Intervju med Anna Ihle og Addoley Dzegede «Ask Addoley + Anna» gir råd til Nasjonalmuseet

I påsken ble andre episode i sesong tre av podcasten «Ask Addoley + Anna» sluppet, denne gang med tre gjesterådgivere; kunststudent Ya Jing Wong ved Kunstskolen i Stavanger, kunstner Ayatgali Tuleubek og avdelingsdirektør for samlingsforvaltningen ved Nasjonalmuset, Rolf Yngve Uggen. Det er de to kunstnerne Anna Ihle (f. 1984, Norge, www.annaihle.com) og Addoley Dzegede (f. 1983, USA, www.adoley.com) som lager podcasten, hvor de med hjelp fra publikum og gjesterådgivere svarer på innsendte spørsmål og gir råd om alt fra parforhold til privatøkonomi. I denne sesongen gir de også råd til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Sesongen er et samarbeid med Nasjonalmuseets åpningsutstilling i 2021, og er på til sammen åtte episoder. De neste episodene kommer annenhver uke frem til juli 2020.

Innspillingen av sesongens podcast foregår med Anna Ihle i Stavanger, Addoley Dzegede i Portland, USA, og gjesterådgivere i Oslo og Stavanger. Spørsmålene som stilles er mangfoldige, og spenner fra personlige spørsmål til hvordan Nasjonalmuseet når ut til et større publikum, hvordan være et inkluderende museum og hvordan får publikum til å føle seg godt tatt imot.

Jeg har vært i kontakt med Nasjonalmuseet i Oslo, og har kontaktet de to kunstnerne på epost for et intervju med Kunstavisen. Anna svarer på norsk. Addoley på engelsk.

Skype screen shot med gjest Ellen Marie Fodstad, kurator formidling ved Nasjonalmuseet i Oslo. Foto: Addoley Dzegede

Hvordan kom samarbeidet med Nasjonalmuseet i gang? 
Anna: Forrige sesong spurte vi om råd fra blant annet Lisa Andrine Bernhoft-Sjødin og Geir Haraldseth (som jobber med åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet). Senere kontaktet Lisa oss og spurte om vi kunne tenke oss å gjøre et samarbeid med museet. Ask Addoley + Anna: The Stay at Home Season er vel ikke akkurat en utstilling, men et verk som benytter seg av museet som plattform, og med tilgang til en spesifikk kompetanse og, ikke minst, betaling for arbeidet vårt. Da vi fikk forespørselen stilte vi oss spørsmålet «hva har rådgivning med kunstinstitusjoner å gjøre» - og på den måten fant vi ut hva slags prosjekt denne sesongen er. Vi gir råd til individer og institusjoner.

Hva har de to tidligere sesongene av podcasten fokusert på? 
Addoley:  The first season was a wide assortment of questions concerning personal finance, organizing the day, relationships and sex, and life as an artist.

Anna: Den andre sesongen beveget vi oss enda mer inn i kunstverden (invitert av Coast Contemporary). Vi ønsket å åpne opp en sammenheng som virket ganske utilgjengelig - så vi begynte å samle inn problemstillinger som folk i nettverket vårt satt på. Hvordan forholde seg til hierarkier i kunstverden? Er det viktig å mingle og nettverke som kunstner? Samtidig blir vi aldri ferdig med relasjonsspørsmålene, ingen sesong uten noe sex altså. 

Hvordan møttes dere og hvordan startet samarbeidet? 
Addoley: We met in 2018 in Maastricht (NL), where Anna was a participant at the Jan Van Eyck Akademie. I was there because my partner, Lyndon, was a participant as well. Our first collaboration was instigated by Anna, where we made seitan together in the Van Eyck kitchen. Then we were talking about how we love advice columns/podcasts and she suggested we make our own. It began in her studio in a makeshift recording studio, and we collected questions from our social media networks.  

Kunstneren Addoley Dzegede i arbeid på hennes opptaksstasjon i USA. Foto: Lyndon Barrios jr.

Dere har invitert en rekke gjesterådgivere som sammen med dere svarer på spørsmål og gir råd til Nasjonalmuseet. Er det de samme gjennom hele perioden eller vil det variere? 
Addoley: Our guests are all based in either Oslo or Stavanger, as those are the places we were scheduled to travel before the Covid-19 crisis. For each episode, it is a mix of someone from the National Museum (from various departments), working artists, and students from Kunstskolen i Stavanger.

Anna: Folk har det med å beskytte sin egen posisjon, sin egen arbeidsplass - og vi har det med å se ting fra kunstneres perspektiv. Det var fett å snakke med studenter fra kunstskolen - og det er tydelig at den generasjonen sitter på en annen type kompetanse. Kunststudent Ya Jing Wong snakker for eksempel om hvordan hun helst jobber med digitale media, og resonnementet hennes føles akutt og nyttig. I samtalen med kunstner Ayatgali Tuleubek, ble erfaringskompetansen som vi kunstnere sitter på, tydelig.  Vi deler erfaringer som er nyttige for kunstinstitusjoner.

Skype screenshot – med gjest Uma Feed, kunstner. Foto: Addoley Dzegede

Det er store forventninger til åpningen av det nye Nasjonalmuseet i 2021. Museet har som mål å bli «et sted for nye idéer, inspirasjon og store kulturopplevelser» ved at kunsten skal «gjøres tilgjengelig for alle» og skal «reflektere samfunnet og tiden vi lever i». Hva tenker dere er det aller viktigste for at Nasjonalmuseet skal lykkes i å nå et bredt publikum? 
Addoley: That’s a big question, and I think it started to sink in just how difficult it is as we spoke with more and more people. I think the most important thing is for the museum to listen to criticism. It can be easy to want to stay positive and celebratory as of course a new museum is an exciting prospect, but without soliciting, absorbing and incorporating criticism, the museum is bound to remain a haven for people of a certain class status and education.

Nasjonalmuseets åpningsutstilling har som mål å se på kunstscenen i Norge med nye øyne og vil presentere et mangfold av kunstnere. Et kriterium for utvalget er at ingen av kunstnerne skal være presentert i Nasjonalmuseets samling, hvilket det kan komme mange interessante observasjoner og refleksjoner ut av. Museet ønsker å utfordre både publikums og museets egen forståelse av hva samtidskunst er. Hva tenker dere om denne satsningen? 
Anna: Vi som jobber med kunst (og egentlig alle) trenger å utfordre våre egne vedtatte normer, og ikke minst vår egen magefølelse. Hva gjenkjenner jeg som «kvalitet»? Hva gjør kunst relevant, hva gjør kunst viktig? Så når museet kommer ut med denne ambisjonen, så tenker jeg at det er sunt. Når jeg har lest om åpningsutstillingen, så har jeg tenkt, wow det her kan bli litt deilig. Samtidig er jeg avventende - det har ikke vært særlige visjoner som har blitt løfta i samtalene vi har hatt på et nivå som reflekterer institusjonen. Det er VIKTIG VIKTIG VIKTIG at dette ikke blir en utstilling, «kryss av i mangfold-boksen» for 10 år.

Hva tenker dere er årsakene til at kunsten i Norge har vanskelig for å nå ut? 
Anna: Sammen med blant annet Per Odd Bakke (som jobber med formidling på museet), kunstner Ebba Moi (som også er med og driver Tenthaus) gir vi råd i forhold til dette. Jeg har gått gjennom alle arrangementene som var listet på hjemmesiden til museet i 2018, og fant ett arrangement som tydelig adresserte klasse, og med litt “godvilje” fant jeg et som adresserte rasisme - men da med en invitert alt-right-identifisert kunstner og en annen kunstner med transfobiske uttalelser (eventet hadde heldigvis blitt avlyst). Med en slik slapt dårlig inkluderende programmering, så er det ikke så vanskelig å forstå at det er masser av mennesker som ikke nås. Folk må jo få kjenne seg trygge og velkomne et sted, for å komme. Derfor må museet arbeide eksplisitt antirasistisk. 

Hva gjør kunstmuseer i USA annerledes? 
Addoley: I have seen art museums respond and change after crisis or scandals. I have been on the inside, working at art museums in the US and watched as the voices of some of the staff are ignored as those at the top of the institutional hierarchy assume they know what is best. And I have watched them fall flat on their faces. The smarter institutions make change by working within their communities, by understanding the specificity of their location, and by engaging with local artists. They have forums where the public has a chance to be heard. They create programming that is unconventional, and they actively invite a broader segment of their community to attend. And they have free entry. Some of this has been in response to boycotts and criticism, and some of it was already in place. 

Anna, jeg vet at ditt kunstprosjekt i stor grad handler om hva arbeid er og at du reflekterer over din egen samtid og kunstens rolle i den. På hvilken måte kan ditt kunstnerskap kobles til arbeidet med podcasten? 
Anna: Ask Addoley + Anna er veldig kondensert - masse samtaler på kort tid, og den har en helt annen energi enn ting jeg gjør selv, da jeg som regel lager to-tre verk i året.  Jeg dras alltid til hvordan det personlige, og nære relasjoner kan si noe om tiden vi lever i. Og om hvordan arbeid, søvn, inntekt, seksualitet, vennskap - alt er politisk. Når vi gir råd i podden har vi blant annet snakket om hvordan budsjettere, hvordan gjøre økonomiske prioriteringer, hvordan forholde seg til hierarkier - dette handler jo også om politikk. Og om hvordan vi skal skape plass til å leve gode liv i disse systemene vi er inni.

Addoley, du arbeider med å undersøke tilhørighet, lokalitet, hybride identiteter ogom det autentiske i ditt kunstnerskap. Hvordan opplever du at det arbeidet kobles til arbeidet med podcasten? 
Addoley: Essentially, my work is about belonging. What belongs to whom? Who can claim something as «traditional» or «authentic?» What are the cross-cultural influences we can uncover within our traditions? When does something become yours? I look for what lies beneath the surface of the objects we use and collect, and a lot of the objects that influence my work are found in museums. With Ask Addoley + Anna, we are challenging who can be in the position of giving advice. It’s kind of audacious to say, «ask me for advice, I have a lot to offer from my life experiences.» In Season 2, as intermediaries, we asked questions on behalf of others to people in positions of power. And for Season 3 my thinking is that, since in theory a National Museum is supposed to belong to the public, we have the chance to challenge them with questions that are essentially about who can claim that belonging.

Hva er planene fremover etter arbeidet med podcasten? 
Addoley: I don’t know. I have had many future plans cancelled or postponed due to the Covid-19 crisis, from an exhibition in the US to an artist residency in Norway. The future is unknown. I’m taking it day by day.

Anna: Jeg har heldig som har stipend nå, og tåler for øyeblikket denne tiden greit økonomisk. Skulle åpnet en utstilling på Podium i mars, og den blir forhåpentligvis i høst.  Arbeidet Doggie Day Care for Leo Beagle Boy er «hundete» og feministisk, og jeg er spent hvordan den oversetter til alt som skjer nå. I tillegg har jeg planlegger jeg nye arbeider, og har samarbeid med blant annet ArtLabGnesta og Västerås Konstmuseum i en lengre tidshorisont, noe som er betryggende nå. Denne tiden er heldigvis podde-vennlig.

Helt til slutt stiller jeg et par spørsmål til de ansvarlige for samarbeidsprosjektet «Ask Addoley + Anna» ved Nasjonalmuseet, kurator formidling for åpningsutstillingen, Lisa Andrine Bernhoft-Sjødin og kurator formidling for åpningsutstillingen, Ann Kristin Sørli. De er i tillegg ansvarlige for en kommende arrangementsrekke som vil gi smakebiter på hva som venter i Lyshallen i det nye Nasjonalmuseet: 

Hvorfor har Nasjonalmuseet valgt å satse på podcasten «Ask Addoley + Anna»?
Selve fundamentet til podcasten harmonerer med utstillingens prosjekt om å utfordre hva Nasjonalmuseet kan romme av problemstillinger, kunst, kunstnere og publikum. Podcasten er basert på et kunstprosjekt med rådgivning i sentrum, en ærlig og mangefasettert tilnærming der publikum kan få og gi råd til Nasjonalmuseet, og andre institusjoner. Vi åpner oss for et større og mer forskjelligartet publikum, og den gir oss muligheten til å overlate kontrollen til andre slik at blindsonene våre kan belyses og Nasjonalmuseet kan favne vidt og være lyttende. Med podkasten kommer vi oss også utover i landet – digitalt – og inn i folks hjem, gjennom et jordnært og tenksomt, morsomt og sterkt kunstprosjekt.

Hvilke tilbakemeldinger har dere fått så langt – etter de to første episodene?
Responsen har vært veldig bra både internt og eksternt, og deles flittig på sosiale media. Det blir lagt merke til at vi eksperimenterer og gir av oss selv utenfor rammen av hva Nasjonalmuseet har vært, for å bli bedre på å favne hele landet.

Tusen takk for at dere stilte til intervju! Jeg gleder meg til å følge podcasten videre!

hilde.moerch@kunstavisen.no