fbpx Glemselens grammatikk

Glemselens grammatikk

Utsnitt: Gjenstander jeg husker. Foto: Jens Hamran.
Aleksi Wildhagens utstilling på Buskerud Kunstsenter griper inn hukommelsens materielle forutsetninger, og stiller spørsmålstegn ved erindringsspråkets ustabile arkiv.

Aleksi Wildhagen 
Gjenstander jeg husker 
Buskerud Kunstsenter, Drammen.

Står til 14. mars

Bilder i utvidet mening, som kunstfeltets materielle gjenstandskategorier i høyeste grad er en del av, tilhører vår kollektive minneteknologi. De er erindringsinstrumenter, de bygger, i egenskap av å koble ting og sted, handling og historie, forutsetningen for felles symbolproduksjon og minnekultur. Kunsten kroppsliggjør, kunne vi si, den sosiale hukommelsen. Men de materielle premissene for å erindre må hele tiden forholde seg til glemselen som mulig trussel. Å huske handler om å gjøre valg og det handler om å fortelle – men fortellingen innebærer uvegerlig vilkåret om forandring, forvandling og forskyvning. Dikt og forbannet løgn.

Arbeid og drøm

Gjenstander jeg husker fungerer som en todelt utstilling, hvor av én del omfatter 75 malerier utført i perioden november - januar, i tillegg til 19 skulpturobjekter. Selv om de er presentert i ulike fløyer av gallerirommet og samlet sett fremstår som små separatutstillinger i lokalet, er det tematiske korrespondanser mellom maleriene og skulpturene. I det hele tatt er det et åpent kreativt landskap Wildhagen lanserer, «et åpent verk» i forlengelsen av Umberto Ecos idé om kunstobjektets åpne tegnkoding; mening kan genereres både systematisk og vilkårlig. Det blir til i en strøm, assosiasjon, eller, om man vil, i en drøm.

Wildhagens poetikk, presentert i utstillingsteksten, inviterer nettopp assosiasjonen inn i verkserfaringen; en suggestiv billedøkonomi som slekter på surrealismens frihetslengsler og automatisme. «Sagt på en annen måte,» skriver han, «så har jeg for lengst gitt slipp på kontrollen.»
Å sette lit til hånden og ikke hodet er en frigjørende, kanskje nesten subversiv, kansellering av konseptkunstens rammeverk. En samtidig radikal og regressiv handling. Det vinner, så å si, håndverks-begrepet tilbake. Men den frie hånden inviterer til et potensielt kaotisk og upålitelig arbeid – hva som skjer når kroppen husker.

Drømmeformer (Two-face), husholdningsemballasje, gips, diverse materiale innkapslet i MS-polymer. Foto: Jens Hamran

Forandring og fortetning


De 19 skulpturene deler alle, med noen unntak, den samme materialbeskrivelsen; «husholdningsemballasje, diverse materiale innkapslet i MS-polymer.» Disse er i hovedsak presentert likt, på monterte veggplater i tett, nærmest serialisert form. Til tross for sin irregulære og underliggjørende plastisitet, målbærer de en delt, karbonfarget estetikk; disse gjenstandene kan minne oljetilsølte dyr – skadde, glemte ting. Denne forandringen, den nesten materielle fornedringen av objektet, bærer et halvgjenkjennelig, halvfremmed ubehag i seg, slik grensetilfeller tenderer å gjøre; ruiner av tingenes tydelighet; halvspråklige størrelser.

En skjelett-, kanskje robotlignende arm (Drømmeformer, Welbutrin) strekker seg trassig ut av det skulpturale mot lys og frihet, nærmest som disse ikoniske horror-motivene av hender som skyter opp av jordflekker på en kirkegård. Wildhagens arbeider fremstår slik som delvis surrealistiske komposittfigurasjoner – som produkter av intens kombinasjonstenkning. Verkene besitter, kanskje paradoksalt nok, en skarp, gjenstandsmessig klarhet som har noe av Alberto Giacomettis tynne, anorektiske presisjon over seg. Men tankene går også til Joseph Beuys’ vulkanske materialverden. En formtvingende vilje til å fusjonere, fordreie og forvandle sine egne kreasjoner; det er som om tingene selv slåss for sin egen synlighet – halvsmeltede, halvforandrede, halvglemte.

Av skulpturgruppen skiller Drømmerformer (Two-Face) seg ut, strukturelt og koloristisk, men i særlig grad gjennom sin syntetisering av «vilkårlige» objekter og kunsthistoriske referanser. Denne eksperimenterer med middelalderskulpturens kongs- og Kristus-ikonografi, men er innkapslet i en senmodernistisk forkjærlighet for «funnet» form, som kan minne om Joan Miró. Drømmerformer (Two-Face) både utvider og undergraver det kanoniske skulpturbegrepet: Det bærer i seg billedhuggeriets konvensjoner så vel som de sjangerspaltningene begrepet har vært gjenstand for de siste førti årene. Det er noe friskt, upretensiøst og tilforlatelig over Wildhagens tematisering av denne.

Installasjonsfoto. I forgrunnen: Drømmeformer (Søyle). Foto: Jens Hamran

Repetisjon og aura

Maleriene uniformert med samme navn og med samme motivkrets, representerer et slags sammensatt fellesverk. I verke(t/ene) som deler navn med utstillingens tittel går Wildhagen inn i repetisjonen – kanskje den mest erkemodernistiske matrisen fremfor noen – som strategi – og måten denne begrepsliggjør og iverksetter et minne- og erindringsarbeid. I den grad vi assosierer erindring med mening og nærvær, og glemsel med meningstap og fravær, tematiserer, eller snarere problematiserer, Gjenstander jeg husker dette premisset; I tråd med Walter Benjamins berømte avfortryllelses- og aura-begrep fra essayet Kunstverket i reproduksjonens tidsalder drøfter Wildhagen implisitt hvordan verket mister mening gjennom mangfoldiggjøring. Tenk fremfor alt på Andy Warhols ikoniske Mona Lisa-bilder, hvor verdens mest berømte maleri er reprodusert og sammenstilt i flere varianter, som ett verk, for å knuse originalitet som kunsthistorisk kongstanke. I disse verkene undergraver Warhol Leonardos original og tømmer det gradvis for mening jo flere ganger det repeteres. På samme vis stiller Wildhagen spørsmålstegn ved hvordan han husker, og ikke minst hva som er erindringens eget innhold.

Nå snur samtidig Wildhagen noe av premisset for Benjamins poeng på hodet; disse bildene er, nettopp, malt, ikke reprodusert gjennom en teknologi som har pervertert den kreative hastigheten i skapelsesøyeblikket. Som han peker på at i dag er henfalt til digitale hukommelsessurrogat: «Skjermveldet» i samfunnet har gitt kunstneren «en begynnende afasi eller demens»; skjermen har erstattet kroppen. Dette legger et ytterligere lag over det komplekse forholdet mellom original og kopi.
Man kan kanskje si at disse maleriene, i en så omfattende sammenstilling, mister noe potens som enkeltverk, og at helhetsgrepet i noen grad svekker den kunstneriske kraften i sine bestanddeler – det er også en risiko en slik fremstilling tar. Samtidig forsterker de i fellesskap den overordnende problematiseringen og det vesentlige poenget. Her er også den kritiske presisjon i Wildhagens utstilling sterkest.

Å bo i sitt navn


For hver hammer Wildhagen maler, jo mindre, ikke mer, hammer sitter jeg igjen med. Han hamrer bokstavelig talt ikke inn hammeren som gjenstand, som navn, som form; tvert imot truer denne med å forsvinne foran oss – som når du gjentar et ord eller et navn til det punktet hvor det fremstår absurd, menings- og innholdsløst. Pulverisert av repetisjon.
Etter stadig betraktning ser jeg ikke så mye en hammer som en pinne-lignende gjenstand festet til et kvadratisk objekt. Slik forstått er vi ikke så mye vitne til Wildhagens insistering på noe han husker, men tvilen om hvorvidt vi kan huske noe slik det egentlig er overhodet.

Installasjonsfoto. Alle malerier: Gjenstander jeg husker, 30 x 40 cm, olje på mdf. Foto: Jens Hamran.

Hammeren er nettopp aldri identisk, ei heller den verdenen den erindres som del av. Denne er gjenstand for uendelig forvrenging og forandring; vi ser minnet, så å si, i arbeid. Vi er vitne til kunstneren som vitne – som representant for blikkets vulkanske arkiv. Og akkurat som hammeren, forandres tingene over tid, gjennom gjentakelsen. Vi husker hendelser i eget liv forskjellig fra dag til dag. De endrer sjattering og nyanse. Wildhagens erindringserklæring blir ironisk nok en intim påminnelse om den permanente faren for det motsatte. Følgelig er Gjenstander jeg husker en meditasjon over minnearbeidet monumental skala.

At hammeren utover dette kanskje først og fremst har en politisk symbolhistorie forlenges i den polemiske undertonen i Wildhagens arbeid; hammeren blir et samlende ikon over kunstneren som arbeider, som sansende kultursoldat, analog, objektsnær, konkret. En som ville vinne verden tilbake, eller sagt mer forsiktig, ikke så mye vinne som å minne om verden, minne om materialitet, mennesker og meningsdannelse. Noe som, gjennom opplevelsen, «begynner å bety noe, få retning,» som Wildhagen skriver, «og blir meningsfulle i det meningsløse.»