Jovial og politisk potent

Astrup Fearnley Museet
Nicole Eisenman
Giant Without a Body
Åpner snart

Øverst og innerst i Astrup Fearnley Museet, i det vesle rommet hvor man får den spektakulære utsikten ut over fjorden rett i fleisen, kan du nå titte inn i et lite rom i rommet; en liten vaktmesterbu bak en glugge i veggen. Der inne er det et salig, trangbodd håndverker-rot, som seg hør og bør en vaktmesterbu: verktøy og kaffesøl, gule lapper og brukte ansiktsmasker alle vegne. En sliten dataskjerm viser bilder fra to av museets (angivelige) overvåkningskameraer, installert i Kiefer-salen, nærmere bestemt foran det store Sigmar Polke-triptyket Apparizione 1-3. Kameraene er varmesøkende og viser bare silhuetter i rike farger av eventuelle besøkende som stiller seg opp foran Polkes monumentale epos, i undring og kanskje litt ærefrykt for den henfarne mester – helt til kameraenes termografiske sensorer fanger opp en høyst uærbødig promp i luftrommet bak.

Effekten er naturligvis manipulert; det er jo ikke sånn at publikum får luft i magen av å stå foran en Polke. Det er humor under beltestedet fra Astrup Fearnley Museets storsatsing denne våren, Giant Without a Body av amerikanske Nicole Eisenman. Utstillingen er en bred presentasjon av et etter hvert betydelig kunstnerskap. Det siste tiåret har 55-årige Eisenman blitt beæret både med prestisjefulle pristildelinger, som det høyt hengende MacArthur «Genius Grant» i 2015, flere deltakelser på Whitney-biennalen i New York, og et betydelig antall bilder i den massive utstillingen Painting 2.0 på Museum Brandhorst i München i 2015.

Inspirasjon for kunstnersjeler

I en lokal Oslo-kontekst er Giant Without a Body også spesielt interessant som den første utstillingen på Astrup Fearnley Museet kuratert av museets nye direktør Solveig Øvstebø. Om man skal kunne trekke noen slutninger i så henseende, må det bli at utstillingsprofilen som ventet dreier bort fra spektakulær sensasjonalisme og maskulin, postkonseptuell popkunst, som har vært et hovedinntrykk helt siden museet kjøpte sin første Damien Hirst for 25 år siden.

For mange er det dermed nærmest som forventet at første kunster ut under Øvstebøs program er en lesbisk kvinne, men det er ikke det institusjonspolitiske poenget her. Eisenmans kunst er ellers spektakulær nok, vel egnet til å fylle de største museumssaler og biennaleprogrammer verden over. Det viktige er at Giant Without a Body framstår som et først og fremst kunstnært prosjekt, og Eisenman som en mer enn produksjonsvillig kunstner, som utfolder seg like oppfinnsomt, uanstrengt og overbevisende i maleri som i skulptur. Ikke minst viser utstillingen en evne til å blande alvor og humor, og variere temaer, formater og teknikker innenfor hvert medium som må være en inspirasjon for enhver sann kunstnersjel.

Slapp av, se, opplev!

Poenget med prompehumoren ligger i Eisenmans respekt for sin kunstnerkollega, og i erkjennelsen av at enhver begeistring kan og bør balanseres med en dose uærbødighet for at ikke respekten skal flyte ut i motstandsløs beundring. Først og fremst synes den i og for seg infantile gesten å være en oppfordring til å senke skuldrene i omgangen med kunsten med stor k og det for mange så fryktede museumsbesøket.

Eisenmans fortellervillige kunst burde ha en avvæpnende appell til det brede publikum som forhåpentligvis snart kan strømme inn dørene på Tjuvholmen. Giant Without a Body spiller ut et for så vidt konvensjonelt tematisk register, fra samtidspolitisk kommentar til eksistensialistiske og selvbiografiske tablåer og skeiv kjærlighet. Men det er gjort med en maleriteknisk ferdighet og en appetitt på materialene og atelierarbeidet som både løfter spenningsnivået og legger en jovial arm om betrakterens skulder. Slapp av, se og opplev!

Amerikansk folklore

De kunsthistoriske referansene byr seg fram i tjukke lag. Barokke folkelivsskildringer à la Brueghel og Bosch velter mot oss i verk som det mørke Beasley Street (2007) og det store diptyket Progress: Real and Imagined fra 2006 – sistnevnte får råde grunnen alene på den utstillingsteknisk vanskelige mesaninen. Figurtolkninger inspirert av tegneserier, tysk mellomkrigsekspresjonisme og Picasso kjemper om oppmerksomheten med åpenbare Philip Guston-hommager. Et høydepunkt er det store maleriet Destiny Riding Her Bike fra 2020 – en herlig komisk og treffende framstilling av øyeblikket man blir truffet av den altomveltende kjærligheten.

De fleste superlativene er det imidlertid den voldsomme skulpturgruppa Procession som vil suge til seg. Plassert i den store salen, umiddelbart synlig i det man entrer museets vestibyle, får vi den røslige prosesjonen midt imot. Procession er et besynderlig komplekst og alvorstungt verk fylt av innfall, sentimenter og effekter ­– fra gjøkur, fluesmekker og røykmaskin til gigantiske bronseskulpturer som må ha kostet både fraktansvarlig og teknisk stab nattesøvnen under montering. Det overveldende og skremmende opptoget kan forstås som en allegori over protestmarsjer, gatekamp og slavedrift, eller som et bilde på stagnasjon og feilslåtte kollektive prosjekter – den svarte, knugete kjempen i forgrunnen trekker bokstavelig talt lasset av tvetydige figurer på en vogn med firkantete hjul; den ene foten henger fast i en tyggis på bakken. Procession kan også å leses som en bisarr og fortvilt parafrase over amerikansk folklore og nasjonal mytologi slik vi kjenner den fra heroiske historiemalerier som Emanuel Leutzes berømte Washington krysser Delaware, og assosierer både til mørk historie og en akutt politisk samtid.