fbpx Hei, sveis!

Hei, sveis!

Kjell Varvin inviterer oss inn som medskapere i utstillingen Intermediary Stages of a Never-Ending Process på Galleri F 15. Åpenheten i skulpturenes skjelettaktige arkitektur blir en refleks av en utadvendt positur til verden omkring.
Foto: Eivind Lauritzen ©Galleri F 15 ©Kjell Varvin/BONO 2021
Kjell Varvins repeterende skulpturelle essayisme fyller idylliske F 15 til randen av både skakke og strengt disiplinerte gestalter. Et besøk her er som å treffe slekta.  

Kjell Varvin
Intermediary Stages of a Never-Ending Process
Galleri F 15, Jeløy


Står til 30. mai

Det er flere måter å lese Kjell Varvins rastløst intuitive og uanstrengte, men også estetisk og konseptuelt begrensede form- og materialeksperimenter på. Den mest åpenbare handler naturlig nok om nettopp formen: om komposisjon ifølge en geometri som legges åpen i dagen, tilsynelatende uten annet innhold enn det rytmiske spillet mellom linjer, vinkler og sirkler, og materialets dimensjoner og fysiske framtredelse. En annen er selve materialenes og tingenes kvalitet og beskaffenhet. En tredje er hvordan disse materialene og tingene opererer som nettverk eller organisme, noe som åpner for både sosiale, eksistensielle og prosessuelle resonnementer.

Varvins intuisjonsbaserte omgang med materialene er også et eksempel på det klassiske paradigmet om hvor mye man kan få ut av lite, bare man insisterer lenge nok. Intermediary Stages of a Never-Ending Process, som åpnet denne helgen på idylliske Galleri F 15 på Jeløy, fyller husets to etasjer til randen med skulpturer, tegninger, materielle innfall og variasjoner over skrammel og skrot. Utstillingen er den foreløpige enden på en rekke større og mindre institusjonelle framvisninger av Varvins kunst de siste åra – aller sist nå i februar på vesle Noplace i Gamlebyen i Oslo, anmeldt av undertegnede her på siden (https://kunstavisen.no/vi-er-bevegelige) – og tyder på et aktivitetsnivå høyt over gjennomsnittet for aldersklassen 80+.

Installasjonsbilde fra Kjell Varvins utstilling i Galleri F 15, Intermediary Stages of a Never-Ending Process, 2021.
Foto: Eivind Lauritzen ©Galleri F 15 ©Kjell Varvin/BONO 2021

Fragmentert og ubestandig

Det ligger på en måte i kortene at volumet i produksjonen må være så stort. Det er nettopp den rene mengden som inviterer til en refleksjon som går ut over det rent estetisk-visuelle og kontemplering over «god form» i modernistisk forstand. Varvins kunst har ellers fått mange merkelapper – fra det kunsthistorisk opplagte, som konstruktivisme, geometrisk abstraksjon og kubisme, til musikalsk improvisasjon à la frijazz. I en annen tid kunne han kanskje blåst opp formatene og gitt seg hen til monumentalskulpturen og utsmykkinger i offentlig rom. Det er tross alt ikke himmelvid forskjell, prinsipielt sett, på for eksempel en erkemodernist som Arnold Haukelands ganske grovt sammensatte stålskulpturer i kjempeformat, og Varvins mer beskjedne operasjoner med sveiseapparatet.

Eller kanskje er det nettopp det det er. Opplevelsen av Haukelands svære Dynamikk (1966), som jeg passerer jevnlig på mine jogge- og spaserturer langs Frognerstranda i Oslo, er av en bastant evighet; en selvsikker og patosfylt, oppadstrebende optimisme i sveiset og slipt stål som skinner mot himmelen. I F 15s mange rom og saler er det tvert om fragmentene og ubestandigheten som dominerer, til tross for at det også her er sammensveiset jern som er gjennomgangstema. Kanskje er en leken og fortellervillig modernist som Paul Klee – som gjerne utfoldet seg med vimsete drodlerier over små formater, og som skal ha hevdet at «en tegning er en strek som har gått seg en tur» – en like god og bedre referanse for Varvins uendelige rekke av formvariabler.

Installasjonsbilde fra Kjell Varvins utstilling, Intermediary Stages of a Never-Ending Process, 2021.
Foto: Eivind Lauritzen ©Galleri F 15 ©Kjell Varvin/BONO 2021.

Gjør det sjøl

Allerede utstillingstittelen forteller oss jo at det er det prosessuelle og midlertidige, eller uferdige og uavklarte elementet i Varvins kunst som byr seg fram som ledetråd blant massen av geometrisk essayisme og vinkelvariasjoner i jern og metall. Håndverket, i den grad man kan snakke om det her, er spontant og liketil. Sveisearbeidet er intendert uvørent og amatørmessig, tegningene er uten ramme og bølger uskjønt ut fra veggen; objekter og skrot, ledningsstumper, treklosser, rister og stålbur er dandert i komposisjonell, disharmonisk harmoni rundt om. Den nærmest demonstrative uanstrengtheten blir tidvis paradoksal og anstrengt der svarte teipstrimler river seg løs fra både vegger og geometri, og dingler slapt mot gulvet.

Vi kunne i prinsippet gjort det sjøl. Varvin inviterer oss inn som medskapere; vi gis åpen tilgang til den kreative akten – et poeng han selv aksentuerer med sine daglige oppdateringer på sosiale medier, der man kan følge stort og smått som foregår i atelieret. «Åpenheten» i skulpturenes skjelettaktige arkitektur blir slik en refleks av en tilsvarende utadvendt positur til verden omkring: på internett, i utstillingsrommet, og i videre forstand i sosial og kanskje også politisk forstand. Ta grep ­– om livet, sveiseapparatet, tingene rundt deg, din væren i verden; start med det som er for hånden og gjør det enklest mulig, synes å være den iboende oppfordringen.

Installasjonsbilde fra  Kjell Varvins utstilling, Intermediary Stages of a Never-Ending Process, 2021.
Foto: Eivind Lauritzen © Galleri F 15.

Ubestandige, tilfeldige, desorienterte

Man blir neppe stående i knuget ærefrykt foran en Varvin. Til tider er det faktisk vanskelig nok å vite akkurat hvor man skal stå og gå for å lokke budskapet ut av Intermediary Stages of a Never-Ending Process. Men meningen ligger antakeligvis nettopp der. Vi er én i mengden og bare midlertidig til stede, i utstillingsrommet som i livet – ubestandige, tilfeldige, og desorienterte. Varvins tidvis skakke og overgitte, tidvis strengt disiplinerte og strukturerte gestalter er kanskje til sjuende og sist våre slektninger. De er, i dypeste forstand, oss selv.

Stikkord