fbpx Charlotte Thiis-Evensen Galleri F 15

Et godt stykke arbeid

Den tredelte filmen, «Uten tittel (2013)», får oss til å stille spørsmålet: er sjalet kvinnens vinger, beskyttende og frigjørende, eller er det tvert om hennes lenker, noe som fanger henne, og holder henne innesperret? Fotograf: Galleri F15
Utstillingen beveger på spennende tematikker knyttet til arbeid, fellesskap og fremmedgjøring.

Charlotte Thiis-Evensen: Noe må gjøres
Galleri F 15, Moss
Frem til 20. januar 2021

Med filmen «Enmannsbedriften» tar Thiis-Evensen blant annet fatt i en liten flik av industrihistorien til den gamle arbeiderbyen Moss. Fotograf: Carsten Aniksdal

Hva betyr det å jobbe for opplevelsen av hvem vi er? Hvordan har arbeidet forandret seg? Dette er spørsmål som i de siste årene har stått helt sentralt i Charlotte Thiis-Evensens filmer og installasjoner. I utstillingen «Noe må gjøres» på Galleri F 15 på Jeløya, vises nå et utvalg av gamle og nye arbeider. Her tar hun blant annet fatt i en liten flik av industrihistorien til den gamle arbeiderbyen Moss. Gjennom den flunkende nye kortfilmen «Enmannsbedriften» følger vi tilblivelsen av et enkelt lokalt produsert kjøkkenredskap, nemlig potetskrelleren. Det er fascinerende å se hvordan tilvirkingen av selv en såpass enkel maskinprodusert vare fordrer en hel del manuelle grep: Metallskiven må legges på plass i maskinen, deretter flyttes for å bli krummet, siden må den festes til det lille treskaftet, og til slutt skjerpes. Denne prosessen gjentas for hver enkelt potetskreller. Det monotone arbeidet utgjør likevel en helthetlig prosess som arbeideren har eierskap til i denne enmannsbedriften. I tillegg til filmen har Thiis-Evensen også skapt en installasjon, der maskinene som blir brukt er utstilt. Susingen, gnissingen fra maskineriet og smellene av metallbitene som stanses ut, danner en virkningsfull lydkulisse. Prosjektet dokumenterer en av Moss siste metallvarebedrifter og handler om en type arbeid og manuell kunnskap som er i ferd med å forsvinne. 

Fra Charlotte Thiis-Evensens installasjon «Linje 5» som vises i Galleri F15 nå. Fotograf: Galleri F15

Arbeid som refreng

Hele første etasje er viet til prosjekter som nærmer seg arbeid fra mange ulike vinkler. Her kan vi blant annet se verket «Linje 5» fra 2016, som består av en film og 250 par håndstrikkede raggsokker spredt utover gulvet. Sokkene er strikket av romkvinnen Niculina Nitica, som pleide å sitte på et gatehjørne på Majorstua og strikke i et forsøk på å skrape sammen penger til et slag liv for seg selv og sine. Her tar Thiis-Evensen fatt i en krevende problemstilling, nemlig Rom-folkets skjebne, hverdagsnøden som vi ikke orker å se på. Et annet verk som jeg liker er filmen «Solo» fra 2018 som handler om brytningen mellom arbeid som plikt og lidenskap. I filmen møter vi en kurdisk mann som driver frisørsalong et sted på vestkanten i Oslo. Han har bare kapasitet til en kunde av gangen, og når han ikke klipper, spiller han fiolin og drømmer om et liv i musikken. Også verket «Gullklokken» fra 2019 er med i utstillingen. Dette prosjektet tar utgangspunkt i et stykke arvegods; gullklokken til Thiis-Evensens bestefar som han mottak etter 25 år som bedriftsoverlege i Norsk Hydro. Prosjektet favner også blant annet seks fotografiske portretter av unge arbeidssøkere fra Notodden. Alle seks har gullklokken på seg, og de inntar selvvalgte positurer inspirerte av kjente Rolex-reklamer. De unge ubefestede ansiktene danner en mektig kontrast til den tunge gullklokken, som representerer fortidens arbeidsvirkelighet, der man ofte hadde den samme stillingen hele livet, som en verdsatt arbeider.

 Fra Charlotte Thiis-Evensens videoinstallasjon, ”Uten tittel”, som vises i Galleri F15 nå. Fotograf: Galleri F15

Identitetsuttrykk

I annen etasje finner jeg tilbake mitt absolutt favorittverk fra Charlotte Thiis-Evensen. Et tredelt videoarbeid som hun lagde i 2013, der vi ser tre unge, norske søstre av somalisk opprinnelse, filmet frontalt fra livet og opp mens de ikler seg hijab. Noen betrakter sjalet som et kvinneundertrykkende hodeplagg, mens andre ser det som et stolt symbol på kulturell og religiøs tilhørighet, ja kanskje til og med som et plagg som gjennom det å skjule tilbyr en frihet og beskyttelse fra det evigsultne mannlige blikket.  

Fra Charlotte Thiis-Evensens installasjon «Gullklokken» som vises i Galleri F15 nå. Fotograf: Galleri F15

Vinger eller lenker

Filmen går i loop, og er sammensatt av en forlengs og en baklengs avspilling, slik at det fremstår som om de tar av og på, og av og på hijaben igjen og igjen. Innspillingen er gjort med high speed-kamera (500 bilder i sekundet) mens avspillingen skjer i slow motion (med 25 bilder i sekundet), noe som skaper et langsomt dvelende, rytmisk uttrykk. De tre ulike sjalene beveger seg sakte gjennom luften, sprer seg ut som enorme vinger omkring de vakre alvorlige jenteansiktene. Og vi blir fristet til nettopp å spørre; er sjalet kvinnens vinger, beskyttende og frigjørende, eller er det tvert hennes lenker, noe som fanger henne, og holder henne innesperret? Når vi står og betrakter tilsløringen ser vi hvordan de barhodete jentene fremstår som barn, men når hijaben tas på, blir de kvinner. Det ligger et vemod i dette, og det styrker opplevelsen av denne handlingen som et slags sakralt overgangsritual.

 Fra Charlotte Thiis-Evensens installasjon “Adrift” som vises i Galleri F15 nå. Fotograf: Galleri F15

Under overflaten 

I annen etasje finner vi også det andre flunkende nye kunstverket laget for anledningen, med tittelen «Adrift». Det er en kasse man kan kikke ned i, der en skjerm skaper illusjonen av vann. Vi står som på en bro over en elv, eller ved kanten av en brønn og ser vannet som er i evig duvende bevegelse. I de skimrende bølgene ser vi plutselig hår, og et ansikt som stiger frem under vann, som noe underliggende som kommer til overflaten. Jeg liker så godt dette spennet hos Thiis-Evensen, mellom det abstrakte og subtile, og de helt konkrete spesifikke problemstillingene. Brytningen mellom det dokumentariske og det kunstneriske, skjønnhetslengsel og rettferdig harme. «Noe må gjøres» er blitt en flott utstilling som beveger på krevende tematikker knyttet til arbeid, fellesskap og fremmedgjøring, og den gir et rikt innblikk i et viktig og fortsatt ungt kunstnerskap.

Mona Pahle Bjerke

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.