fbpx Et hardt slag mot Museum of Modern Art

Et hardt slag mot Museum of Modern Art

Plakat laget i forbindelse med aksjonen STRIKE MoMA.
Kritikken mot Museum of Modern Art (MoMA)i New York er ikke av ny dato. Allerede for et halvt århundre siden ble det gjort opprør mot museets ekskluderende profil. Kritikken har antatt mange former opp gjennom årene, men ofte har den vært relatert til spørsmål om rase, klasse og kjønn. Den nye pamfletten peker imidlertid langt utover dette.

En ti uker lang aksjon: STRIKE MoMA

Forfatterne bak pamfletten Strike MoMA, IIAAF (The International Imagination of Anti-National Anti-Imperialistic Feelings), støttes av en rekke sammenslutninger, blant annet Decolonize This Place, MoMA Divest og Artists for a Post-MoMA Future. Gjennom en aksjon som innbefatter diskusjoner, seminarer og intervensjoner, er målet, slik det beskrives i pamfletten, å «kle av» MoMA slik at noe annet kan oppstå: «...noe som kontrolleres av arbeidere, fellesskap og kunstnere heller enn billionærer».

Ikke nok at Leon Black går av

MoMA er fra og med juni kvitt det omdiskuterte styremedlemmet Leon Black, som hadde tette økonomiske bånd til seksualforbryteren Jeffrey Epstein. Det uttrykkes en viss begeistring i pamfletten Strike MoMA over at Black snart fratrer sin styrerolle, men problemet med MoMA er, ifølge forfatterne bak den aktuelle pamfletten, at hele styret og selve MoMAs kjerne er råtten:  «Fra Vest-India-kompaniet til Rockefeller-dynastiet, til bankvesenet, til spekulanter og krigsskapere som sitter i MoMAs styre i dag, deres velstand har kun blitt gjort mulig gjennom frarøvelse fra oss. Et imperialistisk system, kolonialisme og rasistisk kapitalisme med kjønnet vold i sin kjerne. Vi står i solidaritet med alle dem som kjemper mot patriarkatet hver dag, på jobben, hjemme, på åkrene, i gatene, i arresten, i fengslene, i tilfluktsrom. Stjålet land, stjålne folk, stjålen arbeidskraft, stjålen rikdom, stjålne verdener, stjålne horisonter.» ( FRAMEWORK AND TERMS FOR STRUGGLE – STRIKE MoMa, 2021, s. 2. oversettelse: redaksjonen).

Professor emerita i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer. Foto: Jan E. Lillebø.

Professor emerita i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer, har gjort seg noen tanker om pamfletten.

- Det er sterke ord?

Ja, særlig i norske ører. Det lyder helt annerledes når vi diskuterer reformer i det norske museumsvesenet.  Pamfletten åpner på denne måten: «We are writing from the unceded territory of the Lenni Lenape. We stand in solidarity with Native American and Indigenous peoples  …» Denne politiske retorikken har røtter helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen og kampen mot slaveriet. Det handler fremdeles om å sette de undertrykte fri. Republikanerne har presset gjennom nye valglover i flere delstater, slik at de hvite kan beholde sin makt og innflytelse. Konfliktnivået er høyt, nærmest på bristepunktet. Ta bare det som skjedde da George Floyd ble drept av en politimann. Som rettssaken viste, manglet det ikke på advarsler fra folk som kom forbi og så hva som var i ferd med å skje. En av dem, som drev med kampsport, ringte til og med til nødetaten. Men til ingen nytte. Institusjonene rydder ikke opp. Da gjenstår det bare en ting: å skrike.

- Men hvorfor akkurat MoMA?

- MoMA er ikke et hvilket som helst museum. Det har en symbolsk status, både innenfor kunstfeltet og i den amerikanske kulturen. Som pamfletten sier: Når vi streiker mot MoMA, slåss vi mot den blodstenkte moderniteten [«its blood-soaked modernity»].

- Handler det ikke om kunst overhodet?

- Jo. Pamfletten kan også leses som et oppgjør mot modernismens kunstsyn. Modernismen insisterte på at kunsten har et eget språk og favoriserte formale overskridelser og eksperimenter. Dette har blitt et kriterium på kvalitet i kunstverdenen. For å ta et eksempel fra Norge: I disse dager hyller man Anna Ancher for at hun var opptatt av noe annet enn virkelighetens mennesker og interiører. En utstilling på Lillehammer kunstmuseum viser at hun eksperimenterte med nye former. Altså var hun en «ekte» kunstner. Modernismen verdsatte også det nye og originale, det som skiller det enkelte verk fra andre verk og derfor gir det en høy markedsverdi. Derfor passet den som hånd i hanske til kapitalismen. Det samme gjelder forestillingen om kunsten som et frihetens rike. Pamfletten vil avsløre hulheten i denne estetikken. Kunsten er ikke atskilt fra resten av samfunnet. Tvert imot. Den er en uløselig del av makten og undertrykkelsen, «the systems of police, prison and profit».

Kunsthistoriker og kulturanalytiker, professor Griselda Pollock ved University of Leeds. Foto: University of Leeds.

Vi ber også fjorårets vinner av Holbergprisen, kunsthistoriker og kulturanalytiker, professor Griselda Pollock om å si noe om pamfletten. Pollock har skrevet flere bøker om rase, klasse og kjønn i kunsten.

Det hevdes at MoMA har utgjort en giftig kraft i samfunnet, men at det er håp fordi det i en post-MoMA æra vil kunne komme vekst og helbredelse. Griselda Pollock, på hvilken måte skal vi tolke et slikt utsagn?

– Det er to ting: Formuleringen «museet er giftig» er forståelig for oss som har forsket på museet siden 1970-tallet. Jeg er ikke sjokkert over det som skrives i pamfletten. Dagens linje er generelt ikke veldig subtil. Folk uttrykker seg i sterkere ordelag enn før – også i pamfletten vi snakker om. Det betyr imidlertid ikke at forfatterne ikke grunnleggende sett har rett. Jeg er glad for at kritikken reises på ny, for problemet her er jo først og fremst at vi ikke har blitt hørt og at så lite har skjedd. Det andre som er viktig å holde klart når det gjelder kritikken mot MoMA, er at det er et privat museum – i likhet med alle de store kunstmuseene i USA. De er i sitt fundament annerledes drevet enn statlige museer. Kunstmuseene er institusjoner som er finansiert av bedriftskapitalisme («Corporate Capitalism») og museene er helt avhengige av private donasjoner. MoMAs ledelse ble allerede fra starten av kritisert for sammenblandingen av finansielle interesser og interessen for kunst. Forskere har også brakt på det rene at MoMA var involvert i et internasjonalt program under den kalde krigen på 1950-tallet. Museet var forbundet med sensuren av kunstnere på venstresiden i politikken og i promoteringen av ideen om USA som et verdensledende demokrati. MoMA bidro dessuten til å sidestille den moderne kunstens frihet med prinsipper i den frie kapitalismen. Etableringen av museer for moderne kunst verden rundt er preget av MoMAs organisering og museet har utgjort en modell for undervisningen om moderne kunst på en rekke universiteter. MoMA har bidratt til å skape en merkverdig historie om den moderne kunsten som noe som har utviklet seg uavhengig av verden omkring, og har sørget for at den moderne kunsten har handlet om menn. Dette i et århundre der kvinner for første gang har hatt mulighet til å utdanne seg til kunstnere og til å stå side om side med menn. En hel generasjon er gitt opplæring innenfor dette systemet – også de ansatte ved MoMA.

­Sittende direktør ved MoMA, Glenn Lowry, har etter gjenåpningen av museet i oktober 2019, i flere intervjuer, blant annet i Artnet, gitt uttrykk for at museet har fornyet både sin egen samling og samlingspolitikk. Kritikken har likevel ikke opphørt?

- Her er det viktig å huske på at det dreier seg om fremtvungne endringer. Det er endringer som først har kommet etter et betydelig press, blant annet fra Guerilla Girls. Underrepresentasjonen av kvinnelige kunstnere er imidlertid noe som fortsetter. Tilbake til Strike MoMA: jeg tror kampanjen sier noe viktig om nødvendigheten av å bryte ned de eksisterende hierarkiene. De som leder museene kommer gjerne fra samme bakgrunn som de som donerer til museene. Og de som får vitenskapelige stillinger ved museene er alle utdannet ved eliteuniversiteter. De kan ikke forstå folk med annen bakgrunn. Jeg tror forøvrig at forfatterne bak pamfletten vi snakker om, kan ha lest Zygmunt Baumans Moderniteten og Holocaust, utgitt i 1989. Den inneholder en analyse av Holocaust, ikke som et unntak, men som et resultat av den indre logikken i moderniteten. Dagens teorier om moderniteten undersøker dens skyggesider. Det er, som nevnt, ikke noe helt nytt som sies i pamfletten, men det sies i året 2021. Det som er nytt er at vi lever i en postkolonial tid der ambisjonene om dekolonialisering står sterkt.

Foreløpig taust fra MoMA
Flere magasiner og avisredaksjoner har forsøkt å få responser på pamfletten Strike MoMA fra Museum of Modern Art. Foreløpig uten hell.

Oversettelse fra engelsk: redaksjonen.

Stikkord