Har ingenting i skrivebordskuffen å gjøre
De Mondrian-aktige komposisjonene har også i seg noe nærmest sakralt gjennom det glødende glasset. Det gir assosiasjoner til middelalderens glassmalerier. Foto: Øystein Thorvaldsen
Det er på tide at Lars Rambergs Lohavn-monument, Pandemic Survival monument, realiseres. Det femten år gamle prosjektet inngår nå i PRE-POSITIONS på Galleri Brandstrup.
OSLO
Galleri Brandstrup
PRE-POSITIONS: Lars Ø Ramberg
Utstillingen står til 15.oktober
Med litt blandede følelser har jeg sett etter reflekser av pandemien i kunsten. På en måte har jeg vel håpet å ikke finne det; at vi bare kan legge den krevende isolasjonstiden bak oss, og beskjeftige oss med andre ting. Samtidig har jeg kjent på en sterk nysgjerrighet på hvordan pandemikunsten vil arte seg. Vil noen klare å skape noe virkelig spennende og tankevekkende omkring dette temaet? Det er med dette spørsmålet i bakhodet jeg går for å se Lars Rambergs utstilling PRE-POSITIONS på Galleri Brandstrup. Jeg er nemlig blitt fortalt at utstillingen blant annet presenterer utkastet til et større pandemimonument.
Sammen med dette skrinlagte prosjektet viser utstillingen ulike prosjekter og monumenter som er forkastet, utsatt eller lagt på is. Denne anmeldelsen tar kun for seg prosjektet «Pandemic Survival monument».
Pestens arnested
Men hva slags pandemiprosjekt var det Lars Ramberg skapte allerede i 2007? Hva i all verden var utgangspunktet den gang? Kanskje husker du debatten som raste omkring utformingen av de 47 meter høye grå luftetårnene fra operatunnelen? Det var Lars Ramberg som i 2007 vant konkurransen om utformingen her. Hans idé var å forvandle de grå, stygge tårnene til et spektakulært landemerke bestående 72.000 lysdioder, basert på pestbakteriens genetiske kode. Vi har lært på skolen at pesten kom til Norge med et skip som la til kai i Bergen i året 1349. Nyere forskning viser imidlertid at pesten faktisk kom til Oslo allerede høsten før. Men vinteren 1348 var så kald og hard at sykdommen ikke fikk noe skikkelig fotfeste. Den spredte seg ikke lenger enn til Hamar før den ebbet ut. Dette historiske faktumet er Rambergs utgangspunkt.
Utsnitt fra utstillingen PRE-POSITIONS av Lars Ramberg på Galleri Brandstrup. Foto: Lars Ramberg
Luftetårnene ruver nemlig nettopp over det bylandskapet som en gang var middelalderens Oslo og altså pestens arnested her hjemme. Rambergs prosjekt var i sin tid et samarbeid mellom Oslo kommunes plan- og bygningsetat, og statens veivesen, og ble gjenstand for kraftig kritikk, både fordi mange mente det ble alt for kostbart, men og fordi utformingen og tematikken ble oppfattet som dyster, og dessuten lite relevant: Svartedauden var et interessant, men tilbakelagt kapittel i historien, og ideen om en global pandemi fremsto som en nokså fjern og lite trivelig dystopi. Og det hele ble følgelig lagt på is.
Genforskere og glassblåsere
Men Ramberg selv sluttet ikke å tenke på ideen. Gjennom årene har han videreutviklet og forbedret sitt konsept. I alt han skaper viser Ramberg seg som en ytterst grundig natur. Han tar ingen snarveier verken når det kommer til research eller gjennomføring. Gjennom hele dette omfattende prosjektet har han samarbeidet med genforskere fra Berkeley om visualiseringen av pestkoden. I en årrekke har disse forskerne beskjeftiget seg med svartedauden, ikke fordi den fortsatt utgjør en stor trussel – antibiotika er effektiv mot denne bakterien i dag – men fordi den gamle sykdommen kan lære oss mye om smittespredning og resistens. Disse genforskerne har også vært med på å utvikle de såkalte mRNA-vaksinene som vi vet har reddet tusenvis av mennesker nå i koronapandemien.
Ramberg overlater ingenting til tilfeldighetene. Detalj fra utstillingen PRE-POSITIONS på Galleri Brandstrup. Foto: Lars Ramberg
Genkodene utformet i skinnende glass
På Brandstrup kan vi nå, blant mange utstilte arbeider, oppleve deler av monumentet i form av disse genkodene utformet i skinnende glass. De harde, svarte konturene og de klare, rene fargene får meg dels til å tenke på den nederlandske modernisten Piet Mondrians prosjekt, samtidig som det glødende glasset gir assosiasjoner til middelaldersk kirkekunst. Ramberg har også selvfølgelig brukt de aller beste på feltet, nemlig de samme tyske glassblåserne som bisto Gerhard Richter i arbeidet med hans store glassmaleri i Kölnerdomen, Lamberts Glas [red. se lenke nederst i saken].
Som alltid fascineres jeg av Rambergs evne til å skape rike konseptprosjekter, som samtidig er så sanselige og estetisk betagende. Lohavn-prosjektet bærer i seg en spennende brytning mellom noe sakralt og noe vitenskapelig. Her er fjern og samtidig, lokal og global historie elegant flettet sammen. Etter to år med pandemi vil vel få bestride relevansen av Rambergs prosjekt, og nå er det er på tide at Oslo kommune og Statens Veivesen får realisert dette storslagne og vakre monumentet.
Mer informasjon om prosjektet finner du her.
