James Turrells lysinstallasjoner i Ekebergparken

Jeg bodde i Roma på slutten av 1990-tallet, da det fortsatt gikk an å gå inn i Pantheon uten å stå i kø eller løse billett. Hvis det ikke var regnvann på gulvet, hendte det at jeg la meg ned under oculusen og stirret opp på himmelen. Ikke vet jeg om den amerikanske kunstneren James Turrell har prøvd det samme, men det er i hvert fall denne erindringen som kommer til meg mens jeg sitter i installasjonen hans, Skyspace, og kikker opp mot det sirkulære himmelvinduet i taket.

Siden 1960-tallet har James Turrell spesialisert seg på å formgi med lys. Han har skapt mektige stedspesifikke installasjoner på ulike steder rundt på kloden. Preget av sine studier i persepsjonspsykologi, og sin oppvekst i et kvekersamfunn, der meditativ introspeksjon og lysmystikk sto sentralt, har han gjort det til sin spesialitet å vise hvordan lys og farger endrer vår opplevelse av rom. I 2013 forvandlet han det gamle vannreservoaret i Ekebergparken til de to separate installasjonene Ganzfeld: Double Vision og Skyspace: The Color Beneath. Etter ti år er disse spektakulære opplevelsesverkene for nordmenn flest, fortsatt en relativt godt bevart hemmelighet. Men selv på en guffen januardag med sludd og regn har det likevel dannet seg liten kø ved inngangen til det gamle reservoaret rett før solnedgang. Så vidt jeg kan bedømme er mine to tenåringsdøtre og jeg selv de eneste lokale gjestene. Omviseren bekrefter at en stor majoritet av de besøkende er turister.

Inngangen til det gamle reservoaret har noen massivt og gravkammeraktig ved seg. Det er faktisk nesten litt uhyggelig å gå inn der. Først kommer vi inn Ganzfeld-installasjonen. Her har Turrell fylt den vakre industriarkitekturen i det gamle tankrommet med lys. Installasjonen består av to elliptiske hvelv. Navnet Ganzfeld referer til en optisk effekt som oppstår når en person eksponeres for en flat, ensfarget jevn belysning over tid. Både døtrene mine og jeg er fullstendig bergtatt der vi står og ser fargene skifte fra blekrosa til skarlagensrødt, fra lilla til gyllengult. Der rommet ender har Turrell skapt en arkitektonisk utvidelse, som det er helt umulig å se omfanget av: Er det et kjemperom som taper seg innover, eller kan vi strekke ut hånden og ta på veggen? Det er litt som å stå på terskelen mellom en fysisk og en imaginær virkelighet. Alle tre må vi bekjempe en irrasjonell dragning mot å lene oss inn i det grenseløse havet av lys.

Det er en ganske stor overgang å gå inn i Skyspace. Et lite sirkelrundt hvelvrom med en omgående veggfast granittbenk og en pantheonaktig lysåpning i taket. Det er på grunn av denne installasjonen at vi har lagt besøket til skumringstimen. Det spiller ingen rolle om det er regn eller klarvær, men de skiftende lysforholdene er avgjørende. På dagtid er rommet kun fylt av et hvitt lys. Men når solen begynner å gå ned (eller opp) starter LED-lysene inne i kuppelen en rotasjon av farger. Vi kan iaktta hvordan fargene blir sterkere og sterkere jo mørkere det blir utendørs.

Det kunstige lyset inne endrer vår opplevelse av hvordan himmelsirkelen i taket ser ut. Den går fra skinnende grønn, til dyp fiolett, rosa og mørkeblå. Tidvis er det bare det frosne regnet som strømmer inn, som minner oss om at det faktisk er en åpning og ikke en opak, lysende fargeflate.

Turrells lysinstallasjoner i Ekebergparken er virkelig verdt et besøk: Enten du trenger en ensom skjønnhetsopplevelse, eller du vil by dine venner på en fascinerende og desorienterende opplevelse. Men kanskje er det ikke det mest egnede stedet for aller første date for den som har rundet 40. På vei ut gjennom Ganzfeld-rommet stirrer datteren min fascinert på ansiktet mitt og utbryter: «Mamma! Rynkene dine lyser her inne!»