Forsvinningsnummer

Installasjonsbilde. Marit Tingleff: Ornamenter fra våtmark, skog, luft og vann, 2023. Foto: Thomas Tveter

På Kunstnerforbundet viser kunstnerne Marit Tingleff, Sjur Eide Aas og Tomas Colbengtson nye utstillinger som alle handler om noe som blir borte.

Oslo
Kunstnerforbundet

Marit Tingleff
Ornamenter fra våtmark, skog, luft og vann

Sjur Eide Aas
It’s already late
Tomas Colbengtson
Vad ljus och skugga berättar
Utstillingen står til 15.oktober

I alle de tre nye utstillingene på Kunstnerforbundet i Oslo er kunstnerne opptatt av noe som er i ferd med å forsvinne. Marit Tingleff viser nye arbeider i keramikk, store fat og fliser, og en serie blomsterpotter hun selger til inntekt for å hindre tap av naturmangfold. I overlyssalene har Sjur Eide Aas konstruert en krimgåte hvor gjerningspersonen ser ut til å ha forsvunnet. Mens Tomas Colbengtson arbeider med glass og lys i andre etasje, og viser figurer som blir til skygger av seg selv.

Blomsterpotter mot naturtap
Tingleff (f. 1954) har fylt hele vinduskarmen i galleriet ut mot gata med blomsterpotter og en liten flora av grønne planter. Utstillingen har tittelen Ornamenter fra våtmark, skog, luft og vann. Alle pottene er til salgs, og inntektene skal gå uavkortet til foreningen Sabima som arbeider for bevaring av arts­mangfold. Tingleff har arbeidet med keramikk i en årrekke, og undervist som professor på KHiO. I tillegg til pottene viser hun en serie små og store fat, Faience, montert i en formasjon som ligner en blomst; og en serie store fliser kalt Standing tile (119x80cm).

De store flisene er montert et stykke opp på veggen. Der hviler de på små bjelker av tre, og opphengingen får keramikken til å ligne malerier. I disse keramikk-maleriene ses strimer av sjøgrønne og gulbrune farger, som ser ut til å ha dryppet og sildret nedover flisenes kremgule overflater. Motivet kan være et abstrahert landskap av siv og sjøgress, eller de minner om dryppende farger og «action paintings». Men til forskjell fra malerier er keramikken brent. I keramikkovnen har flisene fått en glasert og beskyttende overflate. Tatt blomsterpottene og engasjement for de grønne plantene i betraktning, ser Tingleff ut til å argumentere for at naturen må gå gjennom en lignende kultiveringsprosess dersom artsmangfoldet skal bevares.

Installasjonsbilde. Sjur Eide Aas: It’s already late. Foto: Thomas Tveter

Kunst som forbrytelse
Sjur Eide Aas (f.1989) er den yngste av de tre utstillerne, han ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Bergen i 2017. I utstillingen It’s already late ligger et fugleskremsel i grå hatt og dress på gulvet. Figuren kan ha kravlet bort fra ansamlingen av betongklosser midt i rommet, som er gjerdet inn og ligner et lite platå eller en scene. Alle arbeidene er titulert Exhibit, A-G, som var de bevisgjenstander. Helt oppe i venstre hjørne av overlyssalen er det dessuten montert et sølvfarget overvåkningskamera laget av spraylakkert leire. Mens plater av kobber og aluminium henger på veggene og skaper ujevne speilbilder av gallerirommet.

Vi befinner oss tydeligvis på et åsted, uten at det er klart om det finnes et offer, en gjerningsperson, eller om noe kriminelt egentlig har skjedd. Kanskje er utstillingen et spill med situasjoner kunsten ofte befinner seg i. Uten noen bestemt samfunnsfunksjon blir kunsten ofte bedt om å forsvare seg selv, og som publikum og kritiker er det lett å oppsøke utstillinger som en slags forbrytelser, som ting vi skal avhøre og spørre: Er denne kunsten dårlig eller god?

Installasjonsbilde. Tomas Colbengtson: Vad ljus och skugga berättar. Foto: Thomas Tveter

Skyggespill
Det hviler et større alvor over Colbengtsons (f. 1957) utstilling i andre etasje, Vad ljus och skugga berättar. Colbengtson har arbeidet fra den svenske siden av Sápmi, og utstillingens arbeider med tekst forteller klart og tydelig hva det dreier seg om. Formet som en menneskelig figur over det avlange Speil (2019) har kunstneren skrevet om undertrykkelse og tap av samisk språk og kultur.

Installasjonsbilde. Tomas Colbengtson: Anonymiserat pojke, 2022, silketrykk på glass. Foto: Thomas Tveter

Colbengtsons arbeid med lys, speil og skygge er på den annen side mer flertydig. Anonymiserat pojke (2022) er et nærbilde av en liten gutt, i profil. Bildet er bak glass og ramme, det er i svart-hvitt og ser ut som et eldre fotografi. Direkte over guttens ansikt har Colbengtson imidlertid gjort glasset frostet, slik at guttens ansikt er diffust og nesten usynlig. Bildet er montert i et hjørne, og det er opplyst av en stor spotlampe som er installert på en hylle like ved siden av. Lyset fra lampen skaper en refleks av bildet på den andre hjørneveggen. Men på grunn av det frostede glasset avtegner guttens ansikt seg som en mørk flekk.

Mens Marit Tingleff fester lit til at kulturen skal klare å bevare naturmangfoldet, inntar Tomas Colbengtson en mer skeptisk holdning. Arbeidene hans med lys og skygge kan leses som en metafor for storsamfunnets usynliggjøring av samiske personer og kultur. Hos Sjur Eide Aas er slike sosiale og politiske ambisjoner mindre uttalt. Utstillingen hans virker å være et forsvar for kunsten som en ubesvart gåte og som formålsløs lek.

    Stikkord