Seks av Kunstavisens favorittrom i Nasjonalmuseet

I den nåværende samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet kan man oppleve rundt 6500 verk – fra oldtiden og fram til i dag. Samlingspresentasjonen vises i 1. og 2. etasje over 80 rom.

Kunstavisen runder av før sommeren med anbefalinger av noen av sine favorittrom. Redaktør Mona Gjessing har valgt de tre første, medredaktør Hilde Mørch de tre siste.

Rom 64 - Det var en gang
Det mørkegrønne, liksom mosekledde rommet med buktende, blanklakkerte trebenker langs veggen og et digert «levende» tre sentralt plassert i rommet, lokker til seg store og små. Gjennom kikkehull i trestammen ses digitale tegninger av Asbjørnsen og Moes kjente og kjære eventyr, og lyden av nifse, glefsende dyr, fuglekvitter og rasling setter en auditiv spiss på stemningen. Det var en gang rommer flere kjente verk av Theodor Kittelsen: Nøkken (1904), Vasstroll (1881) og Selvportrett (1881), tre skulpturer/statuetter, herunder Isbjørn (1955), bronse, av Arne Vigeland, Skogstudie (1851), maleri, av August Cappelen og sist, men ikke minst: Hanna Paulis Prinsessen (1896), maleri.

Rom 60 - Edvard Munch
Da dørene endelig ble slått opp til det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, kunne vi konstatere at Edvard Munchs kunst har blitt tatt svært godt hånd om. Munchs gripende mesterverker er utsøkt montert i en sal som faktisk er litt større enn den tidligere Munch-salen i Nasjonalgalleriet på Tullinløkka, og i et slags, dunkelt opplyst, langstrakt forværelse til salen (rom 59: Edvard Munch blir kunstner) henger flere ungdomsverk av Edvard Munch. Herunder Munchs Selvportrett (1886), maleri, sentralt plassert – det er nærmest som om den unge kunstneren skuer innover og vokter sitt livsverk i salen gjennom åpningen.

Rom 70 - Etter den store katastrofen 
I den hvitmalte salen gis det en første presentasjon av norsk kunst i en internasjonal sammenheng fra 1945 og fremover mot i dag. Her er det den sentrale plasseringen av en rekke abstrakte skulpturer, det ene storslåtte og fantasieggende objektet etter det andre, spredt rundt på et eget platå og flere sokler i rommet, som skaper aller størst begeistring. Det dreier seg om skulpturer i en fase da det å lage skulptur for mange gikk fra modellering og formgivning til å skape objektene på annet vis, for eksempel gjennom sveising. Den vesle bronseskulpturen Møte X (1959) av Lynn Chadwick ble umiddelbart en favoritt. 

Rommet inneholder malerier av Odd Tandberg, Ludvig Eikaas, Lars Tiller, Anna-Eva Bergman og Gudrun Kongelf samt tekstiler av Jan Groth og Synnøve Anker Aurdal. Kanskje litt vel mange verk i rommet, men kurateringen er solid, og hvilket verk kunne man egentlig unnvært her? 

I det tidligere Nasjonalgalleriet, før sammenslåingen til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i 2003, var den tidlige norske modernismen og plankubismen henvist til tredje etasje – før den ble stengt på grunn av dårlige klimatiske forhold, især om sommeren. Mange gikk nok derfor glipp av den delen av samlingen. Ikke var den på noen måte prioritert heller, selv om det ble gjort flere viktige innkjøp fra slutten av 1970-tallet og utover på 1980- og 90-tallet. Det er først de siste årene at Nasjonalmuseets interesse for den tidlige modernismen og plankubismen for alvor har våknet og ytterligere viktige innkjøp er gjort. I det nye Nasjonalmuseet er modernismen gitt god plass – i flere spenstig kuraterte rom – hvor dens ulike perioder kommer godt frem, blant annet rom 68 og 70:

Rom 68 - Fragmenter av virkelighet
Rom 68 - Fragmenter av virkelighet viser tidlig kubistiske verk av Pablo Picasso og Georges Braque, med motiver sett fra flere vinkler, og hvor perspektiv og dybde forkastes til fordel for geometriske former. Karen Holtsmarks monumentale maleri Mennesket og vilkårene (1935) får skinne på en hel vegg for seg selv og står i spenstig dialog med Aristide Maillols bronseskulptur Ile-de France (1920-25), som man kan beskue gjennom et stort vindu i et av museets uterom for skulpturer. Rolf Nesch´ marmorskulptur Tenkeren (1944) er nennsomt plassert på sokkel, et stykke ut fra veggen foran Karen Holtsmarks bilde. I samme rom vises også tidlige arbeider av Bjarne Rise, Bjarne Engebret, Håkon A. Bjærke, Per Krohg og Aage Storstein og de noe senere modernister, blant annet Anna-Eva Bergman og Jakob Weidemann.

Rom 70 - Moderne tider
Rom 70 – Moderne tider er viet Paris som smeltedigel for det nye og moderne innen kunst, arkitektur og design før, under og etter første verdenskrig, og viser blant annet malerier av de tre avantgardekunstnerne Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel. De oppholdt seg i Paris gjennom hele 1920-tallet, og var med å utvikle en ny stil – en puristisk nonfigurasjon. De var inspirert av 1920-årenes «L´Esprit Nouveau», plankubisme, purisme, arkitektur og design. Foruten malerier er også tidens møbeldesign, arkitekturtegninger- og modeller innlemmet i rom 70 – blant annet en stol av Josef Cossius, Armstol, Nr. 32 (1933) – kreativt hengt opp på veggen, Ove Bangs tegninger til Villa Ditlev-Simonsen og Eindride Slaattos modell av Villa Figenschou. Borghild Røed Lærum hentet inspirasjon fra tidens avantgardebevegelser i Paris allerede før første verdenskrig og er representert med Banearbeidere på Høvik (1916). Spesielt heldig er monteringen av flere verk av Thorvald Hellesen, to med tittelen Komposisjon (1920) og Balalaika (ca. 1916) i dialog med Fernand Légers Nature Morte (1927).

Rom 30 – En motenasjon i vekst
Rom 30 – En motenasjon i vekst fremmer ung, dynamisk norsk motedesign som er i vinden som aldri før – med motedesignere som Edda Gimnes, Anne Karine Thorbjørnsen, HAiKw/ og Admir Batlak. Et mørklagt rom med effektfull belysning, filmvisninger fra catwalk´en på veggene og kul musikk gjør at man kommer i en helt egen stemning – som å være tilskuer til en motevisning. Her er «drive» og dynamikk, nytenkning og kreativitet. Få norske moteskapere gjorde karriere internasjonalt mellom 1970 og 1990, med Per Spook som unntak. Dagens mote består av et fascinerende mangfold. Mange jobber tematisk og konseptuelt i grenselandet mellom mote og kunst, ofte med en underliggende kritikk av motesystemet og utfordrer med det tanker og oppfatninger om hva klær skal være.