Intervju med Inti Wang Det beste fra begge verdener

Inti Wang på Frieze Art Fair i Los Angeles i februar 2020 med malerier av Ida Ekblad i bakgrunnen. ”FRIEZE WAS FREEZING” ble publisert på Instagram 16.2.2020. Fotograf: Adriana Martinez

Publisert aug 05 2020 - 09:01

Inti Wang (f. 2000) blir lagt merke til – av mange. Han er bare 19 år og har rukket å gjøre seg bemerket på mange felt – innen mote og kunst – som kunstner, kurator, modell og influenser (@blaawang). Han eksperimenterer med foto, film, kjønnsstereotypier, mote og performance i en sjelden kreativ miks.

Hilde Mørch

Han har ved flere anledninger vært avbildet i både norsk og internasjonal motepresse, gjerne iført hjemmelagde kreasjoner som en kontrast til influencernes it-vesker og Triuple-S-sneakers, som for eksempel da han skrev «Balenciaga» med sort sprittusj på brun papp og bar det under armen som en veske – et bilde som gikk verden rundt som et symbol på millennials-generasjonen og deres mer eller mindre avslappede forhold til mote. I fjor gikk han på catwalken for Balenciaga i Paris, og dukket opp på Vogues banebryter-liste som eneste fra Norge. Videre ble han i fjor sommer tilknyttet Team Models hvor han så debuterte i mote- og kunstmagasinet i-D. Videre har han allerede rukket å debutere som kurator – på Galleri Golsa i Oslo.

Inti Wang er norsk-colombiansk – med norsk far og colombiansk mor, begge kunstnere, Olga Robayo og Marius Wang - og pendler mellom Norge og Colombia. Han er oppvokst i Ås i Follo, litt sør for Oslo, et sted som er preget av et internasjonalt miljø rundt Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet. Når jeg kontakter ham, er han i Columbia, og klar for intervju.

Hva fikk deg inn i moteverdenen?
Har alltid hatt en sterk tilknytning til det å kle meg og lage plagg. Det er som å lage en collage, men forskjellen er formatet og interessene som endrer seg konstant, en prosess jeg går gjennom hver dag. Ser ut som at dette fant sin vei og introduserte meg til diverse personligheter, blant Elise By Olsen, som etablerte mote- og kulturmagasinet Recens Paper, og som ga meg stilling som ”editorial assistant”. Siden har ting glidd naturlig videre.

Tanker om moteverdenens glossy fasader og at den lett fremstår overflatisk i motsetning til kunsten som ofte forsøker pløye under overflaten og fasaden?
Begge «verdener» ser ut til å dele samme budskap - som er å uttrykke sine tanker eller nå et budskap gjennom plagg, skulptur, performance, bilder etc. Det vises at moteverdenen er vinklet mot det kommersielle, men også fordi det er et behov for det. I forhold til kunst som kan være mer eksklusiv og kanskje ikke like kommersiell. Blant mange designere, blant annet Maison Mariela, Alexander Mqueen eller Jhon Galliano, som er kjent for å kommentere på temaer som identitet, prostitusjon og dekadanse. Og så har vi for eksempel Murakami Takashi, Daniel Arsham eller Marianne Aulie der mye av deres arbeid ofte blir laget om til kommersielle produkter som puter og kopper, og til og med klær. Min konklusjon til dette er at begge «verdener» ikke er så distansert som vi tror og at de muligens deler samme atmosfære.

Hva har oppveksten med kunstnerforeldre betydd for deg?
Det har blitt en del fram og tilbake mellom Norge og Colombia, men det er noe jeg absolutt setter pris på nå. Har fått oppleve mye forskjellig; fra å sove i sauebur i et galleri i Red Light District, til å bo mellom Palestina og Israel i forbindelse med en utstilling i Ramallah. Med disse og flere opplevelser mener jeg at jeg har fått et videre perspektiv på verden og mine omgivelser. Veldig takknemlig for friheten jeg har hatt og for å være og gjøre det jeg vil.

Du utforsker identitet og kjønnsstereotypier på en herlig spenstig og leken måte. Hvordan finner du frem til ditt uttrykk?
Feminine silhuetter er noe som gjennom tiden skapte interesse for meg. Markedet for kvinneklær er enkelt sagt større enn for herrer, så det utvidede garderobeutvalget mitt har som sluttresultat, kan man si, ”the best from both worlds”. Det samme tenker jeg personlig, jo mer ignorant man er, jo mer begrenser du deg selv og hvor man kan nå ut.

Hvordan definerer du din egen kunst?
Jeg har ikke et konkret svar på det, men kan si det er ”fluid”- flytende – og at det endrer seg med tilstandene.

Forvirring, fokus på det udefinerte, ser ut til å gå som en rød tråd i det du gjør, når du iscenesetter deg selv i en slags fotografisk performance på Instagram eller skaper fotografiske verk – som kanskje blant annet er stills av performance? Hva tenker du om det?
Når jeg startet å bruke Instagram som en form for dokumentasjon, begynte jeg å bry meg mer og mer om hvordan jeg kunne iscenesette meg seg selv og hvordan objektene introdusert inn i bildet skulle presenteres på sitt beste: en plattform som kunne visualisere meg og mine tanker gjennom komponering og interesse. Med mål om å skape en reaksjon som forhåpentligvis kan føre til en konversasjon, tanker eller kanskje bare interesse hos publikum og mottager.

Hva og hvem inspirerer deg?
Prøver å ernære meg fra mest mulig, men sosiale medier, reality shows, ting jeg ser på gata og å rydde i eget rot, er gode kilder til inspirasjon.

Du er så langt selvlært innen kunsten. Vurderer du kunstutdannelse?
Etter 13 år med å gå på skole merket jeg at skolesystemet eller videre utdannelse ikke er noe for meg. Min interesse og glede var når jeg kunne jobbe med egne prosjekter etter innleveringer og skole. Hvis jeg kan finne løsninger og nå mine mål via meg selv, ser jeg ikke poenget med å gå på skole. Men hvem vet, aldri si aldri.

Hvilke prosjekter jobber du med nå?
Jeg har mange planer, men det er dårlig timing. Vet at det er mange flere enn meg som har hatt vanskeligheter med covid-19-bølgen. Og forventer ikke at det skal bli bedre nå, men hvis ting går som planlagt, håper jeg på å kuratere en utstilling i november i år.

Du kuraterte din første utstilling ”Concoction of Confusion” på Galleri Golsa i fjor – en utstilling med mange både yngre og eldre velkjente kunstnernavn fra Norge og Columbia – som Maria Pasenau, Ida Ekblad, Mathias Faldbakken og Anders Smebye, i tillegg til dine to kunstnerforeldre, Olga Robayo og Marius Wang. Utstillingen inkluderte også dine egne arbeider. Kan du fortelle om idéen bak utstillingen og hvordan den ble til?
Utstillingen spiller på følelsen av forvirring og det å ikke ha en fasit på alt. Denne følelsen er noe som har fulgt meg siden jeg var liten og helt til nå, for eksempel spørsmål som, er du gutt eller jente, til hva jeg tenker å studere og bli. Ofte, når man ikke har svar på disse spørsmålene, blir det sett på som negativt og skaper unødvendig press og stigma rundt det å ikke ha fasit på alt. Og man glemmer den positive siden med forvirring, som er en essensiell prosess for alt man gjør. Når man ikke vet eller lurer på noe, kommer det som en selvfølge, å finne egne svar og konklusjoner. Jeg ville stille ut kunstnere fra både Colombia og Norge som har fulgt meg gjennom min oppvekst og som har verk som forholder seg til ideen om forvirring eller det udefinerte, støttet av malerier, fotografier, installasjon og blant annet andre uttrykk.