På søk etter maleriets mulighetsrom

Hanneline Røgeberg
To the Ground
Galleri Riis

Står til 31. mars, 2021

Hanneline Røgebergs malerier på Galleri Riis er kryptiske, innsmigrende og frastøtende på samme tid. Ergo er de nærmest per definisjon interessante som kunstneriske påstander. Før man kommer til et slik, mer elevert, refleksjonsnivå må riktignok både det intellektuelle og estetiske blikket streve seg gjennom et krevende førsteinntrykk. Utstillingen To the Ground er nemlig ikke umiddelbart lett å like. Fargebruken er innbydende varm, stedvis søtladen, nesten kroppslig i beige, jord og rosa hudtoner, ispedd pastellgrønt, lilla og lys blå. Motivene oppleves innledningsvis som en blanding av oppløste naturmotiver og fri, lyrisk abstraksjon – visuelt dramatisk, men likevel avstemt; dvelende poetisk, og innholdsmessig uforpliktende.

Studerer man motivene nærmere blir man konfrontert med ytterligere drama, både i det rent maletekniske og ikke minst i bildenes ikonografi og innhold. På overflaten ser Røgebergs malerier ut til først og fremst å være en dreven omgang med materialet – en utforskning av strøk og fargevirkning i flytende maling, lagt på i tynne sjikt, gjerne som underlag for mer pastose innslag i rytmiske klatter som tegner grove figurer og bladverklignende, organiske mønstre over flaten.

Romantisk prosjekt

Ser man bare kjapt innom Riis, vil inntrykket av noe uryddig og kaotisk i flatearbeidet være det man tar med seg. Kanskje gjør man seg noen tanker om hva Røgeberg vil si oss med et i bunn og grunn romantisk framtredende prosjekt. Dersom man bare observerer i sideblikket kan utstillingen til og med framstå som den typen vilter, søtladen interiør-kitsch man ellers forbinder med gallerier et godt stykke lenger ned i det kunstinstitusjonelle hierarkiet.

Gir man seg derimot hen til et mer grundig studium vil man se at sjiktene i bildeflaten ikke bare er materielle og maleriske. Røgebergs metode viser seg mer ambisiøs enn å sikte inn på dekorering av flaten og en raffinering av strøk og malerisk stoff. De sprakende overflatene som først slår i øynene viser seg etter hvert å inneholde ulike figurative appropriasjoner og avtegninger: bykart; bygninger og bymiljøer, og detaljer fra kunsthistoriske mesterverk.

Rå omgang

Ikke at svarene på vår grubling gir seg lettere av den grunn. I et bilde som Compass III er det ikke lett å få øye på skikkelsen gjemt blant flamboyante penselstrøk som svulmer ut av formatet. Gjemt inne i den rødbrune hvirvelen kan den kunsthistorisk observante dra kjensel på det utslåtte revolusjonsofferet som dominerer forgrunnen i Delacroix’ berømte Friheten leder folket (1830). Figuren er malt med høy presisjon, og viser noe av Røgebergs ferdighet i håndverket. Hun markerte seg allerede for 30 år siden med malerteknisk solide figurkomposisjoner – først og fremst i USA dit hun flyttet i ung alder; sett i et norsk perspektiv er det vel naturlig å knytte denne tidlige produksjonen til tradisjonen etter nyromantikere som Odd Nerdrum og Bjørn Ransve.

Det romantiske viser seg følgelig både i fargenes og motivenes dramatikk. Delacroix’ rykende revolusjonsmotiv er da også ett av den opprinnelige romantikkens hovedverk. Referansene i de øvrige motivene er vanskeligere å få øye på, og det krever stor lokalkjennskap for at de skal gi umiddelbar mening. Opplysninger fra galleriet forteller at de ulike bildeelementene er hentet fra så ulike, men åpenbart langt fra tilfeldig valgte steder som Christchurch i New Zeeland, Utøya og Regjeringskvartalet i Oslo, og Tulsa i Oklahoma – åsteder for rasekonflikter, opptøyer og massakre. Det gir en virkelighetsnær og bokstavelig talt voldsom undertone til det maleriske arbeidet, der bildenes litterære innhold pareres med en rå omgang med lerretene.

Raffinert

De ubehøvlede flekkene er resultatet av at Røgeberg har presset fremdeles våte bilder mot hverandre, som slik etterlater avtrykk og fordoblinger i grov maling. To the Ground tar sats på flere plan, og truer med å hyperventilere i stofflige effekter og historisk og politisk tragedie. Samtidig er det denne ubeskjedne dristigheten som gjør at utstillingen setter klørne i både netthinne og tanke – den hevder en insisterende stemme på materialets og innholdets vegne man ikke kan unngå å bære med seg, enten man nå gir tommel opp eller ned.

Delacroix er neppe tilfeldig valgt som referanse; han var et visuelt barbari, nærmest brutal i sin tilnærming til motivene. I sin tid kunne han dessuten innta en naturlig og nødvendig posisjon som dokumentarist og tidsvitne, noe som malere av i dag neppe finner like lett. Røgebergs metode er på sitt vis et konseptuelt raffinert svar på tiltale. To the Ground søker å stadfeste maleriets plass mellom instrumentell nytte og en mer innadvendt, kompleks visualitet; et mulighetsrom mellom politisk kommentar, historisk dokumentasjon og materialets og prosessens egenverdi.