Intervju med Jeannette Christensen Lavmælt og sterk intervensjon

Med polaroidbilder og nye videoverk plassert rundt om i museet inviterer utstillingen til en ny samtale rundt tid, identitet og historie. Dette har Christensen jobbet frem uavhengig av tidens siste hendelser. Utstillingen er imidlertid høyaktuell.  

I Norge belager de fleste seg på ferie innenlands. Dersom Bergen er reisemålet, oppfordres leserne til å ta turen til KODE 3 og se og oppleve “Interruptions”. 

Hva ønsker du å formidle med utstillingen?
Rasmus Meyer hadde som mål å bygge en representativ samling av norsk kunst fra det 18. og 19. århundre. I denne sammenhengen må «Interruptions» leses som en forstyrrelse i den allerede eksisterende samlingen og noe som utfordrer den etablerte fortellingen om hvem vi er. Jeg har selv to døtre som er adoptert fra Kina, og jeg har ofte ønsket at de skulle se noen som lignet seg selv representert på museumsveggene, og jeg har reflektert over den manglende representasjonen av mennesker med forskjellig bakgrunn i våre museer. Jeg ønsker å skape et større rom for gjenkjennelse på tvers av kjønn, alder og bakgrunn hos de som besøker utstillingen.

Motivet felles for alle videoportrettene i utstillingen er basert på maleriet: Girl Interrupted at her Music av Vermeer (1660-61). Det viser en sittende figur som blir avbrutt midt i en handling. Hun vender sitt blikk mot oss, vekk fra sin kunstneriske fordypning. Denne avbrytelsen, snakker til meg på tvers av tid og skaper en form for gjenkjennelse. Jeg tenker på de utallige avbruddene som trekker oppmerksomheten bort fra et konsentrert arbeid, på arbeid som aldri blir fullført og på avbrytelse på et mer overordnet nivå. 

Siden midten av 1990-tallet har du arbeidet med polaroidbilder med tittelen ”The Passing of Time” som tar utgangspunkt i utvalgte portretter av den nederlandske barokkmaleren, Johannes Vermeer (1632-1675). Hva var det som trakk deg mot Vermeers kunstnerskap?
Jeg ble grepet av stillheten og lyset, handlingene som kvinnene i hans malerier utfører. Alle er absorbert idet de utfører handlinger som å skrive eller lese, studere noter, holde en vekt i likevekt, helle melk – et øyeblikk frosset i tid, i likhet med et fotografi. Vermeers minutiøse malerier er som kjent allegorier over livets sårbarhet og dødens uunngåelighet. I mine re-medierte polaroidbilder fokuserer jeg kun på disse handlingene, alt annet er utelatt. Min motivasjon har vært interessen for å kunne følge et motiv og personer over tid, og å registrere de endringer som oppstår i møte med det gjentatte motivet, stillbilder fra en aldringsprosess.  Polaroidbildene bærer heller ingen illusjon om tidløshet, også de forandrer seg, papirkvalitet og formater er forskjellig avhengig av når bildet er tatt. Vermeers malerier snakket til meg, og på en måte snakker jeg tilbake. Dette er et eksempel på hvordan jeg jobber med innflytelse og hvordan det kan være produktivt. Man skaper jo ikke i et vakuum. Jeg er opptatt av hvordan vi forstår oss selv i møte med andres stemmer.

Utstillingen veksler mellom polaroidfotografier – stille bilder som blir bevegelige – og videoverk som blir stille. Fortell litt om det.
De filmede videoportrettene, Woman Interrupted, er justert ned til en ekstrem langsom visning som en fortsettelse av polaroid-serien. Jeg har gjort opptak med et Phantom Flex4K-kamera som har mulighet for å filme 1500 bilder pr sekund, og som gjør det mulig å strekke bildet i tid på en måte som gjør at filmbildet oppleves som et stillbilde. Å strekke ut tiden ble min strategi for å gjøre et bevegelig bilde stille og et stillbilde bevegelig. Jeg er opptatt av historiens nærvær i samtiden, men forsøker ikke å gjøre en re-presentasjon av Vermeers malerier, men en re-konfigurasjon av hendelsen fra den gang, slik at det fremstår av betydning for oss i dag. Opptaket i «slow motion» står i kontrast til tidens flyktige hastighet og er et forsøk på iscenesettelse av tid og muligheten for å erfare det. 

Videoverkene dine er filmede portretter i svært langsom kino. Når man entrer museumsrommet, snur de seg sakte mot deg og blir en levende del av rommet. De går i dialog – med både utstillingen og publikum på en virkningsfull måte.
Figurene veksler mellom å være absorbert i egne gjøremål eller med blikket og oppmerksomheten rettet mot betrakteren. De befinner seg både i sin egen tid, men også i et nærvær her og nå, i det blikket vårt møter deres. Det å møte en annens blikk er kanskje den mest grunnleggende menneskelige handling overhodet.

Utstillingen presenteres som en intervensjon – en inngripen eller innblanding - i den faste utstillingen, hvilket gjøres på en svært elegant og lavmælt måte, samtidig som intervensjonen på en kraftfull måte tydeliggjør hva som mangler på veggene og i museumsrommet. Hvilke tanker har du rundt det?
På en måte kan man si at samlingen til Rasmus Meyer er en egen tidskapsel, et utvalg arbeider og interiører som er innkjøpt og preget av sin egen tid. Mine arbeider bryter inn dette rommet og går i dialog med det som finnes, samtidig som det er et forsøk på å si noe om vår samtid. 

Hovedarbeidet i Rasmus Meyers samling av bergenske interiører er Blumenthal-værelset med veggmalerier av Mathias Blumenthal (Den samme Blumenthal som er gjenstand for debatt med sitt maleri «Justitia» i bystyresalen i Bergen i dag). Rommet er møblert i ren rokokko. Bare for å sette stemningen. I det tilstøtende rommet henger 12 av mine polaroidbilder fra serien The Passing of Time, sammen med en gruppe skystudier av J. C. Dahl, som innleder min utstilling i utstillingen. Videre kommer man til spisesalen med sitt rike barokkinteriør som danner bakteppe for den første intervensjon av mine åtte forskjellige videoportretter, Woman Interrupted (Hans Hamid), og peker indirekte tilbake til Vermeer og den tid hans malerier har oppstått i. Det neste rommet man møter et av mine videoportretter i, er den gule salong med borgerlige empiremøbler og der to musikkinstrumenter utgjør resten av interiøret. I dette musikkrommet med flygelet til Ole Bull og et spinett med intarsia-arbeid henger Woman Interrupted (Anawana). Slik fortsetter det videre med Woman Interrupted (Magnus) i hjørnerommet med utsikt til lille Lungegårdsvann. Og i sal II ved utgangen til trappen opp til andre etasje henger det monumentale maleriet Bryllupstoget gjennom skogen, 1873, et nasjonalromantisk maleri signert Adolph Tidemand med et bunadskledd brudefølge. Det er flankert av henholdsvis Woman Interrupted (Tara Lu) og Woman Interrupted (Germain). I andre etasje henger Woman Interrupted (Meili) i dialog med et maleri av Christian Krohg av en ung kvinne, sittende, med et notehefte i hendene og til slutt er Woman Interrupted (Mieke) og Woman Interrupted (Razan) flettet inn i portrettsamlingen i sal XVI. Konstellasjonene med videoportrettene i Rasmus Meyers samling er et forsøk på å åpne opp for nye lesninger og nye fortellinger. 

Dine verk kommenterer ofte samfunnet og fokuserer på viktige verdier, ikke minst livets og menneskets sårbarhet, samtidig som de er sterkt forbundet til kunsthistorien, både i form og innhold. Hvor kommer engasjementet fra?
Det å forholde seg til den verden vi er en del av og se sammenhengen mellom kunst, det dagligdagse og det politiske, er avgjørende. Arbeidene mine oppstår ikke i et enerom. Jeg ser på mitt eget arbeid som resultat av dialoger med alt det jeg er inspirert og influert av. Det være seg et eksisterende kunstverk eller hendelser i samfunnet. Jeg er skremt av tankegodset til en figur som Anders Behring Breivik og hatet mot sosialdemokratiet, et flerkulturelt Norge, feminisme og islam. Nylig aktualisert av Philip Manshaus sitt angrep på en moské i Bærum og det rasistisk motiverte drapet på sin søster som var adoptert fra Kina. Jeg grubler mye på hvordan kunsten kan finne en form for å utrykke disse problemstillingene. 

Verkene er viktige kommentarer til hva som skjer i samfunnet vårt, og er med å understreke hvor viktig funksjon kunsten har i samfunnet. Hvordan opplever du kunsten din i møte med publikum?
Kunsthistorikeren Siri Meyer har gjort noen interessante koblinger til min utstilling i en diskusjon om (den samme) Blumenthals maleri i bystyresalen. Hun skriver i et facebook-innlegg: «Et maleri fra 1762 har satt sinnene i kok. Debatten reiser mange spørsmål. Hvem eier tolkningen av et verk? Og hvem skal bli hørt og sett i det offentlige rom, som en del av fellesskapet? Kunstneren selv, Mathias Blumenthal, skrev en lang forklaring om symbolikken. Han ville male fru Justitia som holder det onde i sjakk. I tråd med tidens konvensjoner fremstilte han rettferdigheten som en klok, hvit dame som tråkker på en sort, rasende kvinne med hodet omkranset av slanger. Ingen reagerte på det. Det påfallende med dagens debatt er at mange ser ut til å mene at vi må nøye oss med denne tolkningen fra 1762. Og at motivet er alt vi skal se etter. Spørsmålet om hvor 1700-tallet hentet fargesymbolikken fra faller utenfor synsranden. Dette minner om debatten om kunst og kjønn. Vinneren av årets Holberg-pris, Griselda Pollock, skriver i Vision and Politics at vi må interessere oss for mer enn motivene for å forstå hvordan kunsten påvirker våre liv. Kunst er også bærer av verdier og holdninger. Overser vi disse dimensjonene i et verk, blir kunsthistorien helt antikvarisk. Derfor er det ikke irrelevant å diskutere hva Blumenthals maleri har å bidra med i en bystyresal.»

Og videre skriver Meyer, i et nytt innlegg: «Det var ikke planlagt. Men debatten om Blumenthals maleri har gitt Jeannette Christensens utstilling på Kode en særlig aktualitet. Bildene begynner å snakke sammen. Blumenthals maleri er en allegori over rettferdigheten. Allegorier foregir å være rene tankefigurer, hevet over tid og sted. De som vil beholde bildet i bystyresalen, vektlegger de evige verdier. Det gode beseirer det onde. Alt annet, som kjønn og rase, faller utenfor bildets rammer. Christensen lager foto og videobilder av dagliglivets sysler, mennesker som leser brev, syr, drikker melk. Inspirasjonen kommer fra 1600-tallsmaleren Johannes Vermeer, som plasserer figurene i borgerlige stuer med kart på veggen, kinesisk porselen, tyrkiske tepper o.l. Christensen har skåret vekk alt dette. Bare det handlende mennesket er tilbake, frosset fast i den samme posituren, hinsides tiden. Den samme figuren avbildes flere ganger, med visse variasjoner: figuren blir eldre, og skifter kjønn og rase. For ikke å snakke om blikket. Bildet ser på oss. Dette smitter over på opplevelsen av maleriet i bystyresalen. Tiden siver inn. Bildet begynner å leve sitt eget liv, uavhengig av Blumenthal. Furien blir en mann som ligger nede og blir tråkket på.»

Du har vært professor i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo siden 2010, og jeg vet at du har betydd mye for svært mange studenter. Hva betyr undervisningen for deg?
Først og fremst er det samtalen om kunst som er viktig, hva det vil si å være kunstner i dag og hva kunstnerisk arbeid kan være. Eksempler på det er et prosjekt som jeg gjorde sammen med en gruppe studenter om hvordan vi kunne arbeide med et kollektivt traume som 22. juli, og som ble stilt ut på Deichmanske bibliotek i 2013. Et annet prosjekt handlet om menneskerettigheter og ytringsfrihet og var initiert av Anne Marit Austbø og den norske Helsingforskomiteen. Det ble stilt ut på Rådhuset i Paris, Heinrich Böll Stiftung i Berlin og på Akershus kunstsenter i 2016. Jeg har også fått mulighet til gjennom mitt arbeid på Kunstakademiet å samarbeide med IAAP, International Art Academy Palestine, i Ramallah. Jeg har reist dit mange ganger med studenter herfra og tatt imot studenter derfra i perioden mellom 2011 og 2018. Det tror jeg har vært læring for livet for alle involverte. Razan Akremawi, som er portrettert i en av videoene, er en av mine studenter fra IAAP, som siden tok en master ved Kunstakademiet i Oslo. 

Hvilke nye prosjekter arbeider du med?
Med utgangspunkt i en personlig fortelling om hvordan krigen på Balkan har påvirket et menneskes liv, jobber jeg sammen med Anne Marit Austbø (som er både kunstner og samfunnsviter) på et videoprosjekt som er støttet av Fritt ord. Foranledningen er at det i år er 25 år siden folkemordet i Srebrenica. Vi fører samtaler med menneskerettighetsaktivisten Enver Djuliman, som kom som flyktning til Norge fra Bosnia i 1993. Djuliman har jobbet med freds- og forsoningsarbeid de siste 20 årene gjennom den norske Helsingforskomiteen. Vi skulle ha reist med ham til Mostar, Sarajevo, Srebrenica og Beograd i mai, men pga Covid-19 er det utsatt og vi håper på å kunne reise i september. 

Ellers skal jeg delta på en utstilling i Amsterdam i oktober i H401, som handler om maskulinitet og skam, kuratert av Ernst van Alphen og Marlene Dumas. Neste år skal jeg være med på en gruppeutstilling, «Linse og Pensel», i Lillehammer kunstmuseum (kuratert av Janeke Meyer Utne) som handler om forholdet mellom fotografi og maleri. 

hilde.moerch@kunstavisen.no