«Memento mori» med evig liv

Paul Cézanne, Nature morte aux pommes et pêches, ca 1905, National Gallery of Art, Washington, DC. Skjermdump fra video National Gallery of Art.

Stilleben var blant de motivene Paul Cézanne (1839-1906) konsentrerte seg mest om i sin produksjon. Cirka 200 oljemalerier laget han – i tillegg til en mengde akvareller. Egentlig var stilleben et veldig sært motivvalg. På Cézannes tid hadde motivet mistet den symbolbetydningen som det hadde hatt på 16- og 1700tallet og det befant seg på et slags nullpunkt i det strenge motivhierarkiet som ble bestemt av Kunstakademiet. Med historie- og landskapsmaleriet som ble rangert øverst. Cézanne ble da også refusert hver gang han søkte om å få delta på de årlige utstillingene på Salonen. Valget av motiv kan også ha vært en politisk ytring mot det urbane, mondene Paris impresjonistene beskrev i sine kunstverk. Med dyrkingen av «la vie moderne», med brede avenyer, yrende fritidsliv og rykende industripiper i bakgrunnen. I Cézannes stilleben kom frukten fra nabolaget og pottene fra leire i det omliggende landskapet til Jas de Bouffan nær Aix-en-Provence. Fra eiendommen han hadde arvet av sin far, og der han bodde og arbeidet fra 1886. Fra da av var hans motivvalg i hovedsak begrenset til naturen i nærområdet, med Mont Sainte-Victoire, badere, samt stilleben.

Ironien ligger i at ved å anvende de mest uviktige motiver – som et eple for eksempel – var Cézanne den kunstneren som mer enn noen annen ble i stand til å bryte i stykker den tradisjonelle måten å oppfatte kunst: Ikke lenger som et vindu man ser et motiv – en virkelighet - gjennom, men som en todimensjonal flate der formen defineres av farge og strøk. Der den ytre virkeligheten oversettes til bildets virkelighet – som en egen virkelighet, så og si. Den store retrospektive utstillingen av Cézanne på Salon d´Automne i Paris i 1907, ett år etter hans død, utgjorde et vannskille i den moderne kunsthistorien. «Alle» så den. Picasso kalte Cézanne «sin spirituelle far», Monet «den største av oss alle».  De fleste av samtidskunstnerne eide også hans verk; Gauguin, Manet, Renoir, Monet, Degas, Caillebottte, Pissarro, Picasso, og en rekke andre.

På den store retrospektive Cézanne utstillingen på Tate Modern i London, vises nå mange av hans stilleben. Fra de helt tidlige laget med lyse, friske farger til de som er malt helt opp mot hans død, som Nature morte aux pommes et pêches, fra ca 1905. Der frukten bærer preg av å ha ligget for lenge. Slik man kan føle seg mot slutten av et langt liv.  Et «memento mori» – husk du skal dø - som stilleben i sin tid symboliserte. Men om et stilleben er en påminnelse om døden som skal inntreffe for oss alle, har det for Cézannes del fått evig liv.

    Stikkord