Fantasifullt og klargjørende om alternative opphav

Mari Østby Kjøll
Endeløse tavler 
Galleri Norske Grafikere 
Utstillingen står til 24. april

Hvor vi kommer fra er, og vil alltid være, en av de spørsmålene vi kommer tilbake til. Dette gjelder både individuelt og kollektivt. Individuelt, fordi man lurer på hvorfor man har blitt akkurat sånn og sliter med akkurat det, og kollektivt, fordi man forestiller seg at om man har forstått tingenes opphav, så ligger også svar på alle våre problemer skjult der, i kim. Det gjelder altså bare, tenker man, å finne de rette kildene.  

At det likevel ikke finnes ett bestemt sted, hverken i tid eller rom hvor alt finner sin forklaring, skulle være ganske åpenbart. Det skal det ikke så mye graving til for å skjønne. Men det betyr ikke at vi skal slutte å se etter opprinnelser. Tvert imot, om vi skal tro Mari Østby Kjøll i hennes nye utstilling.

Indre og ytre

Kjølls format er tresnittet, som vel må være blant de mest opphavelige av grafikkformene i sin nærhet til redskapets og treets enkelhet. En skarp stein og en jevn treflate er tilstrekkelig, pluss litt pigment og noe man kan trykke det utskårne bildet på. Kjøll tar med seg det distinkte mediets opphavsprofil i motivene, som også preges av grunnformer: Øyne, hoder, hender, dyrelabber. Uttrykket er lekent, men også konsistent, nærmest analytisk, i mangfoldiggjøringen av grunnfigurene.

Som i hulemaleriet, som mange av verkene spiller på ved å innlemme «grotte» i tittelen, er slike teknikker og bilder knyttet til menneskets behov for å befeste sin eksistens i verden: for å si at man er, eller har vært, til stede i den. Men også, like grunnleggende, at man har sett, tenkt eller følt noe som man vil jobbe seg gjennom, tenke nærmere over. For den mest grunnleggende måten for å bearbeide noe er ved å lage et bilde av det. Plassere tankens gjenstand der ute i verden, som noe forskjellig fra deg, som et objekt, en representasjon av noe indre.

Gud og kjønn

Når det som skulle gjennomtenkes er blitt en ting eller et bilde på denne måten, forenes man med verden, med tingene og elementene, fordi man bruker leire, stein, tre, planter, for å lage dette indre om til noe ytre. Når det har blitt et ytre i form av et kunstverk er ens refleksjonsprosesser også en del av et felles rom, en offentlighet, som betyr at vi ser på det andre også ser på. Og forent i blikket kommer vi i kontakt med en annen opprinnelse, nemlig fellesskapet. De fleste ting blir lettere med støtte fra andres blikk og tanker. For å kjenne på dette opphavets kraft trenger vi derfor ikke lokalisere et bestemt sted eller en bestemt tid i en tenkt fortid, fordi vi kjenner opprinnelsens friskhet og forandrende kraft når vi deltar i store grupper som vil noe her og nå.

Kjølls verker knyter, med slike forestillingsmessige opphavslinjer, sammen både kropp og ånd, for én av grunnformene som gjentar seg i utstillingen kan nemlig minne om både det nevnte øyet og kvinnekjønnet. Gjennom historien har øyet vært et symbol på Gud, det eller den prinsipp som ser alt og er opphav til alt, mens kjønnet er det sted som gjør at noe kan komme inn i verden i form av kropper: reproduksjon og begjær kretser rundt dette alternative «øyet», som den franske maleren Gustave Courbet illustrerte så klart i sitt maleri «Verdens opprinnelse» (1866), som viste så utilslørt nettopp kvinnens kjønn.

Klargjørende og dyrebare

Refleksjonshorisonten hos Kjøll er spent ut mellom tanken om opprinnelse som et felles anliggende, Gud, kjønn og delte synsvinkler – «steder» som er spennende å tenke i forhold til hverandre og som alle kan betraktes som begynnelser, snarere enn konkluderende idéer. Alle disse urformene, som alltid forblir friske, åpner dessuten for et fellesskap ved å berøre det vi alle dypest sett er og drives mot eller ut av.

Det er med andre ord ikke så dumt å se etter opprinnelser, selv om det ikke finnes et enkelt opphav som forklarer alt, fordi vi tross alt avdekker noe essensielt om oss selv i forsøket. Også fordi rommet vi tenker opphavelighet i trenger å være mangfoldig og visuelt distinkt, slik Kjøll demonstrerer. Vi trenger dessuten felles – offentlige – peilepunkter for å tenke videre. Endeløse tavler byr på spesielt inspirerende eksempler på akkurat dét.