Kort innføring i «Hus i vind», 1992, av Hanne Borchgrevink

Hva er det egentlig med disse husene til Hanne Borchgrevink? Hvorfor kretser hun om dette ene motivet? Blir det ikke kjedelig for henne? For oss? Men underlig nok blir det faktisk ikke kjedelig. Jeg blir i hvert fall aldri lei av disse mystiske, uttrykksfulle husene. Jeg står på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg og ser på et bilde malt i 1992. Huset er like blått som himmelen, den ene langveggen fremstår som nesten gjennomsiktig. Det er den massive grå kortveggen med sitt svakt opplyste vindu som gjør at det i det hele tatt ser ut som et hus: Et hus vi tror på som noe fysisk. Gavlens ujevne linje antyder at det kanskje ligger snø på taket. Det lyse feltet i venstre hjørne danner sammen med vinduet og døren en sitrende diagonal i bildet ned mot det høyre hjørnet. Den dypblå bakken gir tyngde og orientering til komposisjonen. Kanskje malte hun først det lille vinduet i guloransje, for det er som et svakt skinn av noe gyllent i det hvite. Dette nesten umerkelige lyset får oss til å tenke at det kanskje finnes noen inni huset.

Et hus er noe ganske hverdagslig, men også noe helt livsnødvendig. Enten vi bor i villa eller blokk, eier eller leier, er vi nødt til å søke tilflukt i en bygning når natten kommer og vi skal sove, når det er vinter og det er kaldt, eller på brennende varme sommerdager. Opplevelsen av et hus er slik sett en allmenngyldig erfaring. Det blå huset fra 1992 er nå del av en større utstilling som kretser om det abstrakte. Og kanskje kan man stusse litt ved akkurat det. For er ikke Hanne Borchgrevinks bilder i aller høyeste grad figurative? Svaret er vel både og. Hun er selvsagt ingen arkitekturmaler, eller noen folkelivsskildrer som utforsker huset som en arena for fortellinger. Man kan kanskje si hun bruker det ladede motivet som et utgangspunkt for formmessige og komposisjonelle undersøkelser. Her utforsker hun formkvaliteter og farge, mellomrom, lys og forenkling. Derfor bør du ikke bare gå og kaste et blikk på Borchgrevinks bilder og si «Ja, enda et hus». Du bør benke deg foran det, og ta det inn slik man opplever en musikalsk komposisjon. Da vil du oppdage hvordan bildeuttrykket liksom gradvis folder seg ut gjennom fargeklanger, toner, harmonier og dissonanser. Frem til 28. august kan du gjøre nettopp det på Haugar Kunstmuseum.