Vermeers Kniplersken, 1666-68

Johannes Vermeer: Kniplersken, 1666–68, Olje på lerret, montert på plate © Musée du Louvre, Paris

Den største visningen av Johannes Vermeers arbeider noensinne – 27 av i alt 37 kjente verk – vises frem til 4. juni 2023 i Rijksmuseum i Amsterdam.

Vi kommer tett innpå henne; den unge piken som sitter dypt konsentrert over sine kniplinger: Kniplersken, 1666-68, av Johannes Vermeer (1632-1675). Hun virker imidlertid helt upåvirket av at noen er i rommet. Kniplingene skal kniples i et helt perfekt mønster etter tegningene som ligger under arbeidet. Her er også kunstnerens fokus. Hendene og de syltynne trådene som skaper kniplingen fremstilles helt klart og realistisk, mens forgrunnen, med trådbuntene, puten og teppet, er malt i en stil som kan minne om senere tiders pointillisme. Noe som var helt uvanlig på 1600-tallet. Det er som om maleren beveger seg ut og inn av fokus, etter som hvor viktige de enkelte komponentene i bildet er for ham. Som om han «fryser» de vesentlige elementene i bildet og bevarer dem som et evighetsbilde – utenfor tid og rom. Slik han også gjør i andre arbeider. Det er vanskelig å se Kniplersken eller andre av hans verk uten å få assosiasjoner til fotografi. Man vet at Vermeer kjente til bruken av camera obscura, et tidlig optisk instrument som, enkelt sagt, projiserte et virkelig motiv til veggen i en mørk boks. Det ble ikke en eksakt kopi av motivet, men gjerne litt spøkelsesaktig og forvridd. Hvorvidt Vermeer dro nytte av camera obscura eller ei, vites ikke.

Man vet i det hele tatt svært lite om malerens liv, annet enn at han vokste opp i en protestantisk familie, men konverterte til katolisismen da han i 1653 giftet seg med Catharina Bolnes, og som fødte 15 barn, hvorav 11 vokste opp. De fleste av Vermeers rundt 37 kjente verk, er malt i den hjemlige sfære. Med artefakter som er tatt fra hans nære omgivelser, slik også Cézanne gjorde i sine stilleben. For å nevne et eksempel. Vi kan gjenfinne de samme stolene eller Catharinas sitrongule jakke med hermelinbesetning i flere av maleriene. I noen bilder, i alt fem kjente, er hun også modell. Stort sett er modellene kvinner eller piker som spiller et instrument, leser et brev, eller får besøk av en mann. Gjerne i et sparsommelig møblert rom og med det bløte, litt mystiske lyset som flyter inn gjennom de typisk hollandske blyglassvinduene. Og alltid denne stillheten. Innadvendt, men ladet.

Kanskje er Vermeer mest kjent for maleriet Ung pike med turban, også kjent som Pike med perleøredobb fra 1665 – som det også er laget film av (Girl with a Pearl Earring, 2003). Maleriet er et eksempel på hans «tronies», ansikter som ikke er portretter, men som fremstår mer som fiktive karakteriseringer av forskjellige typer mennesker. Som er en spesiell sjanger i det nederlandske gullaldermaleriet. Her av et ungpikeansikt med klassiske trekk.

Det hører med til historien om Vermeer at han forble ukjent i nesten 200 år, før den franske journalisten og kunstkritikeren Théophile Thoré-Bürger, som også var blant de første som anerkjente impresjonistene, trakk Vermeer frem i 1866.

Vermeer fikk selv lite glede av den senere berømmelsen. Da han døde, etterlot han seg kone, 11 barn og en stor gjeld.

    Stikkord