Kvinnekor på Vestfossen synger flerstemt

Installasjonsbilde av Lee Won-Kyoung arbeider i utstillingen Girl Meets Girl. Foto: Øivind Storm Bjerke

Utstillingen Girl Meets Girl vekker følelsen av oppstemt begeistring for endelig å kjenne den friske pusten fra fersk kunst med internasjonale ambisjoner – kunst som vi under pandemien ikke har fått så mange anledninger til å føle på. 

Vestfossen Kunstlaboratorium, Hovedbygningen
Girl Meets Girl
Står til 25. september.

Et kjennetegn ved sommerutstillingene på kunstlaboratoriet er at de er bugnende overflødighetshorn av kunst. Det er som om Maos mantra fra 1956: «La hundre blomster blomstre» har slått rot på Vestfossen. Det er god plass i de gamle industrilokalene. Trass i mangfoldet slår ikke det ene kunstverket det andre ihjel. 

Grenseløshet på kryss og tvers
Er jeg begeistret for årets versjon fordi det bare er kunst av tjuefem kvinner som har laget knakende god kunst? Nei, slettes ikke. Utstillinger som samler kunst ut fra de biologiske kjønnskategoriene mannlig vs kvinnelig, er vel noe av det mest banale vi kan tenke oss i dag. Det ville overraske om det ikke er flere definerte kjønnskategorier enn to, blant de representerte på utstillingen. Det som vekker min begeistring er sammenstillingen av verkene. Dette er en sjelden vellykket presentasjon av kunst med globale røtter som visualiserer grenseløshet på kryss og tvers. Det er også i tråd med den greie og kortfattede introduksjonen til kuratorgrepet og informative tekster om hver enkelt kunstner Paul Carey – Kent gir i katalogen.

Sofistikert stillhet trumfer høyrøstet skrål
Den intellektuelle kjernen i prosjektet understreker krysningspunktene mellom vidt forskjellige kunstneriske uttrykk som gjensidig kommenterer hverandre. Sammenstillingene løfter fram særpreget ved det enkelte verket, heller enn å konkurrere i å overdøve hverandre. Noen sammenstillinger er på grensen til å være pinlig opplagte, men gjennomgående tilfører kontrastene mellom objektene energi. Det spektakulære ved kunst kan lett bli overskyggende i sammenlikninger som det her blir lagt opp til, men resultatet er stort sett det motsatte; det som fremstår som minst overdådig i sin bruk av virkemidler, vekker størst oppmerksomhet.

Camilla Løw: Resistance, 2020, Betong, spraymaling, stål, hjul © Camilla Løw / BONO 2022. Courtesy of ISCA Gallery. Foto: Øivind Storm Bjerke

Eksempel på det får vi i utstillingens første rom med Ina Gerkens (f. 1987, Tyskland) høyrøstede malerier. De er umiddelbart slående, men blir trettende i lengden. Da gjør Camilla Løws (f. 1966, Norge) sofistikerte minimalisme og Martine Poppes (f. 1988, Norge) subtile malerier og skulpturer inspirert av klimamodeller, vist i umiddelbar nærhet, et helt annet varig inntrykk og stoff til ettertanke.

Rose Wylie: Snake, 2018, olje på lerret, 10 deler © Rose Wylie 2022. Courtesy of the artist and David Zwirner. Foto: Øivind Storm Bjerke  

Opp i toppen
Den luftige toppetasjen er dominert av Rose Wylie´s elleve meter lange maleri av en slange, som i ensom majestet glir langsomt over et upreparert lerret og Lee Won – Kyoung (f. 1975, Sør-Korea) nettingskulpturer. Wylie (f. 1934, England) er utstillingens eldste og et omdreiningspunkt i utstillingen. Hennes tegning «Girl Meets Girl» har gitt tittelen. Wylie har vært en favoritt på Vestfossen i flere sammenhenger, og ble også presentert med en stor utstilling på Haugar i 2013. Morten Viskum, kunstlaboratoriets oppfinner og kunstneriske overformynder, var tidlig ute med å samle verker av Wylie, og samspillet mellom private samlere og Vestfossen har vært et grunnelement i kunstlaboratoriets profil. Det er neppe noen tilfeldighet at kunstmessens tilsynelatende inkluderende utstillingsform og ønsket om å stimulere til nye kunstneriske bekjentskaper, har fått en gjenklang i årets utstilling. Den høyt anerkjente og etablerte Wylie får tilsvar i et ungt fremtidshåp som nevnte Won – Kyoung og hennes gjennomsiktige nettingskulpturer. Gjennomsiktigheten gjør at publikummet som vandrer omkring mellom Won – Kyoungs fisker og planter på havets bunn, blir del av en livsverden der mennesket gjerne tilskriver både dyr og planter menneskelige egenskaper og gir dem symbolske betydninger. De øvrige arbeidene i denne salen, blir mest å regne som behagelige pauseinnslag.

Saelia Aparicio Torinos: Mother of Thousands, 2021, Sveiset pulverdekket stål, funnet glass, håndblåst glass, neon, plante (tusenmoder) © Saelia Aparicio Torinos 2022. Courtesy of the artist. Foto: Øivind Storm Bjerke
 

Ned i kjelleren 
I kjellermørkets rå lokaler treffer vi på den spanske kunstneren Saelia Aparicio Torinos (f. 1982, Spania) glasskulptur med planter. En forunderlig sak der glassformen minner om tarmer som det gror planter ut av. En sammenstilling der distinksjonen mellom menneske, natur og kunstobjekt smelter sammen i poetisk samspill til en ny virkelighet. 

De tjuefem kunstnerne har opphav i elleve nasjoner, med en klar dominans av tyske, engelske og amerikanske kunstnere som sirkuleres av anerkjente gallerister og er representert i solide museer. Det er fristende å forbinde åpenheten i utstillingen med et perspektiv som fjerner nasjonsgrenser fra kunstkartet. Hvor reelt et slikt perspektiv er i en kunstverden som er vestlig dominert med hensyn til diskurs som distribusjon, bør det nok settes et stort spørsmålstegn ved. Gibbens (f. 1993 i England) humoristiske og absurdistiske videoarbeider basert på hennes performance og Aurora Reinhards (f. 1975 i Finland) surrealistiske og vulgært overdrevne, gammelmodige pin – up og Cindy Sherman - inspirerte bilder av Venus med brystattrapper (red. gummi-løsbryster) er stilt sammen på en måte som i større grad lokker fram tanker om betydningen av nasjonal arv enn integrering i en internasjonal felleskultur. Gibbens og Reinhard tilhører ulike generasjoner og kulturer, med de forskyvninger av interessefelt, kunstneriske referanser og utdanningsbakgrunner som dette fører til. Den tilbakeholdne, dobbeltbunnede og syrlige britiske humoren med et betydelig innslag av tull, tøys og galskap, innpakket i en elegant form hos Gibbens, blir en suveren vinner av min oppmerksomhet. Så en av gevinstene ved utstillingen, er at den oppmuntrer til å reflektere over sine egne estetiske og kulturelle forutsetninger og preferanser, og hvordan de er relatert både til generasjon og herkomst, foruten selvsagt kjønn.

Rosie Gibbens: SeDUCKtion, 2019, video, Still © Rosie Gibbenss 2022. Videographer: Roman Sheppard-Dawson. Courtesy of the artist. Foto: Øivind Storm Bjerke

Stilens betydning i kampen om oppmerksomhet
Overflatekrusninger og moter, var ikke den historiske avantgardens drivkraft, men et høyere erkjennelsesmessig og estetisk nivå. Dette har endret seg og gallerier og museer er blitt en scene for stadig nye trender og moter. Mangfoldet av stilistiske uttrykk følges av variasjon i teknikker. For samtidskunstneren ligger de historiske kunstretningene pent ordnet i en kunstnerisk verktøykasse. Det er som om alle de stilformene som kjennetegner en kronologisk gjennomgang av kunsten fra 1890 til i dag, inngår som en selvsagt referansebunn hos samtidens velskolerte kunstnere og kuratorer. Stilsitater blir tatt i bruk ut fra hvilke estetiske virkninger og publikumsreaksjoner kunstneren vil oppnå og markedet er modent for. Stilvekslingene peker på betydningen av kunstverkets form i en kultur med knivskarp konkurranse om oppmerksomhet. Girl Meets Girl er en oppvisning i mangfoldet av stilistiske uttrykk som preger samtidskunsten.

PS
Øvrige kunstutstillinger på Vestfossen:
Utstillingshallen: Erik Wessel, Oppløpsside; Galleri Star: Anna Eva Bergman.

Stikkord