Intervju med Ahmed Umar Om kunst, identitet og seksualitet

Mitt første møte med Ahmed Umars kunst var hans separatutstilling Å bære det stygge ansiktet på Kunstplass Contemporary Art i Oslo høsten 2018. Rommet var fylt med store meditative sort-hvitt fotografier som hang ned fra taket. Med sin egen kropp og ansikt som beskyttelse, skjulte han åtte sudanesiske LHBT-aktivister (LHBT=Lesbiske/Homofile/Bifile/Transpersoner). Aktivistene kunne ikke selv stå fram siden det er dødsstraff for homofili i Sudan. Det neste møtet var i Østfold Kunstsenter i Fredrikstad – med separatutstillingen Mending, hvor han viste en serie objekter utført i ulike materialer og et monumentalt trykk av sin døende far. 

Fra Ahmed Umars utstilling, ”Carrying the face of ugliness”, som ble vist på Kunstplass Contemporary Art i Oslo høsten 2018. © Ahmed Umar/BONO.  Foto: Ahmed Umar

Høsten 2019 koblet Kunstnerforbundet meg til Ahmed Umar som tekstveileder i deres pilotprosjekt, Atelier Kunstnerforbundet, et treårig utviklingsprogram støttet av Talent Norge, Fritt ord og Sparebankstiftelsen. Målet er å tilrettelegge for gode arbeidsforhold for kunstnere, og å bidra til å styrke kunnskapsutvekslingen på tvers av ulike kunstneriske retninger og generasjoner. Et knippe kunstnere gis tilbud om atelier for en treårsperiode i Kunstnerforbundet. Ahmed Umar er en av disse.

Fra Ahmed Umars utstilling, ”Carrying the face of ugliness”, som ble vist på Kunstplass Contemporary Art i Oslo høsten 2018. © Ahmed Umar/BONO.  Foto: Ahmed Umar

Du fullførte din master i keramikk på Kunsthøgskolen i Oslo i 2016, og har siden vært travelt opptatt med utstillinger og performance i inn- og utland. I tillegg til separatutstillingen i Østfold Kunstsenter i Fredrikstad, viste du i fjor utstillinger i BOA i Oslo, KRAFT i Bergen og Nordenfjeldske Museum i Trondheim (Hanna Ryggen-triennalen). Hvilke nye utstillingsprosjekter arbeider du mot? 
Neste utstilling er en soloutstilling på Konsthantverkarnas galleri i Stockholm, og derfra reiser jeg til Sydney for å installere et verk som skal vises på The Biennale of Sydney. Etter det reiser jeg til Tunis for å presentere min performance ”If you no longer have a family, make your own in clay” under Mawjoudin Film Festival, som er den første, og fortsatt eneste festivalen for LHBT-film for kunstproduksjon. Så tar jeg turen tilbake til Norge, mer presist til Kunsthall Grenland i Porsgrunn, hvor jeg skal stille ut sammen med syv andre super dyktige venner på en utstilling som heter ”4+4”- med Eyvind Solli Andreassen, Andrea Scholze, Ida Olesdatter Barland og andre. Vi står også som kuratorer for utstillingen.

Du kom som politisk flyktning til Norge i 2008 fordi du ikke så for deg noe liv som kunstner og homofil i et samfunn som ikke tolererer begge deler. Hvorfor Norge?
Jeg visste ingenting om Norge annet enn at hovedstaden het Oslo. Det var det tryggeste valget som stod foran meg, og jeg måtte bare ta det.

Når bestemte du deg for å satse på kunsten?
Jeg har aldri forestilt meg noe annet! Siden jeg var barn, har jeg hatt en drøm om å bli profesjonell og påvirkende kunstner. 

Fra Ahmed Umars utstilling, ”Mending!”, som ble vist i Østfold Kunstsenter i Fredrikstad høsten 2019. © Ahmed Umar/BONO.  Foto: Ahmed Umar

Fins det andre kunstnere i familien som har inspirert og støttet deg i ditt valg?
Jeg kommer fra en kunstnerisk familie; pappa skrev reklameskilt med arabisk kalligrafi, og mamma tegnet henna på hendene til andre damer. Jeg vil tro at dersom de hadde hatt en annen livssituasjon og andre muligheter, så ville de vært kunstnere. De ønsket jo at jeg skulle satse på noe mer rasjonelt som kunne garantere mat på bordet, og det gjør generelt ikke kunsten i Sudan.

Hva inspirerer deg som kunstner?
Jeg er inspirert av tankens makt. Hvordan en tanke, en tro kan påvirke et menneske og forandre grunnleggende følelser i det å være menneske. Hvordan det kan forandre instinktet og samhold mellom mennesker, også det jeg har opplevd gjennom mitt liv og ikke har fått gode svar og forklaringer på. Sudan og dets enorme rikdom på kultur og kunst inspirerer meg.

Ahmed Umars verk ”Hijab (Spurious)” som ble vist i BOA (Billedkunstnerne i Oslo og Akershus) i 2019. © Ahmed Umar/BONO.  Foto: Ahmed Umar

Jeg opplever at kunsten din har kvalitet i alle ledd; håndverksmessig, estetisk og idémessig. Så vakker, så fullendt, utsøkt og originalt, og samtidig har den mye urovekkende ved seg, både i form og i de sterke historiene som formidles. Dette spennet mellom det vakre og det vanskelige, mellom det abstrakte og det figurativt fortellende, gjør opplevelsen sterk. Hvilket forhold har du til det abstrakte?
Jeg vet ikke hvordan jeg vil beskrive det. Jeg har ikke en slik solid bakgrunn i kunsthistorie. Jeg ser mye og blir inspirert av så mye. Jeg gjør det jeg gjør. Det som betyr noe for meg og kunsten min, gjør at den blir som den blir. Jeg har ikke fokus på det abstrakte. Og – jeg klassifiserer ikke kunsten min, det får andre gjøre. Jeg er verken kunsthåndverker eller billedkunstner, men må jeg klassifisere meg, lander jeg på kunsthåndverker.

Er det spesielle kunstnere som inspirerer deg?
Jeg er mer inspirert av verk enn av kunstnere. Det er selvfølgelig mange kunstnere som stadig fanger min oppmerksomhet, men de jeg er mest inspirert av akkurat nå, er sudanesiske kvinnelige kunsthåndverkere fra Vest-Sudan, Darfur.

Ahmed Umars verk ”Hijab (Annual Collection)” som ble vist på ”Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling: Kunsthåndverk” i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim i 2017. ©Ahmed Umar/BONO.  Foto: Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling 2017

Kan du fortelle litt om kunstscenen i Sudan – hvordan den er organisert?
Sudan har vært gjennom store utfordringer i de siste 35 årene. Diktatorisk styre, sanksjoner fra USA, og landet er på en måte forlatt og isolert fra resten av verden. Kunstscenen har selvfølgelig forfalt, og kunstnere, blant annet meg selv, har forlatt landet for å kunne leve trygt uten sensur og forfølgelse. Men kunsten er en kjempeviktig del i den revolusjonen Sudan går gjennom nå. Jeg reiste nylig til Khartoum, og det første jeg la merke til, var hvor mye av veggene som er blitt fylt av revolusjonær kunst. ”White cube” eksisterer ikke på den måten det gjør i Norge.

Likheter – forskjeller - kunstscenen i Norge og Sudan?
Det er først og fremst det systemiske som er forskjellen. At man kan få støtte til å drive med kunst, og at det finnes et marked for det. Sudan har hatt andre prioriteringer hittil. Men jeg ønsker å bidra til å gjøre en forskjell der nede.

Fra Ahmed Umars utstilling, ”Mending!”, i Østfold Kunstsenter i Fredrikstad høsten 2019. © Ahmed Umar/BONO. Foto: Ahmed Umar

Har du planer om å stille ut i Sudan?
Ja, det er en av mine drømmer. Og jeg ser at den kommer nærmere og nærmere. Jeg får stadig spørsmål: Når kommer du til å stille ut i ditt hjemland? Det har bare litt med min egen sikkerhet å gjøre. Den dagen jeg garanteres sikkerhet, skal jeg lage en kjempestor utstilling der. Og da vil jeg gjerne ha med kunstnere fra Norge også.

I 2017 lagde du og filmskapereren Ibrahim Mursal, som også er bosatt i Norge, filmen ”Kunsten å være syndig - dialog med min skeive venn” som handler om ditt liv etter å ha kommet ut av skapet – og som portretterer den første åpne skeive fra Sudan. Dere fikk oppdraget av Sex og politikk, og ble støttet av Amnesty International Norge og Stiftelsen Fritt Ord å lage en film som også er vist i skolen. Hvordan ble den mottatt?
Det var en veldig fin og givende erfaring å være hovedrolleinnehaver; å se at noen er inspirert av mitt liv og måten jeg lever på. Det har skapt en del små og nyttige debatter i klasserommene. Det var mange reaksjoner, og jeg mener at det beste svaret må komme fra meg og ikke en som snakker for meg. Vi åpner en direkte dialog, noe som kutter et tredje ledd og gjør at publikum kommer tettere på. 

Fra Ahmed Umars utstilling, ”Mending!”, i Østfold Kunstsenter høsten 2019. © Ahmed Umar/BONO.  Foto: Ahmed Umar  

Du vurderes av mange som ung og lovende - og med det følger kanskje også et forventningspress. Hvordan takler du det?
Det store presset ligger fra meg selv på meg selv egentlig! Jeg er perfeksjonist og veldig ambisiøs – og er ikke redd for å drømme stort og jobbe for å nå mine drømmer. Jeg setter store krav til meg selv. Det kan være sunt, men også litt slitsomt av og til. Det at jeg har tatt valget å være heltidskunstner, øker presset på at jeg må gi 100 % for å kunne holde det gående og flytende – og jeg håper at jeg en dag ikke kommer til å trenge å jobbe med noe annet enn det jeg føler jeg er best på.

Fra Ahmed Umars utstilling, ”Carrying the face of ugliness”, som ble vist på Kunstplass Contemporary Art i Oslo høsten 2018. © Ahmed Umar/BONO.  Foto: Ahmed Umar

Frihet – hva legger du i det?
Når du ikke ser to ganger på deg selv eller dine tanker! Når du hører til i ditt indre uten noe sensur.

Hva tenker du om veien videre? Satser du både internasjonalt og nasjonalt?
Absolutt! Jeg har MoMA, Tate, Pompidou, Venezia-biennalen og mye mer på  lista.

Lykke til på veien videre, Ahmed! 
Takk!

hilde.morch@kunstavisen.no