Er det lov bare å nyte?

TØNSBERG
Haugar Kunstmuseum
Ubestemt abstrakt følelse
Kurator: Erlend Hammer
Utstillingen står til 28. august

Publikasjon i forbindelse med utstillingen: Erlend Hammer & Knut Ljøgodt (red.): Ubestemt abstrakt følelse/ Eva Bull Holte, Forlag: Uten tittel, 2022.

Modernismen nådde sin alderdom ved inngangen til 1960-tallet. Utstillingen Ubestemt abstrakt følelse, tar dette til etterretning. Det er ikke aktørenes kunsthistoriske plassering, men den estetiske erfaring som er utstillingens kjerne. Forenklet formulert forener utstillingen den affektive vendingen i kunstkritikken som vektlegger følelse, med en populistisk trend som setter publikumsopplevelsen i sentrum. Felles er den subjektive og umiddelbare opplevelse av kunst og nedtoningen av distansert refleksjon. De estetiske objektene som fremføres er verker av Hanne Borchgrevink, Irma Salo Jæger, Mari Slaattelid, Aase Texmon Rygh, Mouche Thomsen og Tone Vigeland. Det kuratoriske hovedgrepet bryter ned kronologi og blander arbeider av kunstnerne ut fra om de skaper visuelt interessante dialoger. Den eldste av kunstnerne er født 1918 og den yngste 1960, verkene er datert 1960 - 2021.

Åpenhet, flerstemthet og mangfold
Utstillingstittelen vektlegger det mangetydige i modernismens prosjekt; åpenhet, flerstemthet og mangfold. Det gir et stort tolkningsrom både for kurator og publikum i møtet med verket. Det finnes knapt grenser for hva som er blitt projisert inn av mening i alle former for klatter og diagrammer i abstrakt kunst, tilbake til sin tidligste fase omkring 1900. Hammers sammenstillinger tilrettelegger kunstrommet som et miljø dedikert den sanselige opplevelse av rom, flater, farger, former og materialer. Bildenes eventuelle symbolinnhold blir tonet ned. 

De utvalgte kunstnerne var anerkjente i sin samtid, innkjøpt av museer og er mer og mindre innarbeidet i den kunsthistoriske litteraturen. Vi blir forskånet for virveltrommene som har ledsaget utstillinger som har påberopt seg å gjenoppdage «glemte kunstnere». Hammer påpeker at mengden av kunstnere i etterkrigstiden fører til at kunstnere i heldigste fall vil bli viet oppmerksomhet i et øyeblikk, for så å bli borte før de eventuelt dukker frem igjen. Det gjelder Aase Texmon Rygh, som har blitt hyppig eksponert etter den retrospektive mønstringen av henne på Henie Onstad Kunstsenter i 1992. Mouche Thomsen, som ble utstilt samtidig med Texmon Rygh på samme sted, har ikke senere blitt gjenstand for den samme varige oppmerksomhet. Thomsen presser virkemidlene i retning av det rå og ekspressive innenfor en presis regi. Hun danner en kontrast til det ellers så tempererte og formsikre selskapet. Hammer gjør Thomsens bilder til et gjennomgangstema i utstillingen og de fremstår som et omdreiningspunkt i helheten. Monteringen utmerker seg forøvrig ved å gi luft til de enkelte verkene.

Utforsking av materialenes estetiske virkninger relatert til valg av materialer finner vi hos malerne Thomsen i hennes glatte og harde overflater i rene farger, Salo Jæger, Mari Slaattelid og Borchgrevink i bruken av ulike materialkvaliteter knyttet til valg av grunn og pigmenter og måter å legge maling på flaten. Fusjonen av abstraksjon og figurasjon, som preget mye av norsk kunst på 1950 -tallet, får et ekko hos Borchgrevink og Slaattelid i deres ubekymrede sammenstilling av abstrakte maleriske kvaliteter knyttet til stofflighet og koloritt med gjenkjennelige motiver. Relasjonen mellom flate og rom blir et annet hovedmoment i utstillingen. Her står Salo Jægers rike og vekslende komposisjoner i en særstilling gjennom å utfolde et rikt og variert register av hvordan bildene artikuleres i flaten. Hun blir også den som har det største stilistiske spennet. Problematiseringen av rom og flate som tema blir forsterket av vekslingen mellom maleri, skulptur og veggrelieffer i monteringen. I perioden 1950 – 1965 ble ulike former for abstraksjon og undersøkelser av materialer, form og farge opplevd som radikalt og nyskapende i norsk sammenheng. Vi finner et ekko fra den tiden hos Texmon Rygh når hun arbeider med plastmaterialer og fargesetter skulpturer så de nesten får karakter av popkunst, og Vigeland når hun utforsker mulighetene som ligger i å forme ulike materialer til tredimensjonale arbeider på sokkel og på vegg i en elegant minimalisme.

Abstrakt kunst fra opprør til konvensjon?
Utstillingen har sin aktualitet ved at den reiser spørsmål ved hvordan vi forholder oss til abstrakt kunst som et historisk fenomen. Da den første bølgen av abstraksjon skyllet over Oslo omkring 1950, ble abstrakt kunst kritisert for å mangle et menneskelig innslag. Et annet kritisk punkt var at abstrakt kunst falt inn under kategorien dekorativ kunst til glede og fornøyelse. Den var ikke egnet til å formidle de dypere eksistensielle og sosialt relevante ideer. Kuratoren har skjermet bort kunsthåndverksaspektet som ofte blir fremhevet i møtet med abstrakt kunst, ved at selv ikke et lite smykke av Tone Vigeland har fått slippe til på Haugar. 

Med den venstreradikale bølge som kom mot slutten av 1960 - tallet og satte en politisk agenda i høysetet, fikk abstrakt kunst en annen rolle enn å stå i opposisjon til et dominerende kunstsyn i Norge. Situasjonen påminner om dagens situasjon der innhold blir veid opp mot hva som er politisk korrekt og ukorrekt og formen vurdert ut fra om den er folkelig, selfievennlig og kul eller elitistisk, gammeldags og oppbrukt. Fortsatt utgjør abstrakt kunst en viktig del av det totale kunstbildet. Fra å spille rollen som opprør mot en herskende smak for figurativ kunst fortrinnsvis med nøytrale motiver som blomster og landskaper på 1950 -tallet, er abstrakt kunst i dag ofte redusert til en ideell dekor i moderne hjem og et sikkert tegn på husstandens gode smak. 

 Et forsvar for et mediebestemt hierarki?
Utstillingen kan oppfattes som et forsvar for et mediebestemt hierarki i kunstmuseet og en hyllest til kunstverket som et objekt for estetisk refleksjon, løsrevet fra enhver annen funksjon.  Det er en posisjon som ikke er noen selvfølge i dagens museumsverden, der kvaliteter som binder sammen ulike kunstformer og bryter ned hierarkiene mellom dem ofte er foretrukket. For noen kan det oppleves som en konservativ og tilbaketrukken posisjon, men er jo i realiteten en liten brannbombe i dagens klima.