Snøens muligheter og utfordringer i bylandskapene

Mari A. Aston Bergset, innehaver og daglig leder, Lo:Le landskap AS// universitetslektor Master i Landskapsarkitektur, UiT Norges Arktiske universitet.

«For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen»

(DumDum Boys, Stjernesludd, 1997)

2023 startet med at Europa var preget av et uvanlig mildvær og temperaturer opp mot 20 grader. Skirenn måtte avholdes på smale striper av kunstsnø omgitt av nesten grønne enger. Samtidig opplevde store deler av Norge tøft vintervær med mye snø og vanskelige vinterforhold. Norske nyhetssendinger fyltes av frustrerte nordmenn som slo fast at de ikke har noe positivt å si om vinteren. Kontrasten var stor.

I Norge fyller vinterårstiden fremdeles - i alle fall i tre måneder i store deler av landet - og for mange forbindes den med dårlig fremkommelighet og tyngre dagligliv. Men snøen er, på verdensbasis, i ferd med å bli et dyrebart knapphetsgode.

Hverdagslivet i byene våre er avhengige av at folk kommer seg frem – også om vinteren. Byrommene og gatene vever sammen byene og danner nettverket som folk ferdes i. Oslo kommune bruker årlig seks milliarder kroner på vinterdrift* og rydder bort ca. 200 000 m3 snø hver vinter for å sikre fremkommelighet. Til tross for disse store ressursene som settes av for å rydde dette byroms-nettverket, er vinterlivet lite i fokus når byene formgis.

Ifølge kartlegging utført av Helsedirektoratet er bare ca. 30 % av voksne i Norge tilstrekkelig fysisk aktive på daglig basis.** Inaktivitet regnes nå som en selvstendig risikofaktor på lik linje med eksempelvis røyking. Dette er ikke tall vi får korrigert om vi bare tilrettelegger for aktivitet når det er sommervarmt.

Dagens vinterdrift av byene medfører også en vesentlig miljøbelastning. VI kan lese i prosjekteringsgrunnlaget for SMELT-prosjektet at: «Å frakte snø fra Midtbyen i Trondheim til deponiet på Tiller er beregnet til ca. 86,5 tonn CO₂-ekvivalenter i året. For Oslo er det beregnet ca. 62,1 tonn CO₂ per år for deponering til snølekteren … (…..) Snøen i byene blir i dag sett på som et utelukkende kapasitets- og miljøproblem».*

«Snowhow»
Snømengdene i vinterbyene er tidvis store og det er også maskinene som rydder snøen bort. Stadig større og «bedre» maskiner gir stadig større mengder snø som skal deponeres. Fremkommelighet for hjullastere og brøyteskjær bestemmer bredder og mulige materialer på overflater. Maskinene blir indirekte formgivere for gatene og byrommene. Denne gjeldende praksisen bringer også store maskiner inn i bymiljøene der myke trafikanter skal føle seg trygge.

Hvordan kan vi så planlegge for å redusere denne miljøbelastningen og skape byrom som fungerer også når gradestokken er på minussiden? Og hvordan kan vi forvalte snøen som knapphetsgode slik at det ikke bare blir en irriterende utgiftspost? De fleste husker den intense gleden over vinterens første snøfall fra barneårene - da det eneste man så i snøen var endeløse muligheter for fri lek og utfoldelse.

Akkurat det er faktisk en av snøens uvurderlige kvaliteter, særlig for barn som vokser opp i moderne bymiljøer. Lekeplassene vi bygger har den siste tiden vært gjenstand for kritikk for sine gummierte overflater, og apparatene som monteres «forteller» barna hva de skal gjøre (klatre, skli, huske) og overlater lite til fantasien. Men snøen – villsnøen – forvandler dette monofunksjonelle og styrte lekemiljøet til en åpen verden som barna kan forme selv. Denne kvaliteten trengs og bør løftes frem som en ressurs for byrommene og måten de planlegges og driftes på – for økt vinterglede og vinterbyliv.

Spørsmålet er om vi kan kartlegge og tegne snøen – hvor den legges, hvor den kjøres og hva slags arealressurs som ligger i den? Hvor mye plass trenger snøen egentlig; kan vi sette av arealer til snødepot som også kan bli fellesrom der vi kan møtes og feire sommeren? Selv i Tromsø, som kan ha seks meter akkumulert snø på et år og snøen blir rydda til fjell på fire-fem meter høyde, finnes ikke dimensjoneringsgrunnlag for snørydding og ingen «snøstruktur-plan» som viser hvor disse fjellene oppstår og fyller byrommene hver vinter.

Det finnes også gode tall på hva slags snømengde man skal basere dimensjonering av takkonstruksjoner på. Men det finnes ikke dimensjoneringsgrunnlag for hva slags volum snø vi skal beregne for arealer i bymiljø. Dette er et viktig verktøy å få på plass for å kunne jobbe konkret med snøplanlegging.[1]

Med et dimensjoneringsverktøy kunne vi planlegge arealene konkret og bedre vurdere hvordan vi kunne redusere behovet for snørydding. Mange byer stenger gater om sommeren for å legge til rette for handel og byliv – kanskje skulle vinterbyer også vurdere å stenge enkelte gater om vinteren – eller skilte enveiskjøringer for å gir plass til snø, folk og biler på en mer romslig måte? Med dagens disponering ender lett fotgjengerne klemt mellom takras og snø som kastes opp på fortau fra kjørefeltene.

Kan vi forme snøen og lage temporære samlingsplasser – som Borealis vinterfestival i Alta lykkes så imponerende godt med?

Til våren uteksamineres de første landskapsarkitekt-studentene på den femårige utdanningen i samarbeid mellom UiT Tromsø og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Byer og landskap i kaldt klima er sentralt i denne nye utdanningen. Denne gjengen representerer fremtiden og kan gjennom sine studentarbeider tenke nytt og gi oss nye bilder på hva våre byrom kan klare. Gjennom pilotprogrammet, som er en forløper for denne utdanningen, har vi sett spennende eksempler på at studentene har begynt å utforske snøens positive muligheter for bylivet.

SMELT-prosjektet skal ferdigstilles i 2025. Vi venter i spenning på hva miljøene som konkurrerer kommer frem til, samtidig er det lang tid å vente for miljøet og bylivet. På lengre sikt trenger vi et dimensjoneringsgrunnlag som gir oss konkrete størrelser for volumene og dermed arealbehovene - på samme måte som vi har fått for regnvannet, som i økende grad håndteres lokalt.

Det er også mye som kan iverksettes som prøveprosjekter for å høste erfaring allerede denne vinteren – og neste vinter. Vinterfestivaler og temporære gatereguleringer kan gi viktig erfaring og kunnskap om de dokumenteres og evalueres for videre planer.

Vi er så heldige at vi ennå har snø i mange norske byer.  Målet må være at alle våre vinterbyer får sin «snøstrukturplan» der både snørydding og byliv får sin integrerte plass og der ressursene brukes optimalt for å fremme miljø, redusere inaktivitet og skape møteplasser som også fungerer når «snøen laver ned».

*SMELT: Førkommersiell anskaffelse: Kundens behovsbeskrivelse og krav til løsningsforslag, prototype og felttesting. Oslo kommune ved Bymiljøetaten, Trondheim kommune ved Byutvikling og Trøndelag fylkeskommune samarbeider om en innovativ anskaffelse for fjerning av forurenset snø. Målsettingen med samarbeidet er å få utviklet en løsning som kan fjerne snø på en effektiv, fremtidsrettet, klima- og miljøvennlig måte (https://innovativeanskaffelser.no/mottak-og-handtering-av-sno/).

**Helsedirektoratet, 2015; 2017.