Ilden frelser ingen

Kunsthall Trondheim
Tongues of Fire
Kunstnere: Anna-Kaisa Ant-Wuorinen, John Gerrard, Noémie Goudal, Lungiswa Gqunta, Agnieszka Kurant, Ana Mendieta, Tuda Muda, Tuan Andrew Nguyen, Gala Porras-Kim, The Atlas Group i samarbeid med Walid Raad, Hannah Ryggen, Sin Wai Kin og Thu Van Tran.
Utstillingen står til 5.mai

At Kunsthall Trondheim holder til i en tidligere brannstasjon er utgangspunktet for den nye gruppeutstillingen Tongues of Fire. Utstillingen dreier seg om ild, og flammer, aske og røyk er å finne – helt konkret eller som referanse – i samtlige arbeider. Det eneste unntaket er Hannah Ryggens teppe Vi lever på en stjerne [red. se bildet øverst]. Teppet viser to nakne mennesker, to spedbarn, en samling forvirrede ansikter og hender, og en rekke ornamentale former, bånd og sirkler i ulike nyanser av blått. Enkelte mørkerøde felter i bildet er tidligere omtalt som «kjærlighetens flammer», men Ryggen har laget andre tepper som kunne passet bedre inn i utstillingens ild-tematikk. Når Kunsthall Trondheim likevel velger å vise Vi lever på en stjerne, skyldes det åpenbart at teppet opprinnelig hang i Høyblokka i Oslo og ble skadet i eksplosjonen den 22. juli 2011.

Selv om teppet var tett på eksplosjonen, slapp det unna med en rift som kunne repareres. Dette har gitt opphav til en overnaturlig myte om teppet, i offentligheten blir det ofte menneskeliggjort og omtalt som en «overlevende». Forrige gang teppet ble vist, under Hannah Ryggen Triennale 2022, ble riften for eksempel omtalt som et «sår», et «arr» og en «flenge». Reparasjonen av teppet har blitt et symbol på samfunnets helbredelse etter terrorangrepet. Det har fått status som en slags hellig relikvie.

Ikke lenger hellig
Tongues of Fire gir et annet perspektiv på Vi lever på en stjerne. I utstillingen vises teppet i et lite rom nede i kjelleren. Her ligger det flatt utover en stor rampe som skråner opp mot det lave taket. Istedenfor å vises i en opphøyd posisjon – hengende på veggen – ligger teppet i et rom i en kjelleretasje og mye nærmere gulvet. I det trange rommet tar verket mye plass, det virker konfronterende. Hvis teppet tidligere har fungert som en relikvie, så kjennes denne presentasjonen som en profanering. Utstillingen fratar teppet den mystiske, hellige auraen som har heftet ved det siden 22. juli – og dette mener jeg er en god ting.

De andre verkene i Tongues of Fire får meg dessuten til å reflektere over de verdiene vi ofte tilskriver ild. Det er nok ingen som mener at eksplosjonen den 22. juli tilførte Hannah Ryggens teppe noe «godt». På en annen side er kulturen vår full av forestillinger om ilden som en vei til renselse og frelse. Fortellingen om Fugl Føniks, som gjenoppstår etter å ha blitt brent til aske, er ett av mange eksempler.

Men peker ikke slike ideer mot en forherligelse av ild og død, som kanskje til og med er pervers? Noémie Goudals video Below the Deep South (2021) spiller på en slik problematikk. I videoen ses en tropisk skog som tilsynelatende brenner, knitrer og spraker. Det er tilfredsstillende, nesten erotisk å se de vakre grønne plantene gå opp i flammer. Imidlertid viser det seg snart at det ikke er skogen som brenner, men en rekke fotografier av skogen plassert som kulisser foran kamera. Videoen konfronterer meg med min appetitt på å se ting brenne.

Brannens kreativitet
Andre kunstnere arbeider med forestillinger om brannen som noe konstruktivt, som ikke bare ødelegger, men skaper noe nytt. Agnieszka Kurant viser Mutations and Liquid Assets (2014), en sammensmeltet metallsak som består av tidligere objekter laget av Joseph Beuys, Carol Bove, Carsten Höller og Richard Prince. Det nye objektet kunstneren har smeltet sammen fremstår som et felles super-kunstverk.

På sin kant har Anna-Kaisa Ant-Wuorinen bearbeidet en brann som rammet hennes eget hjem i 2016. Hommage à Eero (2016-7) ligner på Bente Stokkes arbeider med aske og sot. Det består av en forkullet bokhylle og et foto trykket på lerret som viser sporene bokhyllen må ha etterlatt seg på veggen i kunstnerens tidligere hjem. Bildet er tegnet med brannen som verktøy.

Ilden frelser ingen
To andre arbeider dreier seg om ilden som renselse og offer. I det vakkert utskårne balltreet Tuan Andrew Nguyen har laget, Enemy’s Enemy: A Monument To A Monument (2012), slikker flammer seg omkring en buddhistisk figur. Figuren skal forestille munken Thích Quảng Đức. Han tente på seg selv i protest i 1963, en handling som hadde politisk endring som mål. Ana Mendietas super-8 film, (Firework Piece) fra 1976, viser en enkel kvinneskulptur av tre som går opp i flammer. Det ligner et offerritual. Arbeidene knytter an til et mytisk-religiøst tankegods om ilden som syndsforlatelse og frelse.

Oppgjøret må tas utenfor kunstinstitusjonen
Tongues of fire får meg til å tenke på hvor villig vi gir ilden betydning. Men i seg selv er ilden meningsløs, å ofre noe til flammene forandrer ingen ting. Når Vi lever på stjerne vises i disse omstendighetene blir det tydelig at det ikke var noe mirakuløst ved eksplosjonen den 22. juli som gjorde at teppet slapp unna. Slike forestillinger forleder oss bare til å tro at teppet «overvant» terroren, at reparasjonen av riften er det samme som en helbredelse av samfunnet. Utstillingen gjør at teppet ikke lenger fremstår som et hellig objekt, dermed kan det heller ikke frelse oss fra angrepets ekstreme tankegods. Dette er et oppgjør må vi ta på egen hånd, utenfor galleriet.