Sol og malerisk gull

Det overbevisende og berørende i Anna Anchers store produksjon ligger i detaljene, i glimtene av lys og farge der den myke behandlingen av oljefargen kommer til sin rett, snarere enn i motivkretsen som helhet. Man må derfor bruke tid på å lete seg fram i den store presentasjonen på Lillehammer Kunstmuseum, hvor juvelene ligger gjemt mellom en strøm av sjangertro scener fra det nære liv på Skagen.

Anna Ancher – Skagens indre og ytre rom er den hittil største samlingen av Anchers bilder på ett brett, produsert i samarbeid med Statens Museum for Kunst i København og Skagens Kunstmuseer, og vist der før Lillehammer. Rundt to hundre bilder vil fylle fyller museet gjennom sommeren, med mildt solskinn, vare menneskeskildringer i møblerte hjem, og utsyn over de danske heder og strender.

Ancher og Backer

I en norsk sammenheng er det et stykke på vei naturlig å holde Anchers produksjon opp mot Harriet Backer og Kitty Kielland. Både fordi de var kvinner i en mannsdominert kunstverden, og fordi Anchers motivkrets overlapper i stort monn med Kiellands stemningsfulle Jæren-landskaper og Backers interiørstudier. Sistnevnte er da også representert i Lillehammer-versjonen av utstillingen, i form av en reproduksjon av Backers mesterlige Blått interiør (1883), norsk kunsthistories svar på Vermeer og et høydepunkt i enhver sammenheng, hengt side om side med Anchers Solskin i den blå stue fra 1891.

Hvorvidt Ancher var inspirert av den 14 år eldre Backer generelt, eller Blått interiør spesielt, vet jeg ikke. Forbindelsen mellom de såkalte Skagenmalerne og de norske naturalistene og nyromantikerne rundt forrige århundreskifte var uansett mange og tette. Ancher malte til og med Kitty Kiellands portrett i 1889, da hun og ektemannen Michael Ancher oppholdt seg i Paris og pleide kontakt med andre skandinaviske kunstnere og intellektuelle på Café de la Régence – deriblant også Kielland og Backer.

Kunstnerisk signatur

Blått interiør er nå uansett litt av et bilde å skulle konkurrere med, selv i form av en liten reproduksjon. I sammenligning med Backer er Ancher mer utadvendt og liketil; folkelig og omsorgsfull. Den syende kvinnen i Backers bilde er halvt vendt mot oss, men likevel utilgjengelig; sollyset som faller bløtt inn fra høyre makter så vidt å lyse opp rommet, det åpne skatollets røde indre lyser mot oss som blodfylte innvoller fra bildets sentrum. Anchers Solskin i den blå stue skildrer datteren Helga som sitter fravendt, men scenen signaliserer likevel et harmonisk familieliv og et gledesbudskap – i en av tekstene i utstillingens forseggjorte katalog blir det lysende motivet sammenlignet med renessansens bebudelsesscener.

Solstrålene faller hardt inn over barnets gylne hår og slutter i et rutete, vindusformet avtrykk på veggen bak. Denne effekten skulle Ancher utvikle til en abstrakt ikonografi og kunstnerisk signatur. Det er dette spillet med fargen og geometrien som løfter Anchers bildeverden fra sjangermaleriets konvensjoner og gjør dem moderne, enten man ser dem som impresjonistisk fargespill eller, mer kunsthistorisk spekulativt, som en slags forløpere for det mer eksistensialistiske og ekspresjonistiske fargefeltsmaleriet.

Den malerifaglige kapital

Skagens indre og ytre rom viser en kunstner som prøver seg fram i ulike bildeformater og sjangere, og som bokstavelig talt har sett lyset. Det er i de enkle framstillingene av sollys og rom, og de skissepregete framstillingene av kvinner i profil, som løfter utstillingen. Som alltid er det der de maleriske effektene får friest spillerom og ikke underlegges ikonografien at den kunstneriske innsatsen oppleves mest intens. Ett av mange høydepunkter er Ung mor med sit barn (1887), som viser det bløtt malte omrisset av en kvinne med barn i fanget som nærmest smelter inn i det duse lyset over veggen bak. Her kommer også slektskapet til Anchers landsmann og mester i nordisk interiørmaleri, Vilhelm Hammershøi, tydelig fram; kanskje også med et hint av finsksvenske Helene Schjerfbeck – enda en virtuos utøver av maleriske tolkninger av vårt nordiske lys og sjelsliv.

Legg også merke til de helt enkle innfall fra atelieret, som Aftensol i kunstnerens atelier på Markvej (1913), der motivet overlates til et malerisk spill mellom strøk, flate og farge i blått og oransje. Dette maleriske gullet truer med å blekne litt i den store sammenhengen, der mengden trekkes ned av grå uvesentligheter, småstøle figurkomposisjoner og kvinner som plukker svaner på hollandsk maner. En kanskje litt surmaget innvending er derfor at Skagens indre og ytre rom ble litt for stor. Et dynamisk utstillingsdesign med labyrintiske vegger og åpninger bevarer likevel spenningen utstillingen igjennom. En ekstra honnør til Lillehammer Kunstmuseum for å ha laget sin egen vri, ved å invitere maleren Hanne Borchgrevink i utstillingsmonteringen. Borchgrevink har malt opp hele vegger i dypgrønt, knall gult og slående ultramarin – dristige bakgrunner som løfter bildene ut fra rammekanten og sørger for å holde blikket på det malerifaglige som utstillingens mest verdifulle kapital.