«Memento mori» med evig liv

Stilleben var blant de motivene Paul Cézanne (1839-1906) konsentrerte seg mest om i sin produksjon. Cirka 200 oljemalerier laget han – i tillegg til en mengde akvareller. Egentlig var stilleben et veldig sært motivvalg. På Cézannes tid hadde motivet mistet den symbolbetydningen som det hadde hatt på 16- og 1700tallet og det befant seg på et slags nullpunkt i det strenge motivhierarkiet som ble bestemt av Kunstakademiet. Med historie- og landskapsmaleriet som ble rangert øverst. Cézanne ble da også refusert hver gang han søkte om å få delta på de årlige utstillingene på Salonen. Valget av motiv kan også ha vært en politisk ytring mot det urbane, mondene Paris impresjonistene beskrev i sine kunstverk. Med dyrkingen av «la vie moderne», med brede avenyer, yrende fritidsliv og rykende industripiper i bakgrunnen. I Cézannes stilleben kom frukten fra nabolaget og pottene fra leire i det omliggende landskapet til Jas de Bouffan nær Aix-en-Provence. Fra eiendommen han hadde arvet av sin far, og der han bodde og arbeidet fra 1886. Fra da av var hans motivvalg i hovedsak begrenset til naturen i nærområdet, med Mont Sainte-Victoire, badere, samt stilleben.

Ironien ligger i at ved å anvende de mest uviktige motiver – som et eple for eksempel – var Cézanne den kunstneren som mer enn noen annen ble i stand til å bryte i stykker den tradisjonelle måten å oppfatte kunst: Ikke lenger som et vindu man ser et motiv – en virkelighet - gjennom, men som en todimensjonal flate der formen defineres av farge og strøk. Der den ytre virkeligheten oversettes til bildets virkelighet – som en egen virkelighet, så og si. Den store retrospektive utstillingen av Cézanne på Salon d´Automne i Paris i 1907, ett år etter hans død, utgjorde et vannskille i den moderne kunsthistorien. «Alle» så den. Picasso kalte Cézanne «sin spirituelle far», Monet «den største av oss alle».  De fleste av samtidskunstnerne eide også hans verk; Gauguin, Manet, Renoir, Monet, Degas, Caillebottte, Pissarro, Picasso, og en rekke andre.

På den store retrospektive Cézanne utstillingen på Tate Modern i London, vises nå mange av hans stilleben. Fra de helt tidlige – laget med lyse, friske farger – til de som er malt helt opp mot hans død, som Nature morte aux pommes et pêches, fra ca 1905. Der frukten bærer preg av å ha ligget for lenge. Slik man kan føle seg mot slutten av et langt liv.  Et «memento mori» – husk du skal dø - som stilleben i sin tid symboliserte. Men om et stilleben er en påminnelse om døden som skal inntreffe for oss alle, har det for Cézannes del fått evig liv.