Perspektivrikt og fengslende om Piranesi

Saken er oppdatert klokka 10.40, 21. desember 2022.

BOK
Victor Plahte Tschudi
Piranesi and the Modern Age
Design: Studio Mathias Clottu
The MIT Press, 2022

Et spennende og tankevekkende samspill mellom tekst og bilder og smakfull utforming – Victor Plahte Tschudis bok er en fryd å åpne. Plahte Tschudi komprimerer, spisser og formidler utvalgte temaer han behandler i seks kapitler konsentrert om hvert sitt tema. Han viser hvordan moderne kunstnere innenfor ulike medier som litteratur, fotografi, film, billedkunst, arkitektur og urbanisme har benyttet Piranesis gravyrer og etsinger som en generator for ny kunst. Boken avdekker hvordan tolkningene og appropriasjonene av Piranesi har satt fokus på ulike sider av hans kunst ut fra hvilke medier, temaer, problemstillinger og estetiske preferanser som har dominert i en periode.

Plahte Tschudi innleder med hvordan oppfatningen av Piranesis etsninger av fengsels- arkitektur ble tolket i engelsk og fransk litteratur som uttrykk for en moderne poetisk følsomhet preget av usikkerhet, angst og galskap, for omkring 1900 å bevege seg over i en psykologi der det underliggende, de skjulte dyp blir tematisert innenfor den psykoanalytiske tradisjonen. Det har dannet en tradisjon som leser tegnene på overflaten som indikatorer for hva som skjuler seg i det ubevisste dypet av sjelen.

At Piranesis vinkling av Romerske motiver har hatt betydning for det moderne blikk på den moderne metropolen er ganske opplagt ved nærmere ettertanke, men det fremstår som en overraskelse at Piranesis voldsomme kontraster i svart – hvite partier appellerte til frembringelsen av kunstnerisk utformede fotografier omkring 1900. Piranesi hadde visjoner av fengsler der nedbrytingen av perspektivkonstruksjoner og labyrintiske strukturer i modernismens glansdager ble oppfattet som prekubistiske abstraksjoner.  Det oppstykkede i Piranesis kunst peker frem mot en montasjeteknikk forfatteren finner igjen hos Sergei Eisenstein og i sovjetisk avantgardefilm.

Piranesis presentasjon av motsigelser innenfor det samme uttrykk, åpner også for en tolkning av modernistisk arkitektur som mottakelig for motsetninger som får stå uten å tvinges inn en harmoniserende helhet. Bokens lengste kapittel er viet en undersøkelse av betydningen av hvordan Piranesi formulerer en kontrafaktisk grunnplan av Campo Marzio som om den er kopiert fra et marmorrelieff. Dette utgjør et omdreiningspunkt for en drøfting av en splittelse mellom postmodernismens bruk av historiske referanser og en konseptuell tilnærming til arkitektur. I konseptuell arkitektur får prosjektet egenverdi som refleksjon over arkitekturtenkning – uavhengig av om det bygges.

De seks temaene som er behandlet i hvert sitt essay, innrammes av et preludium og en coda. Preludiet kan leses som en redegjøring for oppbyggingen av boken, valg av perspektiver og metode. Refleksjoner over teoretiske spørsmål løftes utvunget frem gjennom hele boken og gir fremstillingen intellektuell klarhet og tyngde. I den avsluttende Coda peker forfatteren på at dersom Piranesis fremstillinger blir utstyrt med heiser og rulletrapper, blir det straks lettere å bevege seg både opp og ned. Men, som vi vet dominerer fortsatt angsten for fallet ned i avgrunnen over lengselen etter å stige opp på toppene. Det dystopiske ved Piranesis visjon av Roma, slipper ikke taket så lett.

Boken er en historiografi som tar for seg innvirkningen av Piranesis etsninger. Skiftende oppfatninger har satt ulike sider av kunstnerskapet i fokus og disse oppfatningene kan projiseres tilbake på utgangspunktet og endre forståelsen av dem. Plahte Tschudis lesninger av moderne kunst i lys av Piranesi og vice versa, blir en demonstrasjon av en kunstforståelse der kunstverkets mening og betydning ikke er gitt en gang for alle og fastlåst, men produseres gjennom hvordan kunstverk fortløpende plasseres inn i nye sammenhenger og betraktes ut fra vekslende perspektiver. Plahte Tschudi viser betydningen den intellektuelle bearbeidingen av den kunstneriske arven over tid, har for å holde kunsten levende og aktuell.

Boken har også en kledelig beskjedenhet ved at den gir honnør til tidligere forfattere og kunstnere som har skapt det enorme korpus av materiale Plahte Tschudi bygger på og har bearbeidet til en stringent gjennomført og overkommelig bok. Det avspeiler seg i et grundig noteapparat, fyldig bibliografi, en hjelpsom indeks og at boken hviler godt i hånden. Plahte Tschudis kresne valg av illustrasjoner er en ypperlig demonstrasjon av hvordan kunsthistorisk fremstilling på sitt beste skaper et dialektisk samspill mellom det skrevne ord og bilder med boken som sitt medium.