På nippet til en åpenbaring

Oslo
Kunsthandler Christian Torp 
Urd J. Pedersen
Rom som svarer, rom som aldri svarer
Utstillingen står til 15. februar

Maleriene Urd J. Pedersen (f.1989) viser på galleriet til kunsthandler Christian Torp i Oslo, minner meg om tankearbeidet som går forut for en åpenbaring. Flere av dem viser hullete murvegger, kunsthistoriske referanser og skyer som er i ferd med å tre til side. Å se på dem kjennes som å lete gjennom en tåkete hukommelse, liksom det øyeblikket når tankene akkurat er i ferd med å klarne opp og avdekke et bestemt minne.

Lyriske titler
Pedersen er del av en jevnaldrende gruppe malere som arbeider med et figurativt og ganske tilforlatelig uttrykk. På utstillingen har alle maleriene hennes lyriske titler. Flere av dem er malt under et kunstneropphold i Paris, og i ett av bildene kan deler av Eiffeltårnet skimtes. Andre bilder viser klassiske søyler, en kule, en byste og enkle arkitektoniske hus og former. Bildene er drømmeaktige og gir assosiasjoner til den italienske surrealisten Giorgio de Chiricos (1888-1978) malerier, der lignende elementer opptrer i åpne og avventende scener.

Alle bildene er malt i dempede akrylfarger, med mye rødt, blått og grått. Det store maleriet med samme tittel som utstillingen, Rom som svarer, rom som aldri svarer (2025), er delt horisontalt på midten, slik at det består av to bilder. I det øverste dekker grå og hvite dotter over mer lystige farger i gult, blått, grønt og rødt. Denne tåkete forestillingen har klarnet opp i bildet under. Her ses et blått interiør, en liten trapp, en dør og tre søyler i ulike farger. Men selv om tåken har letnet, er bildet fortsatt hemmelighetsfullt. Nede i den høyre bildekanten ligger en merkelig form som kan være et lite fjes eller et speilegg – hva gjør det der? Scenen ligner et åsted der noe mildt truende, endog kriminelt kan ha skjedd.

Like ved siden av henger det mindre maleriet Vilje og forvirring (2025), med fine, duse og litt utflytende pastellfarger. Også dette bildet gir hint om en hendelse vi ikke kan se. Omkranset av tre-fire ansikter, gjengitt i profil og som enkle konturer, strekker to hender seg mot en fargepalett. Ansiktene ser på hendene med åndeløs forventning, som om de er i ferd med å male noe skikkelig spennende, men på et annet lerret og utenfor bildet som Pedersen har gitt oss.

Slik har Pedersens malerier, som jeg allerede har vært inne på, en litt kokett og ertende tone. Bildene viser avventende scener der noe har skjedd eller er i ferd med å skje. Men kunstneren lar oss likevel aldri få oppleve åpenbaringen, øyeblikket der alt forklares og bitene faller på plass. Istedenfor hensetter maleriene meg i en kilende fornemmelse av å være på nippet til å løse en gåte, og slik lokker og lurer de meg til å fortsette og se.