Den gode hjelperen

Forsidebilde: Utsnitt. Ole John Aandal, Samaritanen (Tonya), © Ole John Aandal / BONO 1994. Foto: Børre Høstland

Oslo Kunstforenings utstilling med Ole John Aandal, Ingenting bra skjer plutselig, går flere av landets kunstmuseer i næringen. Den ligner en fyldig retrospektiv utstilling, og viser mange av kunstnerens viktigste fotografier fra 1989 til i dag. Utstilling ledsages i tillegg av en egen katalog med nyskrevne tekster og et lenger intervju, som puster nytt liv i Aandals kunstnerskap og plasserer ham i spissen for en kunsthistorie om norsk, konseptuelt fotografi. 

Ole John Aandal er mest kjent for fotoseriene Gamle helter (1992) og Samaritanen (1994). Begge er tidlige eksempler på digital manipulasjon i norsk kunst og de stilles fortsatt hyppig ut. Aandal laget seriene mens han studerte på den nyopprettede fotografilinja på Kunsthøgskolen i Bergen i 1991. Sammen med studentene Mikkel McAlinden, Vibeke Tandberg og Torbjørn Rødland, omtales Aandal som del av «Bergensskolen». Studentene eksperimenterte med konseptuelle ideer og iscenesettelse – og ses gjerne i kontrast til 1980-tallets mer ekspressive, subjektive fotografer. 

Utstillingen på Oslo Kunstforening er stram og litt tilkneppet i formen, hvilket underbygger Aandal som mer konseptuelt enn ekspressivt orientert. Gamle helter og Samaritanen vises i et eget rom. I sistnevnte limte Aandal bilder av seg selv inn i bilder av kjendiser, som han fant i avisene. Han ønsket å hjelpe og skjerme kjendisene mot overdreven oppmerksomhet. Fotoserien ble raskt kanonisert, og i den nye katalogen forklarer fotokurator Susanne Østby Sæther at Aandal utfordret fotografiets «status som sannhetsvitne». Hun mener bildene ble viktige fordi de viste hvor lett fotografier misbrukes til å lage falske forestillinger om virkeligheten. 

Østby Sæther ser Aandal i forlengelse av Cindy Sherman og Pictures generasjonen, som eksperimenterte med iscenesettelse på 1970-tallet i USA. Men jeg synes ikke den mediekritiske forklaringen er tilfredsstillende, for jeg har alltid tenkt på Samaritanen som forstyrrende creepy. For eksempel bildet der Aandal legger en veldig stor og påkledd arm om den gråtende skøyteløperen Tonya Harding, slik at hun ligner et nakent lite barn. Eller når han poserer med en kjærlighet på pinne foran Michael Jackson og en liten gutt. Bildene parodierer det seksuelt avvikende, de er litt sjåvinistiske og veldig komiske. Men latteren kan også sette seg i halsen, som i møte med bildet der Aandal spretter opp bak prinsesse Märtha Louise, lik et troll i eske. Jeg tror det er Aandals ertende, slibrige poseringer som gjør at Samaritanen fortsetter å fascinere. 

Utstillingens nyeste arbeid, Oslo arkiv 2011-2021 (2024) består av 194 bilder som alle viser det samme motivet: utsikten mot regjeringskvartalet fra Aandals balkong. Bildene er stramt installert i rutenett, men også her lurer ubehaget. Det første bildet er tatt 22. juli 2011 og viser røykskyen fra terrorangrepet på Høyblokka. Aandal fortsatte å fotografere den samme utsikten de neste ti årene og arkivet består av 3000 bilder, der byen sakte forandrer seg. Det snør og regner, Høyblokka forsvinner i tåke, måker flyr over himmelen, trærne blomstrer. Men selv om hverdagen går videre, vitner bildene om noen som har vanskelig for å gi slipp. 

Dag etter dag vender kunstneren tilbake til åstedet og tar det samme bildet om igjen. I en utstilt tekst spør Aandal hvorfor han fortsetter å fotografere: «Kanskje for å passe på at verden ikke går i stykker igjen?» For min del er det røykskyen fra 22. juli som gjør serien interessant, der den stiger så lavmælt og pyntelig til værs. I kontrast til den mørke bakgrunnen har skyen en ansporende form, men det er åpenbart uhørt å beskrive denne utsikten som «vakker». Med sine 3000 bilder virker det som Aandal forsøker å forsone seg med ondskapens forførende utseende, og at den finnes så nært på livet. 

Ingenting bra skjer plutselig er et solid løft for Ole John Aandals bilder og historien om norsk fotografi. Fortellingen om Aandal og Bergensskolen som konseptkunstnere skaper en klar kontrast til 1980-tallets mer ekspressive fotografer. Slike brudd gjør seg fint i den kunsthistoriske skrivingen, men fremstår samtidig noe påtatt. Det subjektive og psykologiske er jo tydelig til stede i Aandals bilder, bare litt tilslørt.