Vigeland som pornograf

OSLO
Vigelandmuseet
Parade
Utstillingsarkitektur: Ellinor Aurora Aasgaard
Kuratorer: Bjørn Hatterud og Håkon Lillegraven
Utstillingen står til 18. september

I anledning skeivt kulturår, markeringen av at det er 50 år siden homoseksuelle handlinger ble avkriminalisert i Norge, er små og store kunstinstitusjoner over hele landet travelt opptatt med å grave i egne arkiver etter materialer som kan hende ser skeive ut. Dette er også tilfellet ved utstillingen Parade på Vigelandmuseet i Oslo, der kuratorene Bjørn Hatterud og Håkon Lillegraven har påtatt seg oppgaven med å «kaste et skeivt blikk» på Gustav Vigeland og museets samling.

Utstillingen kommer i to deler. Den ene delen strekker seg over to dunkelt opplyste rom og viser forskjellige håndverksarbeider; skjærefjøler, tresnitt, utskjæringer og små trefigurer, ærbødig utstilt i glassmontre. Objektenes motiver hekter seg på et mytologisk sagaunivers, mens en serie broderte hvite duker, hengende fra taket, viser luftige geometriske mønstre som adlyder en streng symmetri.

Sammenstillingen av håndverksobjektene virker noe tilfeldig og viser en svakhet ved det såkalte ‘skeive blikket’, ettersom dette begrepet er løst og uforpliktende definert. For eksempel vies støpeformen til skulpturen Overrasket, som står ute i Frognerparken, større plass i utstillingen. Den jødiske kvinnen Ruth Maier, som hadde et forhold til poeten Gunvor Hofmo før hun ble deportert og drept i Auschwitz, sto modell for støpeformen. Men utover denne biografiske detaljen er det lite ved gipsformens estetikk som korresponderer med gjengse måter å forstå begrepet ‘skeiv’ på, slik som bekreftende overskridelser av seksuelle og kroppslige normer.

For stående på ett ben, innerst i det halvmørke utstillingsrommet, har den klattete og deformerte gipsformen et nær sagt grotesk oppsyn. Figuren holder armene i kors, tett mot brystet, liksom forskremt og unnvikende. Et jernstag stikker ut av magen og trenger ned i det ene låret, mens et provisorisk tre-stillas limer seg til figurens hode og sørger for at formen ikke kollapser eller velter overende. Mens denne delen av utstillingen er investert i en mer passiv presentasjonsform, skjer det flere ting i utstillingens tredje rom. I denne overlyssalen har kunstneren Ellinor Aurora Aasgaard laget en utstillingsarkitektur i kryssfiner, malt i et blått rutenett som ligner et flislagt badeanlegg, dandert i en formasjon som etteraper museets nyklassisistiske arkitektur. Disse grepene skaper en lystig atmosfære og sørger for et mer aktivt fortolkende grep om Vigelands objekter.

Lemfeldig strødd utover Aasgaards arkitektur ligger gipsfragmenter, armer, bein og overkropper. Aasgaard har i tillegg utplassert to tekstilkledde oppblåsbare bademadrasser, og henslengt på madrassene er badehåndklær påtrykt fotografier fra Vigelands fotoarkiv. Ett av bildene viser en modell av museet og en mindre versjon av Frognerparken, symmetrisk organisert med to halvsirkler i hver ende, lik et gresk olympisk stadion. I bakgrunnen står en mannlig skulptur, knelende med en muskuløs rumpe til kamera, mens en merkelig, kvadratisk svart plate dekker til stedet for skulpturens kjønnsorganer, som var det et sensurert pornografisk fotografi.

Denne erotiske tendensen viser seg i tillegg på et annet håndkle hvor to nakne mannlige skulpturer sitter med armene om bena. Posituren lader skulpturene med en slags sårbarhet, samtidig som figurene har svært kraftige skulderpartier og renskårne, idealiserte ansikter. Den ene figuren har en glatt, formodentlig blond sleik, og ser fremover med en stoisk mine. I kontrast til Aasgaards livlige og parodiske utstillingsarkitektur, blir Vigelands strenge forherligelse av disse nakne og erkesunne mannskroppene, hugget i stein, svært påtagende.

Motivert av en slags brutalitet
Tilbake blant treutskjæringene i de andre utstillingsrommene går et par motiver igjen. Flere trefigurer viser en kvinne som spiddes av en enhjørning. På en skjærefjøl vises enda en enhjørning, her i full galopp med en kvinne dinglende om hornet mens en mannlig figur står bakerst på hestekroppen og holder et fast grep om hennes utspente hårfletter. Disse motivene er blottet for erotikk og viser en seksualitet som ikke bare penetrerer, men gjennomborer og utsletter sine partnere. Hvis det er en erotisk tendens i Vigelands arbeider virker denne motivert av en slags brutalitet som i større grad dreier seg om forplantning og reproduksjon av en bestemt type kropper, og ikke homoerotisk begjær.

Gir et anslag til en grundigere kritisk undersøkelse av samlingen
For tiden hersker det en selvransakende tendens på den norske og internasjonale kunstscenen. Selv om Parades utvelgelse og presentasjon av objekter kjennes noe tilfeldig, sørger utstillingens iscenesettelse av de erotisk og seksuelt forstyrrende elementene ved Gustav Vigelands kunstnerskap for å gi et anslag til en grundigere kritisk undersøkelse av samlingen Vigelandmuseet er satt til å forvalte.