Et varmt kunstnerportrett
Stillbilde fra filmen Take the Money and Run, regissert av Ole Juncker, 2023.
Dokumentarfilmen Take the Money and Run handler om kunstverket med samme tittel, som den danske kunstneren Jens Haaning lagde da han stakk av med 532,000 danske kroner fra museet Kunsten i Aalborg i 2021.
Take the Money and Run
Dokumentarfilm, 2023
Regissør: Ole Juncker
Produsent: Mette Heide
Tilgjengelig på NRK TV til 19. juni 2028
Ett av de varmeste og klokeste kunstnerprotrettene jeg har sett på lenge er dokumentarfilmen Take the Money and Run av regissøren Ole Juncker. Filmen handler om den danske kunstneren Jens Haaning, som ble verdensberømt etter at han stakk av med 532,000 danske kroner fra museet Kunsten i Aalborg i 2021, og kalte sitt konseptuelle kunstverk Take the Money and Run. Junckers film hadde premiere på filmfestivalen CPH:Dox i mars, og er nå tilgjengelig på NRK TV. I filmen følger vi Haaning tett og med håndholdt kamera, mens han navigerer gjennom sitt kaotiske liv frem til rettssaken der museet prøver å få pengene tilbake.
Filmen kan karakteriseres som en «mockumentary». Den bruker flere fiktive elementer og har en parodisk tone. Åpningsscenen er en Hollywood-inspirert biljakt, der politi og helikoptre forfølger mannen med pengene. Andre seanser viser fine animasjonstegninger i en stil som ligner Albert Aaberg, med Haaning ensom og alene på rommet sitt. Dette gir filmen et drømmende, hallusinatorisk preg, og i løpet av filmen fremstår Haaning som en jaget, sprø og stressa fyr. Likevel er det ikke kunstneren filmen gjør narr av, men det økonomisk systemet Haaning arbeider under, som i verden forøvrig.
Stillbilde fra filmen Take the Money and Run, regissert av Ole Juncker, 2023.
Stress på alle kanter
Mange scener foregår i et heseblesende tempo. Kunstverket Take the Money and Run representerer et kommersielt gjennombrudd for Haaning, samtidig har det endt opp med å stjele all tid og energi. Ofte ser vi Haaning rote rundt i leiligheten, der han leter etter gamle kunstverk, en lapp eller passet sitt. Han snakker mye i telefonen med presse, advokater, gallerister og banken. Alle vil ha en bit av kunstneren og få vite hvor pengene har tatt veien. Selv har Haaning flyttet ut av København. Tjas og mas er ikke bra for helsa hans, og i korte pauser ser vi bilder av stille hager og bølger på stranda, før stresset på atelieret og i telefonen fortsetter.
Med telefonsamtalene forteller filmen effektivt om konflikten med museet. Kunsten i Aalborg ville lage en utstilling om arbeidsforhold. Her skulle Haaning vise to bilder med ekte kontanter til en verdi av en halv million danske kroner, for å representere gjennomsnittsinntektene i Danmark og Østerrike. Haaning fikk låne den halve millionen av museet, men de ville ikke betale for innrammingen, som kostet 75.000 DKK. For å delta på utstillingen måtte Haaning betale dette beløpet selv: «hva slags møkkajobb er det jeg har sagt ja til, når jeg må ta med mine egne penger på jobb?», sier Haaning i telefonen. Istedenfor gir han Kunsten to tomme rammer og forklarer at kunstverket er dette «ranet» av pengene.
Jens Haaning. Foto: Petra Kleis/NRK
Motangrep
Både dokumentarfilmen og Haanings kunstverk viser hvor mye kunstneren må investere og gi av seg selv, før han kan håpe å få noe tilbake. Museet Kunsten forsøker derimot å få i både pose og sekk. De ender nemlig opp med å vise frem de tomme rammene, samtidig som de saksøker kunstneren og hevder han ikke har gitt dem et kunstverk. I en finurlig, oppjaget scene forsøker Haaning på et mottrekk. Han vil gå til et eget søksmål og kreve 125 millioner kroner av museet, for å ha delt fotografier av kunstverket med nyhetsmedier over hele verden.
I disse scenene ser vi Haanings egen advokat som klør seg bedrøvet i hodet. Eterisk korsang og bilder av himmelen klippes inn. På den ene siden fremstår Haanings motkrav totalt virkelighetsfjernt. På den andre siden ser vi hvordan kunstverket hans har generert oppmerksomhet og internetttrafikk over hele verden. I en økonomi som vår, er slik aktivitet gull verdt. Men selv om det er Haaning som har skapt all aktiviteten, får han ikke en del av utbyttet. Jeg synes filmen er så varm og god, fordi den viser hvor standhaftig, ja heroisk, Haaning sloss for kunstverket sitt – og at det tross alt ikke er han som er gal, men det økonomiske systemet som er absurd og dypt urettferdig.
Rettferdighet til slutt
Mange kunstnere kan nok kjenne seg igjen i Haanings situasjon. Den fremste kampsaken til fagorganisasjonen Norske billedkunstnere er at kunstnere skal få rimelig betalt når de stiller ut på offentlige gallerier. Så klart er økonomisk utbytting noe ikke bare kunstnere, men de fleste lønnsarbeidere kan kjenne på kroppen, og det er nok derfor Haanings kunstverk gikk viralt: han klarte å belyse et felles problem på en svært elegant og lettfattelig måte. Filmen ender godt, kunstneren og museet finner til slutt en løsning. I tillegg får vi en vakker, intim scene, der Haaning forklarer at verket ikke bare skisserer en gjenkjennelig situasjon, men tilbyr en slags renselse og forløsning. Kunstverket viser at noen, innimellom faktisk klarer å oppnå rettferdighet og stikke av med pengene.
