Ånden i maskinen

Snorre Ytterstad
Funny Little Twin 
Van Etten, Oslo
Står til 26. november
 

To hender borer seg inn i kunstnerens merkelig deformerte mageregion. Det skjer i portrettet Tvilling (nr. 13) som Snorre Ytterstad viser på galleriet Van Etten i Oslo. Til tross for de inngripende hendene stirrer kunstneren tomt og uttrykksløst ut i luften, som om ingenting har hendt. Bildet har likhetstrekk med Caravaggios berømte maleri Tvileren Tomas (ca. 1601–1602), der den tvilende disippelen stikker en finger inn i en flenge i Jesus’ side, fordi han ikke tror på gjenoppstandelsen. Ytterstads bilde har ikke et religiøst motiv. Men det er generert av et dataprogram, og dreier seg om tvilen denne teknologien skaper når den begir seg ut for å være et menneske.

Masseprodusert preg
Ytterstad arbeider ofte med en tørrvittig humor. På Van Etten viser han to skulpturer av lakkerte trebiter, den ene har en luftig, minimalistisk form og fungerer som et vedstativ, Van Etten (1 x 2 x 2 Half Off, Sol LeWitt). Den andre heter Tvilling og består av de samme hvite treklossene som stativet, men er satt sammen i en mer kaotisk, «dekonstruert», form. Tvilling er òg tittelen på de 22 bildene Ytterstad viser i utstillingen. De henger tett i tett i hvite rammer, på en rekke som løper gjennom ett av hjørnene i galleriet. Opphengingen har et serielt, masseprodusert preg, som om rekken kunne vært forlenget i begge ender med atter nye bilder.

Kroppsdeler i kombinasjon med eget ansikt
I alle bildene foregår det en kollisjon mellom et ganske nøytralt, tørt uttrykk og mer groteske motiver. Ytterstad ser ut til å ha matet et dataprogram med forskjellige bilder av sitt eget ansikt, i tillegg til mannlige og kvinnelige kroppsdeler. Disse komponentene har programmet i sin tur satt sammen til underlige bilder, og det later til at det kunne ha skapt uendelige variasjoner.

Ett av bildene viser en skulpturell kreasjon, der en bustete parykk balanserer på toppen av et penishode, som er limt oppå en kvinnelig overkropp som delvis sitter på en slags kasse i et tomt rom. I bildene møtes det groteske og erotiske, og de kan ligne Hans Bellmers fotografier av deformerte dukker på 1930-tallet. Tvilling (nr. 19) viser en mannlig figur med et skjeggete ansikt, sittende naken på en stol. Den omfangsrike fyren ser ut til å ha fått bryster og en vagina. Hen ser mot oss med et svært fårete smil, og foran, på bakken, ligger en forvridd en-armet liten kropp i en henslengt positur.

Bildet er ladet med et forstyrrende seksuelt element. Hva i alle dager er det som foregår her? På en annen side har bildet, som alle de andre i utstillingen, et svært nøytralt uttrykk. Rommet figurene befinner seg i er fullstendig pregløst. I bakgrunnen ses lave vinduer, og nederst langs veggene løper noen ledninger. Det er uklart om vi befinner oss ute eller inne. Det grå gulvet er laget av et ubestemmelig materiale, det kan være linoleum eller betong. Lyset i bildet er helt flatt og jevnt. Figurenes skygger stemmer ikke overens med kroppene deres. I tillegg har begge to fått en veldig myk, spedbarn-aktig hud. Alle teksturer i bildet er glattet over og visket ut.

Nøytralisering av det groteske
Kollisjonen mellom de groteske motivene og det neddempede, nøytrale uttrykket skaper en komisk, tørrvittig effekt. Bildene later som om de rare, deformerte figurene er noe helt dagligdags. Denne nøytraliseringen av det groteske virker betegnende for det bildegenererende dataprogrammet som kunstneren har brukt. Programmet kan ikke se, og det arbeider ikke med et fotoapparat eller tegnesaker, men skaper bilder av tall. Likevel er ikke bildene helt uforståelige for oss. Selv om de er preget av dette unormale lyset, av ubestemmelige materielle overflater og rare kombinasjoner av kroppsdeler, kan vi enkelt gjenkjenne figurene i bildene som menneskelige.

Bilder som sår tvil
Altså virker det som om programvaren kan se, bare at den ser litt dårlig. Hvis bildene var feilfrie gjengivelser av virkeligheten, ville vi tatt dem for å være fotografier skapt av kunstneren. Og hvis de var helt uforståelige kunne vi sagt at de var laget av programvaren. Men fordi programvarens klumsete gjengivelser av den menneskelige kroppen er pakket inn i et dagligdags, neddempet og lite ekspressivt formspråk, blir vi usikre. Bildene sår tvil, de lurer oss, kanskje finnes det en menneskelig bevissthet der inne i maskinen likevel.