Tilbake til naturen

TRONDHEIM
Trøndelag senter for samtidskunst
Monika Mørck og Maia Birkeland
Rekonstruksjonar heimanfrå
Utstillingen står frem til 9. april

Det lyse visningsrommet inne på Trøndelag senter for samtidskunst er fylt med en rekke porøse og florlette gjenstander, blant annet tørkede planter, fine silkestoffer og luftige broderier. Idet jeg kommer inn står en ansatt og koster opp litt av det ene kunstverket fra gulvet. De ørsmå blomstene ble tatt av vinden da ytterdøra svingte åpen, som om frøene skulle av gårde for å forplante seg. 

Saft og silke
Sånn sett er de forblåste plantene helt i tråd med utgangspunktet for utstillingen Rekonstruksjonar heimanfrå av Monika Mørck (f. 1984) og Maia Birkeland (f. 1978). Det er naturen og dens sykluser som er i fokus her, sammen med tradisjonene vi mennesker har for å benytte oss av naturlige ressurser. Plantefarging, for eksempel, ligger til grunn for Mørcks tre nokså store tekstiler i silke som er hengt opp på veggene. De må være rundt en meter i bredden og er hengt opp slik at de kan minne om et flagg. De tre stoffene er i fargene okergul (georginer, blomkarse, rabarbra), rosenrød (navlelav, stokkrose, pelargonia) og lilla (krekling, blåbær), og de er alle litt spraglete i fargen. Et bånd henger ned langs den ene enden av stoffet til det treffer gulvet. Verkene deler tittelen Samtale med mor (2023), og den lilla er attpåtil farget med rester etter saftkoking. Det er så man kan ane sukkersmaken.

Utstillingen er altså ikke fri for bonderomantikk. Det er den heller ikke alene om, for den rekker akkurat å overlappe med utstillingen Kunna Guanna Concha på Kunsthall Trondheim, hvor urter og plantefargede tekstiler også får stor plass. Det er nok et tegn i tiden, og sånn sett blir økodreiningen til noe mer enn en tilbakeskuende romanse: Vi er nødt til å leve mer bærekraftige liv hvis vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet og unngå de verste konsekvensene av klimaforandringene. 

Bærekraftige poeng
Både Mørck og Birkeland virker å være opptatt av bærekraft i sin kunstneriske virksomhet. I verksbeskrivelsen presiseres det eksempelvis at Mørcks tre plantefargede tekstiler består av gjenbrukt silke, mens Birkeland er flittig bruker av restmaling. Flere av materialene som brukes er funnet. Utstillingen lener seg sånn sett på kunstretningen arte povera fra 1960- og 70-tallet, som blant annet tok i bruk naturmaterialer og tematiserte forholdet mellom natur og kultur. Spesielt Birkelands organiske skulpturer, satt sammen av rekved, kamstål, bark og blader, minner om denne tradisjonen. I tråd med idealene i arte povera fremstår den kunstneriske prosessen viktig hos Mørck og Birkeland. Det ferdigfargede silkestoffet er kanskje ikke viktigere enn ingrediensene som det er farget med og omstendighetene rundt denne handlingen. Plantefarging, sammen med kompetanse når det gjelder flora og fauna generelt, er tradisjonsbærende kunnskap som står i fare for å forsvinne. Sånn sett oppleves det viktig å ta vare på. Likevel er jeg usikker på prosessens betydning her, for har det egentlig noe å si for publikumsopplevelsen at Birkeland bruker opp restmalinga si, eller at fargingen er gjort i sammenheng med saftkoking? Jeg er ikke overbevist om det. Flere av verkene i utstillingen blir jeg derfor noe likegyldig til.

Form- og materialbevissthet
Det er de arbeidene som oppviser en selvstendig formbevissthet eller som har en interessant bruk av materialer som fanger oppmerksomheten. I flere av Birkelands skulpturer er en liten fille i silke og ull strukket langs overflaten på en grå stein, som en slags tettsittende duk. Dette er en fin detalj som hermer hvordan lav vokser naturlig på steinete underlag. Kontrasten mellom den myke ulla og den grove steinen skaper et taktilt spill. Det er mer som skjer her enn i Spirer (2023) for eksempel, hvor malte pinner stikker liksom uanfektet opp fra midten av en oppkappet trestamme. 

Et annet høydepunkt er Mørcks installasjon Plastisk rekreasjon (Skog) (2023). Her henger noe som ligner sju røde duker til tørk fra usynlige tråder høyt oppunder taket. Dukene viser seg å bestå av vedsekker i plast som kunstneren har brodert på med tråd i ulike nyanser av rødt. Tråden lager et levende mønster blant de luftige maskene i sekken, som en vannoverflate i bevegelse. Skjørheten i det tynne, hullete materialet møter en motsats i mengden broderte sekker og måten de tar rommet på. De dominerer på en subtil måte. Viktigst er likevel kombinasjonen av tradisjonell, plantefarget ulltråd og det usexy plastmaterialet. Her oppstår det en dialog, og erkjennelsen at også plasten har spilt en rolle i utøvelsen av vår kulturarv.