst og estetikk.

Det knaker mer i Vassendens beskrivelse av samtiden, og deler av boka virker raskt tenkt og skrevet. At språkmodeller skal utkonkurrere kritikere over natta er krisemaksimering. Med sosiologiske teorier om smak forsøker Vassenden å forsvare kritikerens rolle som smaksdommer, uten at dette blir spesielt overbevisende. Sosiologien kan si noe om det «sosiale feltet» kulturen foregår i, men den har lite å fortelle om estetikk og kunstens egenart. Det raske preget gjør boka til en pamflett og et debattinnlegg. Men får vi noen tilfredsstillende løsninger på krisene Vassenden skisserer?

Omsorg for leseren
En figur som dukker opp flere ganger, og som kommer nærme et kritikerideal i boka, er Fernanda Nissen. Ved forrige århundreskifte skrev hun litteraturkritikk i avisen Social Demokraten (nå Dagsavisen). Hun arbeidet for likestilling og sosiale reformer, og Vassenden beskriver kritikken hennes som et opplysningsarbeid. I et lenger sitat fra 1909 forteller hun selv hvorfor det er avgjørende å felle tydelige dommer over kunsten. Avisens lesere har dårlig tid og dårlig råd, deres evne til å kjøpe bøker er «saare begrænset», hevdet Nissen.

Av hensyn til lesernes knappe ressurser blir det derfor presserende for en kritiker a la Nissen å opptre som forbrukerveileder. På én side er denne forpliktelsen for leserne oppbyggelig. Vassenden hevder endog det er feigt og «uansvarlig» å ikke ta tydelig stilling til kunstverkets verdi. På en annen side innebærer det omsorgsfulle hensynet til leserne en stakkarsliggjøring av dem. Veien er kort fra å gjøre antakelser om lesernes økonomiske ressurser til å spekulere om deres intellektuelle evner; til å anta at leserne er en toskete gjeng som trenger kritikeren til å se, tenke og lese på deres vegne.

Ikke minst er det nettopp hensynet til brukernes tid dagens algoritmer kapitaliserer på. Strømmetjenester som Spotify og Netflix har lykkes i å fremstille katalogene sine som så store og uoversiktlige at algoritmene blir nødvendig for å navigere i dem. Algoritmene anbefaler hva vi skal se på og lytte til basert på brukerdata vi har etterlatt oss. De er en slags vulgarisering av forbruker-kritikeren som antar hvem leserne er. Men kritikken som forskutterer hva tilskuerne allerede liker vil ha store vanskeligheter med å «anbefale» noe som er helt annerledes, radikalt, sprøtt og uhørt.

Kritikeren som urokråke
Vassenden vedgår at den nye teknologien allerede har automatisert kritikkens tradisjonelle bedømmelse av kunsten. Han spør hva kritikken skal gjøre når den helt «mister sin funksjon som kjøpsråd og leserveiledning», men spørsmålet blir dessverre stilt helt bakerst i boka. Innen den tid har Vassenden riktignok gitt flere utkast til en fremtidsrettet kritikk. Blant annet viser han til en tekst av kritikeren Patricia Lockwood, som ikke engang er sikker på om Knausgård-boken hun kritiserer er god. Men teksten hennes er type kreativ tekning, som ifølge Vassenden er lesverdig i seg selv.

Jeg lar meg i tillegg inspirere av Vassendens diskusjon om en mer upersonlig kritikk. Et spill med selviscenesettelse og fiksjon som kan skape større distanse mellom kritikeren som privatperson og som offentlig figur. En slik distanse kan tillate utprøving av andre, kontroversielle politiske og moralske synspunkter. Ved å spille ulike roller kan kritikeren opptre som en uberegnelig urokråke, på måter som datamaskiner vanskelig kan etterligne.

Likevel er det mer av det samme Vassenden ender opp med å anbefale. «Tiden for å felle smaksdommer og peke på hva som er godt og dårlig i kulturen er nå.», skriver han avslutningsvis. I møte med ny teknologi og enda verre kriser er bokas råd like innlysende som det er ukontroversielt: kritikere må skrive bedre. Enkelt og greit.