Nyanserikt kart over landskapet tanken og minnene deler

BOK
Lene Berg
Fra far
Kolon forlag, 2023
Omslagsdesign: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg (EXIL design)

Den 25. februar 1975 ble Arnljot Berg – kunstneren (og nå forfatteren) Lene Bergs far – arrestert og siktet for drap på kona Evelyne (27) i den franske hovedstaden. De hadde vært en tur ute på byen, og på slutten av kvelden hadde dette tragiske skjedd. Men hadde han drept sin kone eller var det en ulykke? Og hva var det som ledet opp til dette forferdelige? Det er blant annet dette Lene Berg forsøker å komme til bunns i sin første roman Fra far.

Litterært rettsdrama
Boka består for det meste av korte tekstsnutter; noen ganger Bergs egne minner om livet med faren, andre ganger farens tekster, som kan være både dagboknedtegnelser, fiksjon, artikler eller notater. Men vi presenteres også for rettsdokumenter, politirapporter, brev fra Arnljot Berg til det offentlige og familien, og brev til Lene Berg og broren. Innimellom er det vår tids Lene Berg som trer frem på scenen og reflekterer over det som legges frem i romanen: hva betyr dette, spør hun. Hvem var min far og hva betyr han for meg i dag?

Bergs grep – denne fremleggelsen av «bevisene i saken» – kan minne om rettssalens prosedyrer: de ulike dokumentene vi trenger for å vurdere skyldspørsmål og sakens stilling presenteres, så er det opp til jury – eller leser – å bedømme. Dette høres kanskje tørt ut, men det kunne ikke være lenger fra sannheten.

Respekterer leseren
At de ulike scenene og dokumentene presenteres sidestilt skaper en intensitet og spenning mellom de ulike delene som skyver interessen for det som kommer frem, men også inviterer leseren til å tenke selv. Connect the dots. Formen er det den tyske filosofen Theodor W. Adorno kanskje ville kalt parataktisk, siden de ulike delene av helheten legges ved siden av hverandre i en lenke, snarere enn å sveises sammen til en substansiell helhet. Denne luftigheten skaper nettopp kognitive brudd og vridninger i hva leseren forestiller seg i lesningen. Teksten blir en flate, hvor tankene om teksten uvegerlig kommer i bevegelse i eget hode underveis.

Det er også noe fotografisk ved metoden, for gjenstanden for undersøkelse lyses opp i korte glimt, igjen og igjen, fra forskjellige vinkler. Men det er også noe filmisk ved den, siden glimtene sammenlagt blir en ansamling snapshots som kan avspilles i forskjellige rekkefølger.

Fortellinger i fortellingen
Når det gjelder rekkefølgen er det leseren som må stå for klippingen, selv om Berg fremlegger mange motiver som naturlig henger sammen. Eksempelvis får vi mange smakebiter på en roman-aktig fortelling (som muligens er selvbiografisk), og en lang rekke dagboksnotater fra faren, som sammenlagt er en åpenbar «filmen i filmen», eller «fortelling i fortellingen». Det samme kan sies om politiets, psykiatriens og jussens «fortellinger» slik de fremkommer i en rekke dokumenter. Også de er spredt ut gjennom romanen med ujevne mellomrom, men kan – om leseren ønsker det – redigeres sammen til en beretning i seg selv. Metoden kan, med en slik bevegelighet, også beskrives som en collage, hvor delene kan flyttes: et slags puslespill, om du vil, hvor det endelige bildet kanskje aldri kan legges.

Sigrettmaskinen
Analogiene i romanen som treffer meg mest, og som skaper et flettverk av forbindelser mellom delene er de små detaljene som jevnlig dukker opp, som Arnljots sigarettrullemaskin.

Denne maskinen er med i eksegesen, i bildet av begynnelsen på dette prosjektet: «Jeg har systematisert, printet ut og laget bunker som nå ligger spredd ut over gulvet sammen med noen få gjenstander som minner meg om faren min: en sigarettrullemaskin, et Exakta 35 mm kamera, et silkeskjerf, et flaskeskip, en spilledåse.»

Den er også med i slutten, hvor Lene har sett skuespillet Medea med faren: «Dette var siste gangen far og jeg var på teater sammen, og siden jeg aldri så fars døde kropp, ser jeg ofte for meg Henny Moans blodige Medea-skikkelse når jeg tenker på fars lik. Idet vi tråkker over kroppen hennes, hører jeg sigarettrullemaskinen skrangle i bukselommen til far. Den hadde han også på seg da han ble funnet død på Tryvann et par måneder senere.»

Kartlegger tanken og minnet
Det er små sammenstillinger som dette som samler trådene i romanen: ikke fordi de skal danne noe fullstendig bilde, men fordi delene i sin helhet skaper et nettverk av korrespondanser som gjør det mulig å tenke rikt og bredt om saken: Arnljot Berg. Men så er det heller ikke bare han, men snarere hvordan vi tenker om fortiden, hvordan vi minnes, og hvordan vi jobber med hvem vi nå er i lys av det forgangne boka handler om. Fra far er ikke kun Lene Bergs forsøk på å forstå faren, men snarere et slags snapshot av minnearbeidets årenett av forbindelser og speilinger i det hele tatt.

Lene Bergs debut kan minne om hennes undersøkende, essayistiske stil som er å finne i hennes filmverk, men den har en åpenbar egen verdi som litteratur. Hun skriver godt, nøkternt, og det emosjonelle trøkket brenner intenst og uten dramatikk. Dette er fremragende, lavmælt, og først og fremst et litterært kart over det enorme landskapet som minnearbeidet og tanken deler, og som vi trenger kunst og litteratur for å begripe.