I bane mens man holder det hele i gang

Kunstnernes Hus
Holding Pattern
Kuratorer: Tom McCarthy og Anne Hilde Neset.
Utstillingen står til 15. januar 2023

Utstillingens tema blir introdusert øverst i trappen med filmen Ambient Air (2021) av tidligere Turnerprisvinner 2010, Susan Philipsz. I filmen sitter Philipsz selv i et småfly sirklende over flyplassen Tegel i Berlin, mens hun nynner på Brian Eno´s «Music for Airports». Bildene veksler mellom opptak inne i cabinen med kunstneren og flygeren – og utblikk ned til flyplassen.

Antifascist, jagerpilot og kunstner
Hjertet i utstillingen blir for meg rommet med Åke Hodells bidrag. Hodell (1919 – 2000) er et historisk anker tilbake til den neoavantgarden som blomstret opp på 1960-tallet, og som et flertall av arbeidene i utstillingen hviler på. Forbindelsene til bevegelser i samtiden som konkret poesi, pop, minimalisme, fluxus og aksjonistisk teater er åpenbare. Et annet viktig element hos Hodell, et element som også er gjennomgående i den aktuelle utstillingen, er bruken av fragment, montasje, collage og repetisjon.

Hodells kunst kretser i stor grad om den dramatiske flystyrten han var utsatt for under trening som pilot i det svenske forsvaret sommeren 1941. Katastrofer, krig og maktovergrep ble gjennomgangstemaene i et kunstnerskap som utfoldet seg i grenselandet mellom visuell kunst, poesi, teater og lydkunst. Midt i rommet tvers overfor trappeavsatsen med filmen fra Tegel flyplass og med panoramavinduet mot slottsparken, står et monter med et av Hodells viktigste verk, boken igevär fra 1963. Boken med kun det ene ordet – igevär – gjengitt med ulik typografisk formgivning står vendt mot slottet, der det jevnlig er vaktskifte av gardens soldater som beordres til å presentere gevær. Det er en subtil påminnelse om en ulikevekt i maktforhold og status: Slottet rager høyere enn Kunstnernes Hus.

På veggen til venstre for monteren er det skrevet i små bokstaver: «Åke Hodells straff i Hades: Å rope iiiiiigevääääääääääääär i all evighet uten pustepause». Hodells verk kan forøvrig også tolkes som uttrykk for disiplinering av kroppen gjennom ordren som er gitt. Som del av utstillingen fremføres Ingri Fiksdals performance Hold On, inspirert av Hodells kunstneriske praksis.

Storsalen til høyre rommer Elizabeth Price trilogi SLOW DANS  (2019) [red. se bilde øverst i anmeldelse]. En tre-projeksjons video avspilt i sekvenser, fører sammen tekst og lyd med bilder fra arkiver over motedesign, slips og fotografier av gruvearkitektur. Et underliggende tema her er hvordan klær er med på å skape klassedistinksjoner og med det holde folk på sin plass.

Stefan Panhans & Andrea Winkler fyller salen til venstre med Freeroam À Rebours; en installasjon der sceneelementer er stablet opp og rekvisitter og drakter ligger slengt omkring. Vi finner elementene igjen i videoen som er projisert på veggen. Skuespillere imiterer der avatarer og avatarer går i dialog med skuespillernes opptreden. Grensen mellom fysisk og virtuelt nærvær og vekslingen mellom bilder og gjenstander i rommet, blir brutt ned.

Dissekering av fotballkamp
Harun Farockis film Deep Play (2007), er en dissekering av finalen i verdensmesterskapet i fotball 2006 i Berlin. Filmen har fått sitt eget lille rom. Informasjonen fra ulike medier som har fanget opp forskjellige aspekter ved kampen, er gjennom nitid digital bearbeiding av materialet lagt over opptak fra kampen og avspilt på tolv fjernsynsskjermer. Det som huskes best fra kampen er den franske legenden Zinedine Zedanes nedskalling av en italiensk motspiller og utvisning. Det bidro til at Italia vant finalen på straffesparkkonkurranse.

Pseudodokumentar
Stan Douglas video Luanda – Kinshasa 2013, er en pseudodokumentar om en imaginær jamsession anno 1970 som tar plass i New York. Tittelen peker på musikkens afrikanske opphav og en underliggende agenda knyttet til svart identitet og politikk. Farocki og Douglas utforsker det fotografiske medium og fremhever begge bildet og virkelighetsoppfatning som konstruksjon fremfor å forfekte forestillingen om fotografiske medier som sannhetsvitner.

Preget av å bevege seg i sirkler
Konstruksjon og dekonstruksjon av visuelle og auditive mønstre og deres betydning for etablering av sosiale strukturer, disiplinering og estetisk opplevelse, er gjennomgående tematisert i utstillingen. Den er blitt en tett vev av arbeider, der det enkelte verket fremstår som et fragment av helheten. En helhet som preges av å bevege seg i sirkler. Ikke minst oppleves mange av verkene som repetisjoner av kunstneriske strategier som var så godt innarbeidede i løpet av 1990 -tallet at de til tross for at de er av nyere dato, virker gammelmodige. Det postmodernistiske tankegodset vi aner som det teoretiske bakteppet bidrar heller ikke til å gjøre verkene spesielt aktuelle.

Ideologisk fremstår utstillingen som en nærmest dystopisk bekreftelse på hvordan informasjonsbearbeiding gjennom algoritmer skaper mønstre for overvåking og kontroll. Bevisstheten om eksistensen av undertrykkende strukturer endrer dem ikke nødvendigvis, og kan like gjerne ende som en dekadent tretthet uten vilje til å bryte mønstrene.

Jeg savner en dialektikk i utstillingen som åpner for muligheten til å bryte mønsteret og komme ut av ventemodus.

Utstillingskatalog på Lenz Publishing
Min inngang til utstillingen Holding Pattern var en forelesning av Tom McCarthy gitt i forbindelse med et seminar på huset – der han ga en språklig gnistrende gjennomgang av sine ideer. Utstillingskatalogens fortjeneste er å presentere verkene innenfor rammen av McCarthys tekst, akkompagnert av korte bidrag fra Neset, kunstnerne og andre forfattere.