Enquête: 8. mars

Kunstavisen har snakket med kunstnerne Elisabeth Haarr, Marianne Hurum, Marthe Ramm Fortun og kurator Liv Brissach om 8. mars. Av disse er alle basert i Oslo, unntatt Haarr som bor og arbeider i Kristiansand. Spørsmålene vi har stilt er de samme: Skal du gå i tog, hvorfor og eventuelt under hvilken parole? Se videoen over for å høre svarene, og les videre for mer kontekst.

Det gjøres oppmerksom på at noen av intervjuene ble filmet før Fosen-aksjonen ble avsluttet fredag 3. mars. 

Skeivfordeling i kunstfeltet 
I en e-post til Kunstavisen understreker Sebastian Kjølaas, styreleder Billedkunstnerne i Oslo (BO), at det fremdeles er en vei å gå før likestilling i kunstfeltet er oppnådd. Han viser til en ny medlemsundersøkelse gjort av Norske Billedkunstnere (NBK), som viser at 69% av medlemmene er kvinner og 29% menn, mens 1,1% svarte annet. Til tross for denne fordelingen opplyser han videre at 85% av inntektene fra visuell kunst i Norge i 2021 var tilknyttet kunstverk produsert av menn. 

– Tallene viser at noe er skeivt — på feil måte. Også internasjonalt ser vi en vedvarende ubalanse som motsier idéen om et likestilt kunstfelt, sier Kjølaas. 

Selv planlegger kunstneren og styrelederen å gå i det offisielle 8. mars-toget.  

– BO støtter både kvinnekampen og kampen for rettighetene til ikke-binære og transpersoner, og mener at disse sakene har mye til felles. Det er i begge tilfeller ennå et stort behov for å fortsette å sette likestilling på dagsorden, sier han. 

To tog
I år arrangeres det for andre gang en alternativ 8. mars-markering i Oslo i regi av Inkluderende Feminisme-initiativet (IFI). Den alternative markeringen tok i fjor form av en protestmarsj fra Youngstorget i forkant av det offisielle toget, med omkring 1000 deltakere. Det er nå første gang IFI arrangerer et eget tog og markering som organisasjon. 

– Vi gjør dette fordi vi opplever at arbeidsutvalget og majoriteten i 8. mars-komiteen ikke lytter til transpersoner, sexarbeidere, ikke-binære og andre sårbare grupper, sier Julie Linner Ruud, nestleder i IFI. 

Bakgrunnen for splittelsen er at den offisielle 8.mars-komiteen i Oslo i fjor strammet inn på sine vedtekter slik at kun personer som identifiserer seg som kvinner har stemmerett på parolemøtene. Dette bidro til at flere følte seg ekskludert. Ruud forteller at de i år igjen opplevde parolemøtet som utrygt. 

– På parolemøtet i år fikk vi høre at «skeive har da sine egne dager», og at «skal en dag handle om fisk kan den ikke handle om pærer» – noe vi tolket som at denne dagen skal handle om cis-kvinner og ingen andre. Ikke-binære får ikke delta og sexarbeideres forslag blir ikke tatt seriøst, sier Ruud. 

Ayat Saeid sitter i arbeidsutvalget til 8.mars-komiteen i Oslo. Hun mener at todelingen trekker medieoppmerksomheten bort fra sakene som er på agendaen. 

– Det er veldig synd at vi ikke får bruke den tiden på viktige kvinnesaker som vi fortsatt ikke har kommet i mål med, fordi enkelte ikke klarer å inngå kompromisser, sier Saeid. 

Ulike syn på inkludering og likestilling 
Hovedparolen i den offisielle markeringen er «Jin, Jiyan, Azadi – Kvinne, Liv, Frihet». Det opprinnelig kurdiske slagordet har blitt brukt verden over i kjølvannet av drapet på Jîna Mahsa Amini 16. september 2022, i det som nå kalles kvinnerevolusjonen. Saeid forteller at komiteen har prøvd sitt beste å være samlende, blant annet ved å inkludere kvinner med kurdisk og iransk bakgrunn gjennom hovedparolen. Under årets parolemøte ble det vedtatt to paroler om transpersoners rettigheter. 

– Det var det vi så som den største kilden til konflikt i fjor. Nå har vi ikke bare en, men to paroler som viser at vi ikke ønsker transfobiske holdninger velkommen. Det at sammenslutningen av flere grupper (IFI) har valgt å trekke seg ut til tross for at vi har prøvd å strekke ut en hånd er veldig synd. Ikke bare for oss, men også for kvinnebevegelsen i sin helhet, sier Saeid. 

– Toget gir ikke plass til sårbare grupper og andre viktige saker, sier Julie Linner Ruud, nestleder i Inkluderende Feminisme-initiativet. Foto: Skeiv Ungdom

Ifølge Ruud har gruppene og organisasjonene bak IFI forsøkt i mange år å delta på den offisielle markeringen via parolemøter og vedtektsmøter, men blir fremdeles ikke bli lyttet til. Hun legger til at flere personer bak initiativet opplever mye hets. 

– Vi ønsker å sette lys på viktige saker, som for eksempel sexarbeideres rettigheter og transpersoners rettigheter. Dette betyr ikke at vi ikke stiller oss positive til majoriteten av parolene i det offisielle toget – vi er veldig engasjert i å fokusere mer på livmorhelse, styrke fødetilbud, bedre arbeiderrettigheter, med mer. Men siden toget ikke gir plass til sårbare grupper og andre viktige saker, så ser vi oss nødt til å skape et alternativ, sier Ruud.