Hva gikk galt for Tor Hoff?

BOK
Arve Hoff: Tor Hoff
Forlaget Press 2022
Design: Bengt Olsson / Concord Design 

Teksten gir et innblikk i kunstnerens familiebakgrunn med vekt på faren som var redaktør i arbeiderpressen, og det gis en opplevelse av at fremstillingen tegner et ærlig bilde av personen Hoff. Broren forsøker ikke å dekke over noe, og skildringen av hvordan han vasker bort blodflekkene på gulvet etter drapene, er sterk lesning. Bildedelen av boken er kronologisk oppbygd og følger den biografiske fremstillingen. Det er et kresent utvalg arbeider vi får, som gir dekkende innsikt i hva Tor Hoff representerte som kunstner.

Forfatterens ærend er ikke å plassere Tor Hoff inn i en kunsthistorisk sammenheng, men å gi et personlig farget bilde av broren. Det fremstår, for å ha sagt det med en gang, som en svakhet at Arve Hoff kritikkløst dyrker frem et bilde av broren som et geni som ikke ble anerkjent etter fortjeneste. Ennå kan nok noen huske Hoff som en uvanlig frittalende, ikke så lite arrogant kunstner som stort sett ble anerkjent både som original og kraftfull.

Tor Hoff hørte sammen med Gunnar S Gundersen, Odd Tandberg og Ludvig Eikaas til den første generasjonen av unge abstrakte malere etter krigen, men er den av dem som i dag har den svakeste posisjon i den kunsthistoriske fortellingen om perioden. Han debuterte allerede i 1947 og hans tidligste arbeider er preget av hans tette kontakt mot dansk kunst. Han var også dansk gift i en lang periode og ble tidlig oppmerksom på danske malere som Asger Jorn og Carl Henning Pedersen. Forfatteren går glipp av interessante poenger, ved at blikket ikke blir løftet fra den lokale arena. Det ville ha vist at Hoffs kunst inngår i et dynamisk samspill med viktige trender i samtiden – med innslag av surrealisme, abstrakt ekspresjonisme, popkunst og psykedelia. Ved at hans kunst ikke blir satt i noen bredere sammenheng, blir det utydelig på hvilken måte Hoffs kunst faktisk utgjorde et særegent innslag i periodens kunst. Kanskje er noe av det «unorske» i bildene det mest interessante. Dette sagt, er det ikke tvil om at Arve Hoffs fremstilling av brorens liv og kunst er et viktig tilskudd til forståelsen og fortellingen om etterkrigstidens kunstscene, med Oslo som sitt omdreiningspunkt.

Hvorfor det gikk så galt til slutt
Boken har sin styrke i hvordan Arve Hoff gradvis sirkler inn hva som kan fremstå som en forklaring på hvorfor det gikk så galt til slutt. Det ene sporet forfatteren risser opp som kan forklare kunstnerens liv finner vi i hvordan han lagvis avdekker kunstnerens personlighet, som åpenbar var labil fra tidlig av. Han var også en periode innlagt på psykiatrisk sykehus. Forfatteren legger frem dokumentasjon på at kunstneren som ung gjorde opprør mot sine lærere ved kunstakademiet. Han fremstilles som intellektuelt skjerpet og nysgjerrig, med nære venner blant forfattere og journalister. I forholdet til sine malerkollegaer kunne han være selvhevdende og opptre sårende. De han sto nærmest blant malere var Odd Tandberg, Gunnar S. Gundersen og Ludvig Eikaas og André Bjerke blant forfattere.

Et annet spor som også peker fremover mot en brå og voldsom slutt, er at kunstneren ikke kunne forsone seg med at kanskje var hans styrke ikke maleriet, men tegningen. Det kan virke som en bagatell, men dette var en generasjon kunstnere som var sykt opptatt av å dyrke det mediespesifikke kombinert med en oppfatning av maleriet som den edleste kunstform. Noe som i dag må virke latterlig. Tegning var en kunstform som tilhørte de forberedende stadier av kunsten og var plassert i nesten i samme bås som kunsthåndverket. Det fremgår at han så på seg selv som sin generasjons største begavelse, på samme tid som han ville noe annet enn å dyrke det han var best som; nemlig en eminent tegner med en livfull strek.

Den gudegitte kreativiteten
Hoff illustrerte egne tekster som spenner fra følsomme dikt til morsomme petiter. Det forteller mye at Tor Hoff motsatte seg tanken på at dette materialet skulle samles i en bok. Hoffs beste malerier kan også oppfattes som tegninger, ved at det er linjen og flekken, mer enn flaten som spiller hovedrollen. Hans mest originale ting er de store papircollagene han også laget. Forfatteren ser alt dette, men slipper temaet for raskt. Kanskje ligger nøkkelen til Hoffs sårbarhet både på det menneskelige og kunstneriske planet her. Han tilhørte en generasjon som var preget av en myte om at kunstneren representerte kronen på skaperverket i kraft av sin kreativitet, som nærmest var både gudegitt og gudommelig.

Fremstillingen av kunstnerens siste år viser med all tydelighet at grensen mellom kunstnerens mer og mer kaotiske liv og hans eksplosive kunstneriske utfoldelse var i ferd med å viskes bort. Hans kunst ga også inntrykk av frustrasjon og indre smerte med sine sammenknytte organiske former på grensen til å sprenges. Mer aggressive og vonde bilder har vel knapt vært laget her til lands.