Med Edvard Munch som sin første kunstrådgiver

OSLO
Munchmuseet
Kan hende er det vakkert. Kunstsamleren Rolf Stenersen
Kuratorer: Kari J. Brandtzæg og Frode Sandvik
Utstillingen står til 14. august

De i alt 160 arbeidene plukket ut fra Rolf Stenersens donasjon til Bergen Kommune i 1971 og ut fra Stenersens donasjon til Oslo kommune allerede i 1936 er underordnet ulike temaer: «Kunstsamlerens rolle», «Kunstsamlerens hjem», «Spinn» og «Geniet og det ukjente». Veggtekstene tilknyttet temaene er gjennomgående pedagogiske og velskrevne. Videre gir kontekstualiseringen av samlingene som til vanlig lever adskilt i Bergen og Oslo mening.

Utstillingens omdreiningspunkt er Rolf Stenersen og hva er da mer naturlig enn at han allerede i den første, dunkelt opplyste salen, malt i svart, kommer publikum i møte i hele tre forskjellige fremtoninger: gjennom Edvard Munchs lysende og nærmest transparente portrett Rolf Stenersen,1925-26, gjennom Nils Aas vesle, men uttrykksfulle, udaterte bronsebyste Rolf Stenersen og sist, men ikke minst, gjennom Ludvig Karstens gylne og langt softere, malte Portrett av Rolf Stenersen, 1925. Verkene er montert sammen med noen av utstillingens mest kostbare arbeider: Pablo Picassos Sylvette, 1954, og Edvard Munchs Melankoli, 1911. Ikke uten grunn figurerer også et verk av Paul Klee Grener om høsten, 1932, i denne første salen. Det hører med til historien at Klee etter 1957 ble Stenersens viktigste satsningsområde etter Munch. Som publikum oppdager videre innover i utstillingen næret Stenersen en dyp fascinasjon for Klees univers. Utstillingen rommer hele 14 arbeider av kunstneren, montert med nennsom hånd i en blåmalt avdeling: malerier, akvareller og en gouache.

I boken som er utgitt i forbindelse med utstillingen, kommer kuratorene Kari J. Brandtzæg (Munchmuseet) og Frode Sandvik (KODE) inn på Stenersens tekster om kunst, og det poengteres (s.10) at flere av Rolf Stenersens tekster tegner et bilde av kunstneren som en «seer» med ekstraordinær tilgang til menneskesinnets skjulte mysterier: «I et essay om Paul Klee fra 1958 tar han [Stenersen] utgangspunkt i kunstnerens uttalelse om at kunsten ikke gjengir det synlige, men at den snarere gjør synlig: «Han har lært meg å se noe mer enn det jeg, uten han, har kunnet se [...] Hva visste han? Hva kunne han se? Andre spør om hva en lærd trur. Jeg vil heller se hva en kunstner aner.»

Stenersen hevdet å være dratt mot bilder han ikke kunne forstå, slik Brandtzæg og Sandvik poengterer: «Det han [Stenersen] søkte i dem var først og fremst lærdommer om sitt eget ubevisste sinnsliv.» (s. 9).

Kan hende er det vakkert. Kunstsamleren Rolf Stenersen byr i all hovedsak på mange kjente og kjære gjensyn – en hel vegg av Käthe Kollwitz gripende motiver (litografier) traff meg, helt på tampen, midt i hjertet – men, jeg ble også overrasket av et par kunstnernavn jeg knapt nok kjenner til og dessuten verk av enkelte kunstnere som jeg har sett tidligere, men som åpenbart ikke har gjort – og heller ikke denne gangen – gjorde videre inntrykk.

Først og fremst fascinert av mannlige kunstnere
Med nåtidens blikk er det lett å rynke på nesen av Rolf Stenersens svært begrensede innkjøp av kunst produsert av kvinner til samlingen. I den aktuelle utstillingen figurerer, i tillegg til de nevnte Kollwitz-litografiene, kun en håndfull malerier av Helene Schjerfbeck, Siri Derkert og Teddy Røwde og et par gouacher på papir (begge 1951) av Astrid Hanni. Noe syrlig skriver Kari Brandtzæg i bokens avsluttende essay Begjærets optikk. Rolf Stenersen som kunstsamler, forfatter og erobrer: «I kontrast til det lave antallet kvinnelige kunstnere som er representert i samlingene, finnes det imidlertid et høyt antall kvinnekropper malt av mannlige kunstnere.»