Intervju med Nikolai Gyllenhammar, alias NiX, og Jonny Hurts ”We know what you want”

BROSLO har et kunstuttrykk som fanger et stort og ungt publikum både i Norge og i utlandet. Energi, fri flyt og et oppkomme av idéer og kreativitet er stikkord for BROSLOs arbeid - som hele tiden er i utvikling. De er begge autodidakte, det vil si at ingen av dem har offisiell kunstutdannelse. Gyllenhammar har imidlertid en mastergrad i arkitektur og driver sitt eget arkitektkontor ved siden av. Før arkitekturutdannelsen gikk han yrkesfag, og tok fagbrev som bilmekaniker. Jonny gikk elektro og ble siden profesjonell snowboarder før han begynte med kunst.

BROSLO holder til i store lokaler ute ved flytårnet ved tidligere Fornebu flyplass. Maria Eckhoff er ansatt for å ta seg av organisering av prosjekter, kontakter, epost osv, og det siste året har de også ansatt en assistent, Felix Widerberg. Lokalene rommer små og store, lange og smale rom i en enorm labyrint av et lokale. Når jeg ankommer for intervju, arbeider et TV-team i kulissene. Det internasjonale medieselskapet Fremantle har i oppdrag å lage en realityserie på 16 episoder om BROSLO for TV 2 som skal sendes våren 2021, og har fulgt og filmet guttas liv og arbeid daglig de siste ukene.

Når og hvordan ble BROSLO til? 
NiX og JONNY: Det begynte egentlig som en tilfeldighet. Vi møttes gjennom snowboardmiljøet, og etter hvert kjøpte vi en bygning i Lillehammer som vi brukte som feriebolig når vi kjørte ski. Vi måtte fikse og pusse opp hele bygningen. Den gang hadde vi ikke mye penger, så vi måtte lage møbler og det som skulle være på veggene. Senere lagde vi et møbelsnekkerverksted i leiligheten vår i Gamlebyen i Oslo, og startet opp å lage møbler av gamle materialer, treverk og metall, som vi fant rundt i byen fra bygninger som ble revet. En dag i 2013 kom en kompis av Kai Sveum innom for å kjøpe et kaffebord, og Kai Sveum, som arbeider med kunst, forslo å sette opp en utstilling. Det gikk bare to måneder, og så hadde vi den første utstillingen klar. Det gikk kjempebra og siden det har vi holdt på.

Dere jobber i en heftig kombo av kunst, håndverk, graffiti, street art, design og reklame. Hva vil dere selv betegne verkene deres som? 
JONNY: Pop art - eller en slags industriell pop art.
NiX: Det er jo litt gøy at det er litt vanskelig å plassere oss. Vi driver ikke egentlig med street art. Det er mer en eller annen form for samtidskunst, men jeg tror det nærmeste er pop art. Vi jobber mye med populærkulturen. Vi fortsetter der Andy Warhol slapp!
JONNY: Det er en del skjulte politiske budskap i kunsten vår, mye samtidskritikk, som kanskje ikke er typisk for pop art´en. Vi tenker ikke så mye på hva slags sjanger vi jobber i. Når folk spør hva vi gjør, sier vi at de må finne det ut selv. 
NiX: Jeg husker at Jonny i et intervju for lenge siden svarte på spørsmålet om det er kunst vi holder på med - at nei, vi lager ikke kunst, vi bare lager kule ting vi kan henge på veggen. Vi stresser ikke så mye med å definere. Vi forholder oss til politikk, samfunn og samfunnsdebatter.

Dere opererer i et vidt felt av uttrykk, og snekrer, sveiser, sprayer og maler bilder, former skulpturer, relieffer og, lys-skilt. Fortell litt om prosessen !
JONNY: Det begynner alltid med en idé, en tanke. Vi er glade i å jobbe prosjektbasert, og står ikke i studio og arbeider uten å ha en plan. Selve prosessen er en tanke som skal realiseres. Den kreative delen kommer alltid først, deretter den fysiske arbeidsprosessen med å få «ut» idéen. 

Gjør dere alt selv eller setter dere noe bort?
JONNY: Vi gjør alt selv og setter ikke noe bort, men vi har en neon-produsent som vi får litt hjelp av, av og til. Det er bra å kunne alt, for når vi da skal få hjelp, vet vi hva vi trenger. Vi har planer om å gjøre større skulpturer og installasjoner fremover og da må vi nok hyre inn folk. 

Det er et enormt spenn i deres bruk av materialer, og deler av det er gjenbruk, materialer som dere finner i containere og på byggeplasser. 
NiX: Ja! Vi er ganske rastløse, så vi vil alltid videre, teste ut noe nytt. Vi klarer ikke gjøre det samme om og om igjen, holde oss til et uttrykk. 
JONNY: Jeg har vokst opp med gamle biler og er opptatt av gamle ting. Jeg er jo nesten en slags skrotnisse. Det produseres så mange dårlige ting for at folk skal kaste og kjøpe nytt. Da vi begynte å selge det vi lagde, oppdaget vi at folk var opptatt av verk som hadde en historie. Vi går rundt og leter, finner gamle skilt, dørhåndtak, metall og møbler. 

På deres hjemmesider reklamerer dere med ”We know what you want”, hvilket kan virke noe populistisk. Hva legger dere i det?
JONNY: Det kom egentlig da vi satt og lagde hjemmesiden for møbelsiden vår. Vi ble kontaktet av en dame som hadde noen helt syke idéer om hva vi skulle lage til henne. Så begynte vi å reflektere rundt det, og fant ut at verk blir best når det er vi som bestemmer hva og hvordan. 
NiX: Vi merket raskt at det resulterte i svakere verk da vi i begynnelsen lot noen kunder bli for involvert, for eksempel at kunden kanskje ønsket et bestemt motiv, bestemte farger og la frem skisser som utgangspunkt. Da måtte vi kompromisse for mye. Senere har vi møtt slike kunder med at vi ikke vil ha føringer. Vi lager et kult verk som de ikke trenger å kjøpe hvis de ikke liker det. Da ble det mye bedre. Så slagordet ble til litt for gøy egentlig – vi vet hva du vil ha!

Hva inspirerer dere?
NiX og JONNY: Det er stort sett hverdagen, reising, industri, biler, populærkultur, lys-skilt, arkitektur og følelser. Det er i følelsene det begynner å ulme.

Det er en del politiske og samfunnskritiske undertoner i verkene deres?
JONNY: Ja, vi har jo stemmer som kunstnere som vi er blitt mye mer bevisste på å bruke. Når vi etter hvert ser at ungdom og kidsa følger med på det vi holder på med, ønsker vi å bruke stemmen for å vise hva vi tenker og føler med verkene våre.

Hvilken aldersgruppe er mest interessert i deres verk?
NiX: Hovedgruppen som følger med på kunsten vår er fra 15 til 35. Men det er de litt eldre som kjøper, stort sett. Men det hender rett som det er at en16-17-åring som har knust sparegrisen sin etter konfirmasjonen kommer og vil kjøpe våre arbeider istedenfor en moped, skuter eller terrengsykkel. 
JONNY: Det kommer også en del foreldre som vil kjøpe konfirmasjonsgave til kidsa sine. At kidsa begynner å ønske seg kunst så tidlig er jo veldig gøy. Ikke akkurat det jeg tenkte på da jeg var 16 år og skulle konfirmere meg. Jeg føler at hvis vi kan bidra til å ”breake” kunsten inn i livet til unge tidlig og inspirere dem til å ønske seg og samle på kunst, få dem til å oppleve at kunst faktisk betyr noe, ja, da har vi gjort noe riktig.

Det å nå ut til nye grupper og unge mennesker med samtidskunst opptar mange i kunstfeltet. At dere har klart å knekke koden til en større gruppe unge er interessant.
NiX: Sannsynligvis er det positiviteten kombinert med den underliggende samfunnskritikken som gjør at vi treffer. Ofte er det slik at unge mennesker i møte med samtidskunst oppfatter mye som pretensiøst og vanskelig å forstå. 

Hva var deres første møte med kunst?
JONNY: Jeg husker at mamma hadde et Monet-bilde, en reproduksjon, hengende på soverommet. Jeg vokste jo opp på Nybygda utenfor Brumunddal. Der handlet det ikke så mye om kunst, men mer om å overleve. Men mamma var jo interessert og tok meg med rundt. Jeg husker godt første gang jeg var på det gamle Astrup Fearnley Museet og så så Damien Hirsts verk. Det var en stor inspirasjon! 
NiX: Som liten ble jeg dratt mye rundt på kunstmuseer, men det var så mange forbud, så mye man ikke kunne gjøre. Derfor har vi ofte skilt i våre utstillinger hvor det står ”Please, touch the art!”. Vi vil ha stemning på våre åpninger, at folk skal kunne føle seg avslappa, og vi får ofte kompiser til å spille musikk, slik at publikum får en sjenerøs og utadvendt opplevelse i møte med verkene. 
JONNY: Terskelen for å komme inn i kunstverdenen kan være ganske høy, og det er ikke alltid man føler seg like velkommen. Mange kan stå og føle seg dumme på åpninger. Ved å gjøre kunsten mer tilgjengelig, fjerner vi mye av dette. 

Dere synes å ha en stor kjærlighet for biler og bilestetikk?
NiX: Vi liker det som er laget for å gå fort og være moro; bil, motorsykkel, båt eller helikopter. Det gir oss energi, akkurat som kunsten vår! Nesten all kunsten vi lager er en slags ”action painting”. 

Kunstnere som er spesielt viktig for dere?
NiX: Jeg har vokst opp med mye graffiti, så de kunstnerne jeg ser opp til er mange av de store som har begynt helt på bunnen, på gata, og er kommet seg høyt opp i kunstverdenen, som for eksempel Jason Revok, Rone, Cantwo, Daim (Mirko Reisser) og MadC , alle gamle graffitimalere som har beholdt sine gamle alias. 
JONNY: Jeg liker de som har klart å komme seg ut og gjøre det ”big”, fullføre prosjektet sitt. I Norge har vi for eksempel Gustav Vigeland, som har etterlatt seg et monument som kommer til å bli stående, kanskje noe av det fineste vi har. 
NiX: Vi blir inspirert av prosessene, hva de får gjennomført, om det er Jeff Koons, Damien Hirst eller graffiti-kunstneren Kaws.
JONNY: En av de mest produktive kunstnerne gjennom kunsthistorien var Picasso. Han er vel en av de viktigste for mange, og vi er veldig glad i måten han arbeidet og klarte å utvikle seg på. 
NiX: Det er også veldig kult med de som fordyper seg helt i et element, som for eksempel Thomas Pihl som bare maler ensfargede bilder dyppet i voks. At man kan gå så hardt inn i å male en farge på bilder og få en helt egen, taktil overflate og følelse på bildene, det er helt rått!

Hva tenker dere om viktigheten av kritikk og tilbakemeldinger?
JONNY: Hvorfor skal man kritisere kunst? Alle liker jo forskjellige ting, og at noen skal kunne gå rundt å kritisere, synes jeg er meningsløst. Det er uviktig og må ikke få innvirke på arbeidet. 
NiX: Å være kunstkritiker må være en utakknemlig jobb, men jeg synes jo det er ganske kult å lese kritikker som mener det motsatte av det jeg mener. Det kan jo være litt fett at noen får hard kritikk også. Vi får sinnssykt mange tilbakemeldinger fra unge folk. Du får ikke noe bedre enn det, mener vi. Men vi får også meldinger om at det vi holder på med ikke er kult, at det er for kommers og har et for populistisk uttrykk. Men da har i alle fall folk lagt merke til det vi gjør, reagert, og det er bra det også. Det verste er jo at folk bare går forbi og ikke bryr seg. BROSLO har aldri fått noen ordentlig kunstkritikk!
JONNY: Men det er vi klare for! 

Men dere er vel hverandres kritikere?
NiX: Ja, det er vi. Vi fighter innimellom, og dynamikken er viktig. 

Hvordan overlever dere økonomisk? Har dere søkt stipendier?
NiX: Vi har solgt så godt at det har ikke vært nødvendig. Men vi har betalt til 5 % kunstavgiften, så vi støtter jo kunststipendordningen. Når det gjelder salg er vi ”blessed”.

Fortell litt om utstillingene, happeningene og eventene som dere arrangerer.
NiX: Vi pleier å ha det rundt om i byen, ikke her på Fornebu. 
JONNY: Det begynner med at vi finner et ”space”. Vi har aldri stilt ut i et etablert galleri, og har aldri hatt noen gallerist som har gått god for oss eller hjulpet oss. Alle de store utstillingene våre har vært i nedlagte, tomme lokaler eller lokaler under oppusning.

Det går gjetord om deres utstilling i 2014,”Falske diamanter”, som ble vist i et enormt lokale i Parkveien 64 på Solli plass, og som samlet over 1000 unge personer på åpningen. Var det deres første utstilling? 
NiX: Ja, det var det. Og i 2016 hadde vi en åpningsutstilling i forbindelse med X Games i Skur 13 på Tjuvholmen med 3000 på vernissage!
JONNY: Vi kalte utstillingen Street Smart - som et stikk til at folk kalte det vi gjorde for street art. Det vi lager er mer ”street smart”, for vi har aldri vært ute på gata og malt sjablonger og blitt tatt for tagging. Vi forsøker å lage en opplevelse for folk om å komme inn i et nytt rom og se noe de ikke forventer i litt røffe omgivelser. Det er imidlertid sykt mye jobbing, for alt må rigges i forkant. Ved X Games utstillingen leide vi inn 20 svære containere for å montere 100 verk på veggene.

Hva er kunst for dere? 
JONNY: At det er tanker og følelser bak et verk, at det er noe genuint og laget av mennesker med intensjon om å lage kunst.
NiX: For meg er det mer en følelse og energi. Vi elsker begge håndverket og det som er gjort selv, men det er idéen som er selve kunstverket! Det er det konseptuelle, det å sette det ut i livet som er kunst. 
JONNY: Kunst er i alle fall ikke en tegnekonkurranse, det er vi helt enige om!
NiX: Jeg synes innimellom det er gøy å se hyperrealistisk kunst som er helt perfekt gjennomført teknisk, selv om det ikke får meg til å føle noen ting. Hvis bra teknikk er det eneste, er det et flatt verk. 
JONNY: Da kunne du bare fotografert det, skyt et bilde av det, liksom! 

Hva er utstillingsplanene fremover i disse koronatider? 
JONNY: Vi har hatt en ”change of plans”. Vi har pusset opp studioet og kommer snart i mål. Vi har fått mer struktur på ting og kan jobbe mer systematisk. Vi har bestemt oss for å lage en utstilling som åpner nyttårsaften og skal stå en måned her i den store hangaren på Fornebu. Det å kunne disponere en så stor hall og ha kontroll på den, gjør at det er lettere å planlegge. På nyttårsaften blir det en lukket visning for venner og familie, og så har vi ambisjoner om at den skal stå i en måned etterpå. 
NiX: Utstillingen skal hete Happy Nuclear. 
JONNY: Det er en påminnelse om at man må ta en og en dag av gangen, for vi vet ikke hva som kan skje. Vi spiller på det at vi er ferdige hvis noen trykker på feil knapp.
NiX: Det er Bærum kommune som eier hangaren og Flytårnet Kultursenter som drifter det, mens BROSLO skal utvikle og kuratere. Vi jobber med Bærum kommune som vil at dette skal bli et kunst- og kultursenter. 
JONNY: Det skal være et levende sted som samler folk fra og med våren 2021. Dette er vårt neste store prosjekt, og vi tror kanskje Fornebu kommer til å bli vårt hovedverk.

hilde.moerch@kunstavisen.no