Intervju med Nils Ohlsen. Et lykkelig unntak

Ambisjonen med utstillingen, som trakk et rekordstort antall besøkende da den ble vist ved Statens Museum for Kunst i København og Skagens Museum i fjor, er å løfte Anna Ancher ut av Skagen, i betydningen ut av kunstnerkolonien, som kone til den kjente Michael Ancher og inn i en større moderne sammenheng. Nils Ohlsen, direktør ved Lillehammer Kunstmuseum, forteller med stor entusiasme om Anna Ancher og den aktuelle utstillingen.

– Det hører med til historien at Anna Ancher, som kom fra et bedrestilt hjem i Skagen, er et lykkelig unntak i en tid da det var svært få kvinner som fikk utviklet hele sitt potensiale som kunstnere. Klassebakgrunnen muliggjorde på et vis at Ancher kunne velge å omgi seg med 15 år eldre mannlige kunstnerkollegaer, å reise til Paris, å utvikle sitt kunstnerskap til fulle i kombinasjon med å gifte seg og å stifte familie.

Nesten 200 arbeider av Anna Ancher vises i utstillingen og selv om utstillingsarkitekten Stine Friese er den samme som realiserte utstillingen ved Statens Museum for Kunst, er det i den aktuelle utstillingen tatt en rekke, egne kuratoriske grep som gjør at den norske varianten også peker i andre retninger enn den danske.

Hvilke grep er tatt?

– Cecilie Skeide er kurator for utstillingen og hun har gjort en kjempejobb. Vi snakker om 200 ulike bilder med 200 ulike rammer... Cecilie har samarbeidet med designeren som har produsert boken med hensyn til fargevalg og diverse utstillingsgrep. Skeide hadde dessuten den fantastiske idéen å invitere fargemagikeren Hanne Borchgrevink til å respondere på Anna Anchers kunst, og Borchgrevink tilføyer noen helt egne, dristige grep i sammenhengen. Generelt er kanskje Whitecube-tiden litt forbi, så det har vært mer fargebruk i alle de tre utstillingene.

Nils Ohlsen bidrar med essayet Opptegnelser fra Paris i praktboken som følger den forskningsbaserte utstillingen.

– Den grafiske designeren har virkelig gjort en god jobb med den boken. Boken gir en verdig og vakker ramme til fargegjengivelsene og fotografiene fra Anchers kunstnerhjem i Skagen. Men, det er virkelig på tide at en slik bok kommer om Anna Ancher, for hennes mannlige kollegaer, som, for eksempel, Vilhelm Hammershøi og Peder Severin Krøyer, har de senere årene blitt løftet frem i fantastiske bøker. Når det gjelder min interesse for Skagenmalerne og for Anna Ancher spesielt, har denne vært der helt siden jeg skrev min doktorgradsavhandling «Nordisk interiørmaleri i Carl Larssons tid (på tysk: Skandinavische Interiørmalerei zur Zeit Carl Larssons) på midten av 1990-tallet. Utgangspunktet for den aktuelle utstillingen er min deltakelse på et forskningssymposium for to år siden om Anna Ancher i Skagen. Jeg hadde akkurat tiltrådt stillingen som direktør ved Lillehammer Kunstmuseum og var kjent med at Statens Museum for Kunst og Skagens Kunstmuseer jobbet med å realisere en omfattende Anna Ancher-utstilling. Jeg la frem mitt forslag om å samarbeide om utstillingen og at vi også skulle få den til Lillehammer. Det ble full klaff.

Ohlsen forteller begeistret om utvalget av bilder som er med i utstillingen.

 – Utstillingen har syv temaer og et av dem er forenkling. Innunder dette temaet undersøkes det hvordan Ancher bygger opp rom, og her handler det selvsagt om innflytelsen fra japonismen, den formale innflytelsen fra Gauguin og så videre. Et av temaene er farger, og her understrekes det hvordan Ancher opererer med sterke kontraster og at hun ofte maler svært pastost. Hennes abstraksjonsevne er dessuten formidabel og tankene går til og med til amerikanske fargefeltmalerier på 1960-tallet. Om man vil. Vi viser også mange oljeskisser i utstillingen, og her kan publikum studere Anchers kreative arbeidsprosesser umiddelbart.

Hvorfor vise Anna Ancher akkurat nå?

– Det er absolutt på tide å vie Anna Ancher en omfattende retrospektiv utstilling. Etter så mange Hammershøi- utstillinger. Vi ønsker virkelig å løfte frem betydelige kvinnelige kunstnerskap som definitivt er store, men som likevel ikke har fått nok oppmerksomhet. Det ligger jo også i tiden å hente opp store kunstnerskap som av forskjellige årsaker ikke er tilstrekkelig belyst. Og så ligger det vel nedfelt i oss at vi ønsker å se noe nytt. Vi har nettopp hatt en stor Nancy Spero-utstilling – det dreide seg om et helt nytt bekjentskap for mange besøkende – og neste år skal vi blant annet ha en omfattende utstilling med rundt 30 unge, kvinnelige kinesiske samtidskunstnere.

Prøver dere å få kjøpt inn verk fra utstillingen?

– Vi er svært interessert i å få inn et arbeid av Anna Ancher til vår samling, men det må være et verk som er representativt for hele hennes kunstnerskap, altså et musealt-topp-verk. Vi jobber fortløpende, også globalt, med å finne frem til nordisk kunst som vi mener at vil styrke vår samling og som kan fortelle om de spennende båndene mellom nordiske kunstnere i Anchers generasjon. I januar 2019 inngikk Sparebankstiftelsen DNB og museet en avtale om å jobbe sammen for å øke samlingen med representativ nordisk kunst fra rundt 1900-1930, og det første resultatet av samarbeidet kom nylig i form av et Carl Larsson maleri. Kanskje blir det Anna Ancher neste gang!