Vinternatt i Rondane

Harald Sohlberg: Vinternatt i Rondane, 1914, maleri. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

I Norge er sommeren like lys som vinteren er mørk. Disse store årstidskontrastene var noe som fascinerte stemningsmalerne i overgangen til det tjuende århundre. Det finnes utallige skildringer av det egenartede sommerlyset, men det stemningsladde vintermørket er det ingen som har klart å skildre som Harald Sohlberg med maleriet Vinternatt i Rondane.

Harald Sohlberg regnes som en av de fremste representantene for nyromantikken i norsk kunsthistorie. Bildene hans er intense og symbolistiske, med sterke lysskildringer. Han utviklet en egenartet lasurteknikk, der han malte lag på lag til han skapte en nesten skinnende, emaljeaktig overflate.

Sohlberg var ingen distansert kunstner som sto i sitt atelier og malte landskapsbilder etter fotografi. Han var avhengig av å oppsøke stedene. Han isbadet og gikk på lange skiturer i fjellet for å komme inn på sitt motiv. Det hevdes sågar at han skal ha tilbrakt nyttårsnatten til det nye århundre mutters alene på Rondeslottets topp. Opplevelsen av ensomhet og skjønnhet i det nådeløse og vakre fjellandskapet skal ha vært begynnelsen på en femtenårsperiode, der han i flere intense faser arbeidet med dette eventyrlige motivet gjennom ulike medier og teknikker. Sommeren 1914 ferdigstilte han sitt mektige maleri, som bare få år senere ble innlemmet i Nasjonalgalleriets samling.

Selv om dette er et drømmeaktig landskap, og kanskje mer et sjelebilde, enn en topografisk gjengivelse, er det mulig å gjenkjenne noe av særpreget i fjellområdene rundt Rondane; de karakteristiske runde og myke fjellformasjonene. I maleriet er det iskalde, ugjestmilde fjellet badet i sølvfarget måneskinn, fra en måne vi ikke kan se. De blåhvite tindene tegner seg dramatisk mot den koboltblå nattehimmelen. En liten mørklagt seter er det eneste spor av menneskeliv i fjellet. De svarte sprikende grenene fra morkne busker og trær i forgrunnen viser oss et landskap holdt fast i vinterens frosne jerngrep. Formvariasjonen i forgrunnen danner en virkningsfull kontrast til det mer statiske og stiliserte fjellandskapet i bakgrunnen, der de mindre fjellformasjonene fremstår som formreflekser av de større.

Mange har beskrevet dette som et ensfarget bilde. Og det er ikke tvil om Vinternatt i Rondane er skinnende og intenst blått, men ensfarget er det virkelig ikke. Her folder Sohlberg ut en rik blåtoneskala fra isblått med islett av grønt, til blek fiolett, dyp kobolt og ultramarin. Den mørke forgrunnen er holdt i preusserblått, lilla og blåsort. Som i mange av hans landskaper er maleriet bygget opp symmetrisk rundt en midtakse. Ved hjelp av en tydelig definert forgrunn, midtgrunn og bakgrunn skaper han et nesten sugende perspektiv, med den funklende stjernen plassert rett over forsvinningspunktet. Perspektivet er også aksentuert av valørene, der de kjøligste blåtonene danner bakgrunnen, mens forgrunnen er malt i en noe varmere lillatoner.

Vinternatt i Rondane er et bilde som aldri slutter å fascinere meg. Jeg er glad for at maleriet har fått sin helt egne vegg i Nasjonalmuseet, slik at man uten å bli forstyrret av andre inntrykk, kan ta inn dette mektige landskapet.

    Stikkord