En gylden anledning

Ole Jørgen Ness: Skisse til et århundre, 2005, kull og kritt på papir © Ole Jørgen Ness / BONO. Foto: Nasjonalmuseet.

Billedkunstner Ole Jørgen Ness reiser skarp kritikk mot Nasjonalmuseet og legger samtidig frem planer for egen retrospektiv utstilling i det gamle, forlatte Nasjonalgalleriet. Les Nasjonalmuseets tilsvar nederst i saken.

Saken er oppdatert 7. mars 16.30

Det virker som om Nasjonalmuseets direktører betrakter kunsten som en råvare de kan skalte og valte med som de selv vil.

I debatten om den norske kanon har spørsmål om museets forvaltning av samtidskunsten vært så godt som fraværende.

Undertegnede er en av mange sentrale kunstnere som nå av ulike grunner ikke er representert i den nye samlingsutstillingen. Vesentlige kunstneriske bidrag fra de siste 30-40 årene har måttet vike plassen for Fredriksen-samlingen.

Til nå er det bemerkelsesverdig få kunstnere som har våget å ytre seg offentlig.

Den ideologiske nyorienteringen som nå utfolder seg gjennom museets revisjonisme, representerer etter manges syn et brudd på institusjonens samfunnskontrakt. Museet oppfyller ikke sitt mandat.

En liten verden
Den norske kunstverdenen er ikke stor. Den består av ulike grupperinger og styres gjennom nettverk av individer. Fra mitt førstepersonsperspektiv oppleves situasjonen kvelende, for ikke å si kneblende.

Ole Jørgen Næss: Anima Narcis, 1987 © Ole Jørgen Ness / BONO Vist i Det skeive blikket, på KODE 2022. Foto: Vegard Kleven

For noen år siden skjenket jeg Staten en gave i form av en samling verk fra perioden 1973 – 2019. Totalt består denne samlingen av 25 verk, hvorav 10 ble innlemmet i Nasjonalmuseets samling i 2017, og 15 verk ble innlemmet i KODE Bergens samling i 2019. Til nå er det bare KODE som har funnet det relevant å vise noe fra denne gaven; en kulltegning av Anima Narcis fra 1987, som inngikk i utstillingen «Det skeive blikket» i fjor. Det gledet meg. Nasjonalmuseet derimot har så langt ikke funnet det relevant å vise noe fra sin del av denne gaven / samlingen.

Det er viktig i denne sammenheng å klargjøre at dette ikke er en hvilken som helst samling verk. Kunstnerskapet det representerer, mitt eget, avviker i stor grad fra tradisjonelle kunstnerskap i sitt totalomfattende, psyko-fysiske mangfold og substans.

Det ber jeg nå om mulighet til å fremvise, som mental og fysisk manifestert virkelighet.

Too Stupid To Tame
I denne anledning har jeg satt sammen en presentasjon i visningsstedet for kunst, 222T, som viser noe av det som i dag undras offentlighet. Utstillingen, som vil være åpen for allmenheten i forbindelse med Oslo Open, 23.04.23, er et innlegg i den pågående revisjonismedebatten.

For at «argumentet» skal kunne fullføres kreves det en samlet fysisk presentasjon i sanntid. Det er kun mulig ved å vise hele Nasjonalmuseets / KODEs Ness-katalog i sammenheng. Det naturlige stedet for en slik manifestasjon er selvsagt det gamle Nasjonalgalleriet – i og med at min monumentale tegning Skisse for et Århundre er laget til en av salene i 1.etg. (kun 3 av samlingens verk utgjør alene 250 kvadrat-meter vegg areal.) Tanken er derfor å benytte hele første etasje.

Det faktum at bygget står tomt byr oss en gylden anledning til å realisere det hele.

Alt er klart! La oss satse på visning i Nasjonalgalleriet 2024/25.

Ansikt til ansikt
Jeg benytter herved anledningen til å invitere samtlige fagansvarlige ved Nasjonalmuseet og KODE til nærmere innsyn i dette prosjektets 30-årige historie. Forhåpentligvis kan det bidra til en dypere forståelse av kunstnerskapets konseptuelle grunnlag, og slik gjøre det mulig å svare et kvalifisert ja eller nei på min anmodning.

Nytt regime
I tiden etter min donasjon har det skjedd store omveltninger i Nasjonalmuseet. Det ble ansatt en ny direktør og museet ble stengt for flytting i fem år. I denne perioden ble etter sigende den etablerte kanon forkastet og nye retningslinjer lagt for vurdering av hvilke verk og kunstnerskap som har relevans i dag. Nye faktorer og endrede referansepunkter har nødvendigvis medført omprioriteringer, både i forhold til hvilke individuelle verk som vises og hvilke kunstnerskap som fremheves. Som følge av dette er det for eksempel ikke funnet relevant å inkludere noen av de totalt 13 Ness-verk (1984-2016) museet har i sin samling.

Som mikro-filantrop og kunstner venter jeg i spenning på en videre redegjørelse for de reviderte parameterne som danner det nye vurderingsregimet. Naturlig nok ønsker jeg innsyn i hvilke eventuelle hensyn det er som medfører at mine verk og mitt kunstnerskap i dag ansees som irrelevant, både i den gamle og den nye tidens narrativ.

År null / sann tid
År 2022 representerer i norsk kunsthistorie et slags år 0. Den gamle historien er forbi og en ny tid er innledet. Hva dette innebærer har til nå kommet klarest frem i

Stina Högkvists omstridte intervju i Aftenposten 18. februar. Hun beklaget «kolonialisme»-fadesen, men står åpenbart ved alt annet hun ytret i intervjuet:

«Museet ønsker større bredde, og utfordrer en standard som historisk utgjøres av hvite mannlige kunstnere. Vi viser nå flere kvinnelige kunstnere, flere samiske og flere som tilfeldigvis ikke er født med hvit hudfarge. Vi skal ha et samfunnsrelatert fresht syn på kunsthistorien og vi vil fange opp blindsoner og bredde ut perspektivet. Vi har også gjort en møysommelig arbeid med å redigere samtlige verksetiketter, eller det som nå kalles ideologiens buljongterninger. Det står nå bare når og hvor kunstneren er født, men ikke hvilket land. For man skal ikke være fanget i en nasjonalitet.»

På bakgrunn av disse uttalelsen er det jo ikke så rart at mitt kunstnerskap nå ansees som lite relevant. Det handler først og fremst om at jeg plasseres i kategorien: Eldre frittalende hvite menn som har fått alt for mye oppmerksomhet. Uansett hva mitt kunstnerskap har representert faglig de siste 30 årene, eller hvorvidt mitt kunstneriske virke har hatt noe eventuell betydning for den norske kunstscenen, så bør dette nå vike plassen for å gi rom til andre marginaliserte grupper.

Nå tviler jeg jo sterkt på at noen ved museet vil bekrefte at så er tilfellet. De vil nok heller gjenta at plassmangel har medført krevende prioriteringer. Og; jeg må for all del ikke ta det personlig.

Det kanskje mest interessante som kom frem i Aftenposten var informasjonen om forskningsprosjektet «Firing the Norwegian Canon», som tar sikte på å gi nødvendige perspektiver på den norske kanon som en politisk konstruksjon. Hva slags «ikke-ideologisk» eller «apolitisk» konstruksjon som skal erstatte denne er foreløpig uklart.

Elefanten i rommet
Lena Lindgren setter fingeren på problemet i Morgenbladet 24. februar:

«Hvis vi kontinuerlig skal bestorme, utfordre og kritisere kanon – og det skal vi – må de som har kanoniseringsmakt stå åpent frem med sine påstander og kriterier. Når makt gjøres språkløs, blir den uangripelig. For selv om Högkvist ikke jobber med selve kanonbegrepet, drives det likefullt med kanonisering. Noe annet er ikke praktisk mulig: Museet forvalter mekanismer for utvelgelse og vil alltid skape hierarkier. Fredriksen- søstrene har for eksempel fått 700 kvadratmeter med definisjonsmakt innenfor museets vegger. Nasjonalmuseet må alltid, uansett hva de kaller sine valg, kunne begrunne dem i åpent lende.»

Da nærmer vi oss igjen spørsmålet om institusjonens mandat. Hva er egentlig museets oppgave; og hva betyr egentlig «internasjonalt nivå»? Er det noe som defineres av Fredriksen-samlingen? Av økonomiske markedsposisjoner og sosial status? Betyr det egentlig noe annet enn utenlandsk?

Parametere
Når det er snakk om å vurdere kunstnere/kunstnerskap så er åpenbart kjønn, legning og etnisitet med. Men hva med religiøs eller politisk ideologi? Kosmologi? Skal slikt til vurdering etter en eventuell pluss/minus-skala? Bør det for eksempel legges vekt på orden og oppførsel ved vurdering av hvorvidt en kunstners verk skal vises? Vesen og omdømme, rykte eller myte?

Selvsagt må også popularitet med, i form av sosial-medial gjennomslagskraft og oppmerksomhets-økonomisk potensiale.

Hvordan stiller det seg med nettverk, sosial status og posisjon? Hva med profesjonelle og private omgangskretser, eller lukkede selskap hvor makt og muligheter deles blant fortrolige. Ingen vil egentlig snakke om det, men alle vet at det er på bakrommet beslutninger fattes og makt utøves.

Etter at de rike ble vesentlige premissleverandører for programmering og forskningsfokus ved museet, gjør kroner og ører seg stadig mer gjeldende i vurdering av relevans. Med oppgraderingen av rent økonomisk motiverte parametere følger det visse konsekvenser. Regelmessig omgang med stadig økende antall nuller; det være seg i form av antall likes i sosiale medier, publikumstall eller antall nuller i budsjettene som forvaltes.

100, 100.000, 100.000.000, 100.000.000.000… Jo flere nuller en har, jo mer definitorisk makt føler man seg berettiget til å utøve. Som kjent kan høye tall veksles i innflytelse. Hvis man tok pengene ut av kunsten, hva ville stå tilbake da? 

Enkeltpersoners egeninteresse – aktørenes førstepersonsperspektiv – vil alltid ha betydning med hensyn til hva som prioriteres innkjøpt og vist. Økonomisk passer Fredriksen-avtalen staten ypperlig: De rike står for innkjøp til sine egne samlinger, til galopperende priser på et «internasjonalt nivå» (med så mange nuller at staten selv ikke finner det forsvarlig å være med på leken), så kan museet låne de utenlandske verkene, mot å besørge den nødvendige lagring, konservering og forskning, som skal til for å heve, eller i det minste bekrefte, samlingens relevans og verdi i markedet.

At ordningen fortrenger store deler av forskningen og fortellingen om norsk samtidskunst får så være.

Som levende representant for «den gamle historien» kjenner jeg på et sterkt behov for å komme til orde når mine verk skal kontekstualisere og vektes.

Ironisk nok er det dette med plassmangel som nå gir oss mulighet til å klargjøre hva det er snakk om. Nasjonalgalleriet står tomt, utstillingen er klar og det er bare å hente frem fra statens magasiner.

Etter å ha blitt forelagt Ole Jørgen Ness sitt debattinnlegg og gitt muligheten til å svare, presiserer Nasjonalmuseet følgende om samtidskunst i samlingspresentasjonen:

I samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet er åtte rom viet kunst etter 1960. I tillegg er det tre rom med større installasjoner: Irma Salo Jægers Blikk (1970/1990), Ilya Kabakovs Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) (1988-95) og Per Inge Bjørlos Indre rom V. Målet (1990). Samlingspresentasjonens utstilling av samtidskunst viser sentrale tendenser fra midten av 1960-årene og fram til 2014. Presentasjonen er kronologisk og domineres av norske kunstnere (71,7 %). Det er viktig å understreke at dette er den første presentasjonen av samtidskunst, og det vil komme flere. Presentasjonen av samtidskunst vil være gjenstand for større og mindre utskiftninger, slik at flere historier kan fortelles.

 

I den mangeårige prosjekteringsfasen frem mot åpningen av museet har det vært ulike planer for arealet som kalles Søylerommet, der verk fra Fredriksen-samlingen vises nå. Rommet var opprinnelig planlagt som magasin, men for å få mer plass til visning av samtidskunst, ble rommet omgjort til utstillingsareal. Da det ble besluttet å vise verk fra Fredriksen-samlingen her var det for å gi publikum utstillinger av internasjonal kunst som kunne supplere det hovedsakelig norske fokuset i samtidsdelen av samlingspresentasjonen.
 

Viser for øvrig til denne artikkelen som forteller i dybde om oppbygningen av samlingspresentasjonen, med kapitler om samtidskunst i siste del Samlingen: Konsept og oppbygging – Nasjonalmuseet

    Stikkord