Hinsides rett og galt

Living Forgiving Remembering
Deltagende kunstnere: Akram Zaatari,
Buhlebezwe Siwani, Din Q Lê, Firas Abu
Sirrieyeh, Guy Königstein, Hiwa K, Karen
Sargsyan, Lana Mesić , Lungiswa Gqunta,
Monal Meher, Saad Qureshi, Voluspa Jarpa.
Kurator: Mirjam Westen
Kunsthall 3,14, Bergen
i samarbeid med Museum
Arnheim i Nederland.

Utstillingen står til 6. juni 2021

Forsoning og tilgivelse

Krig og fiendskap har fulgt oss gjennom hele historien. Det eksisterer både politiske og juridiske regler og prosedyrer som kan hjelpe oss med å løse konflikter. Men kan man også få fiender til å slutte fred i sine hjerter?

Fotografen Lana Mesić har vært i Rwanda. Hun er en av de 12 kunstnerne som legger frem sine funn etter å ha besøkt konfliktsoner verden over. I 1994 ble nærmere en million tutsier og moderate hutuer drept av hutuer. Døden overskygget alt. Hvordan klarer de å leve sammen i dag?

Fainah og Camille overlevede folkemordet. På Mesićs sitt bilde ser vi den store kvinnen og den lille mannen stå ansikt til ansikt og holde om hverandre. En gang tilhørte de hver sin leir. Nå vil de forsones og leve i fred og fordragelighet. Bøddelen har bedt ofrene om tilgivelse.

Dette er bare et av flere håpefulle verk på utstillingen.

Blodige trær

I en video av Hiwa K. møter vi den kurdiske skraphandleren Nazhad. Han plukker opp krigens etterlatenskaper, demonterer objektene og støper om metallet. Tanks, bomber, raketter og våpen får nytt liv: de blir til kirkeklokker. Et oppløftende syn.

Vi blir mer nedslått når vi ser Voluspa Jarpas verk fra Chile. Volden er overalt. I 2019 var det store demonstrasjoner mot økte priser på offentlig transport. Politiet slo hardt til mot demonstrantene. Mange av dem fikk ødelagt synet av gummikuler. Også trærne i en av parkene ble «såret». Vi kan se de gjennomhullede trestammene i en fotoinstallasjon.

Nye fortellinger?

Den indiske kunstneren Monali Meher har etterlatt seg en haug med poteter på gulvet, med hver sin inskripsjon: bitch, cunt, Guantanamo, rapist, MAO, jøde, pass, Bin Laden, etc. Ordene signaliserer redsel, raseri, hat, aggresjon; assosiasjoner som lever videre lenge etter at ugjerningene ordene refererer til ble begått. Det er altså ikke bare omgivelsene som er preget av uhyggelige hendelser, også språket er infisert. Vi kan hverken tale eller tenke uten at historien følger med. Det er ingen tilfeldighet at potetene er gamle; de har begynt å spire.

Men kan vi ikke rense språket for fordommer og begynne på nytt? I så fall ville det eksistert et sted som var hinsides rett og galt.

Institutt for historiens glemsel

Tanken må ha fristet Guy Königstein. Han har stiftet et institutt for historiens glemsel («erased history»). Målet er å skape flytende minnesmerker og ritualer, et alternativ til statiske monumenter og seremonier som holder oss fast i fortiden. Vi får en smakebit på dette arbeidet i videoen Welcome Back, hvor en gruppe mennesker skal lage en velkomstseremoni for palestinere i Israel. De prøver å unngå uttrykk som fordrevet, okkupasjon, hjem, terror, fare. En nyttig leksjon i medmenneskelighet.

Hvordan kan vi leve og tilgi urettferdighet? Er tilgivelse en handling som opphever rettferdighet? Kan tilgivelse uten rettferdighet dekke over og/eller fremme ytterligere lovbrudd og overgrep? Slik formulerer kuratoren sin intensjon. Og verkene inspirerer til videre diskusjon.