Victor Lind: Vi må lære av historien

TØNSBERG
Haugar Kunstmuseum
Victor Lind – Friheten må gjestfri være
Kurator Erlend Hammer
Utstillingen står til 30. desember

Bilde på forsiden: Fra utstillingen «Victor Lind – Friheten må gjestfri være» på Haugar Kunstmuseum. Foto: Øystein Thorvaldsen

La det først være sagt: Den presist formulerte og utformede presentasjonen gir hvert enkelt verk rikelig med plass og skaper en indre logikk gjennom rekkefølgen verkene blir presentert i.

Victor Lind forankrer sin kunst i personlige erfaringer satt inn i en ramme av lokale og globale politiske hendelser. Han er født i Norge 15.12.1940, og er sønn av den norske kunstneren Carl Victor Lind, virksom i New York i 1930 - årene, og den amerikansk-jødiske Lylia. Morens jødiske opphav utgjør det traumatiske omdreiningspunktet utstillingen stadig vender tilbake til. Bearbeidingen av tematikken er noen ganger direkte, opprørt og indignert, andre ganger øm, forsiktig og poetisk. Lind er en formsikker kunstner som konsekvent og selvstendig baserer sitt eget uttrykk fra midten av 1960 - årene til i dag på impulser fra amerikansk minimalisme, pop og konseptuell kunst. Disse referansene blir tydeliggjort gjennom Erlend Hammers kuratering av utstillingen.

Videoverket Velsignet være de som går innleder vandringen gjennom utstillingslandskapet. Ledsaget av et enstonig lydspor vandrer mennesker av ulik etnisitet og alder omkring i et urbant miljø preget av mangfold – er det kunstneren selv som forsøker seg med en kort løpetur? Videoen kan oppfattes som et bud på utsagnet at mennesker har føtter, ikke røtter. Et tilsvar til den politikken som var en drivkraft bak nazismens dyrking av forestillingen om en indre sammenheng mellom menneskelige egenskaper og geografisk tilhørighet, der den urbane jøden var en omkringreisende verdensborger som utgjorde en konstant trussel mot å skape et germansk rike av raserene ariere.

Politiinspektør Knut Rød, som overleverte jødene til tyske myndigheter 26. november 1942 for deportasjon til Auschwitz med skipet Donau, er gjennomgangsfiguren i utstillingen. Utstillingens midtrom viser arbeider som alle tar for seg politimester Rød. Portretter av krigens ofre er montert på en gul vegg, noe som gir assosiasjoner til den gule David-stjerna jødene måtte bære. (Den samme gulfargen er brukt på invitasjonen til utstillingen på et bilde av kunstneren i heimevernsuniform, utstyrt med gassmaske).

Triptyket Er en grønn monokrom flate mer interessant enn en rød? har som midtfelt en grønn og en rød flate flankert av en tekst skrevet i vekslende rødt og grønt blekk, samt et portrett av Rød. Teksten, inntil nå stemplet «strengt konfidensielt», forteller i tørr byråkratprosa om Røds befatning med deportasjonen av jødene, rettssaken mot ham etter krigen, frifinnelsen og om hans gjeninsetting som tjenestemann i politiet. I enden av rommet finner vi Linds foraktfylte antimonumentale skulptur i bronse av politimester Rød i uniform, som hever armen i Hitler-hilsen. Figurens størrelse er omvendt proporsjonal med modellens illgjerninger.

Tematiseringen av «fargeblindhet» i installasjonen Blind Date, fremstår ut fra utstillingskonteksten som en referanse til diskriminering ut fra forestillinger knyttet til hudfarge og etnisitet.

At grusomhet, krig, forfølgelse, kamp, angst og død også kan visualiseres i form av melankolsk og trist skjønnhet, er det vakre blå adressekartet av Oslo med blinkende stjerner en påminnelse om. Hver av de gylne stjernene befinner seg på en adresse der jøder bodde da drosjene kjørte av sted for å hente dem inn til avlevering på kaia og transport til Auschwitz.

Victor Lind er et tidsvitne som bearbeider historien med et kritisk blikk på både politiske og kulturelle bånd og motsetninger. Han avslutter utstillingen med Landskap 2022. Bildet er dominert av et fotografi av en atomsopp innrammet av det amerikanske og det norske flagget. Atombomben som signerte avslutningen av krigen, ble begynnelsen på den kalde krigen og har fungert avskrekkende inntil i dag. Frykten for atomkrig har fulgt Lind og de etterfølgende generasjoner fra barndommen. Jeg antar Lind ikke antyder at den aktuelle trusselen for vår eksistens gjennom en atomkrig skyldes Norge og USA. Jeg velger å tolke bildet som et symbolsk selvportrett av Lind. Han er en frukt av de menneskelige og kulturelle båndene mellom Norge og USA.

Den kritiske refleksjonen over egen historie ender i en konklusjon som er et moralsk imperativ om at Friheten må gjestfri være! Det blir en påminnelse om hva som kan unngås av menneskelige lidelser ved å åpne opp for etnisk mangfold og gjensidig respekt fremfor å dyrke forestillinger om egen rasemessig overlegenhet.