fbpx Noe må gjøres

Intervju med Charlotte Thiis-Evensen Noe må gjøres

Kunstneren og regissøren Charlotte Thiis-Evensen. © Charlotte Thiis-Evensen/BONO 2020 Fotograf: Carsten Aniksdal  
«Kan jeg som kunstner og filmskaper gjøre noe for å bedre situasjonen jeg finner forstyrrende i samfunnet ?» spør Charlotte Thiis-Evensen. Slik presenterer Galleri F15 på Jeløya i Moss utstillingen «Noe må gjøres» på sine nettsider. 

Charlotte Thiis-Evensen (f. 1968, www.charlotte-thiis-evensen.com) er regissør og kunstner med utdannelse fra Statens Kunstakademi og Universitetet i Oslo, og har stilt ut i inn- og utland. Hun jobber med foto, video og installasjon – og har i tillegg laget flere dokumentarer som er vist ved en rekke filmfestivaler. Hennes kunstnerskap har en gjennomgripende humanistisk holdning og tankeretning, og tar opp temaer knyttet til makt, frihet og menneskeverd. Parallelt med kunstnerskapet jobber hun som journalist og regissør for NRK.

Fra Charlotte Thiis-Evensens utstilling i Bergen Kunstmuseum i 2008 der hun blant annet viste verket Faren min forsøkte å ringe moren min (2008), en installasjon bestående av fotografier, video og tekst. Verket har også vært vist i Kunstnernes Hus (2008), Sørlandet Kunstmuseum (2008), Kunsthall Grenland (2010). © Charlotte Thiis-Evensen/BONO 2020.  Fotograf: Bergen Kunstmuseum  

Utstillingen i Galleri F15, som åpner lørdag 17. oktober, blir en bred og viktig mønstring av ditt kunstnerskap. Hvordan er utstillingen lagt opp og hva du ønsker å formidle?

Dette er en retrospektiv utstilling med eldre og nye kunstverk. I første etasje vises tre installasjoner som handler om arbeid, et tema som har engasjert meg mye de siste årene. I trappen på vei opp vises mitt eldste verk Dominans (2002), som var en TV-serie i NRK og en utstilling på Fotogalleriet. I andre etasje er det tre rom som handler om ungdom og identitet og et eldre verk fra den tiden jeg jobbet mye med min egen familie, Faren min forsøkte å ringe moren min (2008). Jeg har også laget et eget visningsrom hvor ti av mine kortfilmer presenteres. I tillegg skal det vises et verk om tematikken Fasader – utendørs i relasjon til Galleri F15s ærverdige fasade. Det er en video med min onkel Thomas (Thiis-Evensen), der vi går rundt i Oslo og ser på byens fasader mens jeg samtidig smugfilmer ham innimellom øktene. Utstillingsarkitekten, som jeg har jobbet sammen med, Vilhelm Christensen, har tegnet en visningsboks, som kan minne om en blanding av en stemmeseddelboks og TV. 

Hvordan oppstår idéene til verkene dine?

Jeg jobber intuitivt, ofte med idéer jeg får av det som skjer rett rundt meg, enten det er i nær familie og relasjoner, eller rett utenfor, i borettslaget mitt på Bygdøy i Oslo. I den perioden jeg var mye hjemme med små barn, ble det mange verk som tok tak i tematikker som oppsto rett utenfor huset, for eksempel Desert Eagle (2008) – om sønnen min Gustav og Mohamud, som hele tiden lekte med pistoler. Det var et eller annet i den situasjonen; jeg bare løp ut med kamera og filmet, klippet det og la på ekte krigslyd fra arkivet i NRK etterpå. Slik oppsto også ideen til Uten tittel (2013), da jeg så de tre søstrene utenfor huset mitt, som plutselig hadde hijab på – fra en dag til en annen. Jeg gjorde intervjuer med dem, og fikk vite at de var i en fase hvor de skulle velge å bruke hijab eller ikke. Med utgangspunkt i dette, tenkte jeg at jeg kunne lage noe om tvil ved å filme dem i et studio hvor de tar av og på hijaben. Jeg laget også en film om Jørgen, som hadde ansvar for alle kameraene i NRK, og som ble mer og mer svaksynt. St. Jørgens plass er et portrett av enkeltmennesket i institusjonen og filmen handler om en viktig verdi som er i ferd med å forsvinne, også i de statlige institusjonene; omtanken for enkeltmennesket.

Fra Charlotte Thiis-Evensens utstilling i Lillehammer Kunstmuseum i 2013, der hun blant annet viste verket Uten tittel (2013), en 3-skjerms videoinstallasjon. Uten tittel har også vært vist i OSL Contemporary (2013), Høstutstillingen (2013), Bomuldsfabrikken i Arendal (2013), Kortfilmfestivalen i Grimstad (2014), Kunsthall Stavanger (2016) og vises nå i Galleri F 15 (2020). Fotograf: Lillehammer Kunstmuseum

Det er så viktig det du er inne på her, viktigheten av og respekten for arbeid.

Ja, respekten for arbeid er noe jeg er oppdratt til, og at det er en glede som man skal ha respekt for. Både faren og bestefaren min jobbet som leger i bedriftshelsetjenesten i Norsk Hydro og var opptatt av verdien av å hjelpe folk ut i arbeid. Tema knyttet til arbeid er sentrale samfunnsspørsmål, og oppleves som særlig relevant å undersøke kunstnerisk i dag, sett i lys av koronapandemien. Å ha et arbeid er en fundamental verdi. Å stå ufrivillig utenfor arbeidslivet berører følelser som verdighet og tilknytning. 

Fra Charlotte Thiis-Evensens installasjon, Gre hår (2016), et videoverk i relasjon til tegninger og skulpturer av Gustav Vigeland, som hun viste i Vigelandsmuseet i 2016-17. © Charlotte Thiis-Evensen/BONO 2020.  Fotograf: Tor Simen Ulstein

Du har lenge vært engasjert i dilemmaer knyttet til arbeid som en betingelse for et godt liv, blant annet sosial dumping, vårt blikk på tiggere, arbeidsløshet blant unge og migranters integrering i Norge. Nå har du laget et nytt verk med temaet arbeid, Enmannsbedriften, med tilknytning til Moss. Kan du beskrive det?

Jeg liker godt å lage verk i tilknytning til de stedene jeg stiller ut. Dette har jeg gjort i mange utstillinger, som Forstyrrelser på Telemarksgalleriet i 2019, Inspektørene i Bergen Kunsthall i 2010 og Gre hår på Vigelandsmuseet (2017), for å nevne noen. Denne gangen har jeg jobbet tett med Moss by- og industrimuseum og sett nærmere inn i samlingen deres. Da dukket den håndlagde potetskrelleren med trehåndtak og metallkniv opp. Jeg har intervjuet gründerens barnebarn, Svein Lindblom, som nå er over 70 år. Maskinene som lager potetskrelleren har stor visuell og auditiv kvalitet og skal inn i Galleri F15s utstillingsrom og rekonstrueres slik de sto i verkstedet. Svein skal være med og installere, og skal også lage potetskrellere på åpningen. Kortfilmen som viser selve prosessen med å lage potetskrelleren inngår i utstillingen som en del av kortfilmprogrammet i 2. etasje, men også på Moss By - og industrimuseum i sentrum av Moss.

Verkene dine belyser ofte den eksistensielle uroen som mange føler på og som resulterer i sterke, personlige og samfunnsengasjerte møter med din kunst. Utstillingstittelen «Noe må gjøres» når trolig frem til mange – men kanskje mest til meningsfeller som har det samme verdensbildet og menneskesynet. Har du opplevd sterke motreaksjoner?

Hvis jeg tenker tilbake i tid, har  flere av verkene mine utløst store offentlige debatter. Verket Valborg i Nyksund (2004), som var en del av kunstprosjektet Kunstneriske forstyrrelser i Nord-Norge, utløste en diskusjon om ytringsfrihet og etiske dilemmaer man møter når man  lager kunst  - fordi datteren til den portretterte reagerte. Valborg i Nyksund skal vises på Galleri F15 i kortfilmrommet. Mange av mine verk har vært vist på filmfestivaler, på TV og i kunstrommet, og får derfor et ganske stort publikum, særlig kortfilmene. Meningsfeller eller ikke avhenger jo av hvilke rom det vises i. For eksempel har hijab-verket, Uten tittel (2013), som i fem år har blitt vist i hotellet The Thief i Oslo, vakt sterke reaksjoner. Jeg tenker det også er viktig å ha kunstverk ute i det offentlige rommet for å nå flere. 

Da jeg viste utstillingen I de beste familier, på Kunstnernes Hus høsten 2008 syntes folk det var rart at jeg brukte mine familiemedlemmer som hovedpersoner i verk i en hele etasje.

Dette var et halvt år før Knausgård kom med bokserien Min kamp våren 2009, som har punktert alle tabuer i forhold til dette. Da jeg tok hovedfag i Litteratur på Universitetet i Oslo mot slutten av 90-tallet var det tabu å lese litteraturen i forhold til forfatterens liv. Da jeg kom inn i kunstverdenen var det, på samme måte som i litteraturen, et tabu å koble kunsten til det private, selv om svært mange kunstnere til alle tider har gjort det. Nå føler jeg at nesten alle jobber med private tematikker, enten det er i billedkunsten eller i litteraturen. Der har det selvbiografiske til og med fått uforståelig mye plass og oppmerksomhet

Fra Charlotte Thiis-Evensens utstilling i Kristiansand Kunsthall i 2017, der hun blant annet viste installasjonen Linje 5 (2016), et foto- video- og tekstilverk. Linje 5 har også vært vist i Kunsthall Grenland (2016), Deichman Grünerløkka (2017), Telemarksgalleriet (2019) og vises nå i Galleri F15 (2020). © Charlotte Thiis-Evensen/BONO 2020.  Fotograf: Carsten Aniksdal  

Med en økende polarisering, både her hjemme og ute i verden for øvrig, er det å ta opp brennbare temaer i seg selv brennbart. Tanker rundt det?

Jeg har laget en serie videoverk med norske ungdommer med somalisk bakgrunn, som er klassekamerater av barna mine og bor i mitt nabolag. Jeg har opplevd at utenforstående, som ikke kjenner konteksten, har blitt opprørt og provosert over disse verkene. Over at de er fortalt av en hvit, privilegert kvinne. Dette kan oppleves som en ubehagelig posisjon å være i. Slik jeg ser det, er det viktig at humanistiske tematikker som tvil og ondskap, omsorg og fordommer blir fortalt av flere stemmer. Jeg har i flere prosjekter også forsøkt å snu på hodet maktforholdet mellom meg og de menneskene jeg filmer ved å gjøre dem til subjekter. I Dobbeltintervju (2016) har jeg valgt å la den rumenske kvinnen Niculina Nitica intervjue meg om prosjektet hun er med på og deretter intervjuer jeg henne tilbake, med de samme spørsmålene.  Jeg jobber nå med et nytt Dobbeltintervju der Faduma Mohamud skal intervjue meg om de videoprosjektene hun har vært med i, før jeg  intervjuer henne tilbake.

Hva inspirerer deg? Hva er din drivkraft?

Jeg blir ofte inspirert av andres kunstprosjekter og er helt umettelig på å se kunstutstillinger. Den siste uka har jeg hørt et lydverk av Thora Dolven i K4, fotografier av Nan Goldin på Galleri K og politiske, kvasse malerier på atelierbesøk hos Willibald Storn. Det er inspirerende å være sammen med andre kunstnere, enten de er unge eller gamle. 

Fra Charlotte Thiis-Evensens soloutstilling i Telemarksgalleriet i 2019-20, der hun blant annet viste verket Forstørrelser (2019). Utstillingen besto av fem verk, Inspektørene (2010), Linje 5 ((2016), Solo (2017), Forget me not (2019) og Gullklokken (2019), som alle handlet om arbeid. © Charlotte Thiis-Evensen/BONO 2020.  Fotograf: Carsten Aniksdal  

Du har en stor arbeidskapasitet?

Det har jeg. Og glede! Jeg tror det er et formidlingsbehov som kommer innenfra.

Jeg elsker å jobbe med Arkitektens hjem i NRK, som jeg har gjort i fem år nå, der jeg formidler arkitektur. Jeg liker å veksle mellom selv å lage kunst og formidle arkitektur på NRK. Det ene gir noe til det andre, og omvendt.

Hvilke kunstnere inspirerer deg?

Det er så mange! Alt fra Sophie Calle og Christian Boltanski, til Hanne Friis og Andrea Bakketun. Eller gode venner som Willibald Storn, Bjørn Bjarre og Marie Sjøvold. Det er så ulike kvaliteter hos ulike kunstnere. 

Fra Charlotte Thiis-Evensens bryllups-performance Try again i UKS  11. juni 2011, der hun og komponisten Eivind Buene gjorde bryllupsritualet om til performance. © Charlotte Thiis-Evensen/BONO 2020.  Fotograf: Henriette Berg-Thomassen

Hvilke nye prosjekter arbeider du med? 

Jeg skal ha tre utstillinger i 2021-23, i Sandefjord Kunstforening, Dropsfabrikken i Trondheim og Kunstplass Contemporary Art i Oslo. På disse stedene skal jeg stille ut sammen med Marie Sjøvold og jobbe med utrolig dyktige damer som driver de ulike stedene. Godt samarbeid gir energi. Gruppeutstillingen jeg deltok på i sommer er også et eksempel på dette, den årlige kunstfestivalen i Hvitsten, Hvitsten Salong (www.hvitstensalong.com) Et virkelig overskuddsfenomen! 

hilde.moerch@kunstavisen.no

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.