Virkeligheten er ikke til å tro

Da Huldra forsvant, 1908, Blandingsteknikk. Privat eie, representert ved Harald Enerud. Foto: O. Værings Eftf.

Med en utstilling som har sitt tyngdepunkt i eldre kunst med nasjonalromantisk tilsnitt, treffer Blaafarveværket blink i forhold til sitt kjernepublikum av godt voksne, kunst- og kulturinteresserte. Ved enkle grep kunne Blaafarveværket imidlertid også ha nådd ut til et yngre publikum.

MODUM
Blaafarveværket
Mellom to Verdener. Mystikk og myter i norsk kunst 1850 – 1950
Utstilling og katalog ved Tone Sinding Steinsvik, Sandra Lorentzen og Sverre Følstad
Står til 25. september

Den aktuelle utstillingsidéen spiller på en etter hvert godt opptrukket sti som tar for seg eventyr, fantasi og myter og deres forhold til «virkeligheten». Utstillingen øser av et rikt materiale og viser verk av noen av våre mest kjente kunstnere. Imidlertid er noe av det mest spennende med utstillingen, bilder signert med navn som er ukjente for de fleste. De tidligste arbeidene er signert malere virksomme på 1850 -70 tallet, men tyngdepunktet ligger på kunstnere som var virksomme mellom 1890 -1910. Den nyromantiske og symbolistiske kunsten står i en spagat mellom fantasi og virkelighet, det søtlig, sentimentale, skremmende og groteske. Dette er grunnmønsteret i romantisk kunst. Også i den aktuelle utstillingen skjuler det seg farer bak en skjønn og tilsynelatende uskyldig fasade.

Utstillingen byr på et rikt utvalg av nisser og troll. Andreas Bloch er en av våre viktigste illustratører. Valget av Bloch peker på betydningen av en kommersielt orientert visuell kultur knyttet til illustrasjonskunst på 1800-tallet, en kultur som i dag har sine avleggere i kunstformer som tegneserier og anime. Andreas Bloch: Nisse ridende på katt, 1909, Tegning. Foto: Øivind Storm Bjerke.

En strøm av skjønne, men akk så farlige kvinner
Det sentimentale er vel nærmest et varemerke for Christian Skredsvigs grep på det eventyrlige; en annen kunstner som Blaafarveværket har trukket frem ved flere anledninger og som i år er representert med en vakker tegning av en havfrue. Problemet med Skredsvigs havfrue er at den blir vel verdslig, der Sohlberg variasjon over samme tema opphøyer havfruen til en madonna. Andre varianter over samme tema er Otto Sindings kontinentale havfrue som er inspirert av de samtidige tyske kunstnerne Arnold Böcklin og Hans Thoma, mens Fridtjof Nansens fyldige frue blir en vulgærvariant som peker inn mot pornografien. 

Fridtjof Nansen: Havfrue, 1912, Penne og tusjtegning. Foto: Øivind Storm Bjerke

Forelsket mann forvandlet til en saltstøtte i tåkeheimen
Blaafarveværket har gjort Theodor Kittelsen til en del av sitt varemerke. Utstillingen byr på en serie tegnede perler innlånt fra Nasjonalmuseet. Kittelsen er på sitt beste når han skildrer det uhyggelige og groteske, men også når han er vag og sentimental eier hans kunst en originalitet og en overbevisende inderlighet, som styrer unna å havne i lummer kitsch. I bildet Da Huldra forsvant (1908), utført i stort format i blandingsteknikk med teknisk mesterskap og kompositorisk presisjon, står en ung mann hypnotisert og speider inn tåkeheimen, der huldra er forsvunnet (se bildet øverst i saken). Kittelsen skaper her en nordisk variant over temaet Orfeus og Eurydike.

Mellom spirituell mystikk og dekorasjon
Til de mer stillferdige og sofistikerte innslagene hører Thorolf Holmboes praktfulle tegning av skarver på et skjær og den yndige fremstillingen av en ung kvinne som skuer inn i et sødmefylt solnedgangslandskap. Det er Harald Sohlbergs vakre og omsvermede, tilkomne hustru, Lilli Hennum, som er modellen. Gustav Wentzels to store komposisjoner, Fossegrimen (1895) og Huldrens Buferdsnat (1895), fortjener plass som to av de mest interessante og tidstypiske frukter av 1890 - tallets litterære symbolisme i norsk kunst. Hans sammenstilling av de to maleriene løfter fram en koloristisk spenning i bildene knyttet til den kjølige, grønne fossen og den varme, rødlige gløden av et bål som markerer overgangen mellom sommer og høst når dyra skal hjem fra sommerbeite. Wentzel har på sitt beste en teknikk og en regi i sine bilder, som løfter hans kunst ut over et lokalt nivå. Wentzel står frem som en kunstner det nå er på tide å få se i full bredde.
1890 – tallets elegiske nyromantikk ebber i utstillingen ut med Oluf Wold-Tornes finstemte bilde av dansende ungdommer rundt en treklynge (Aftensfred) malt i Vågå i 1894. Danserne utfolder en langsom og stille dans i solnedgangen (preget av spirituell mystikk som står i kontrast til Nikolai Astrups brokede skildring av en St. Hansfest, der bålet er i ferd med å oppløses til vilter abstrakt ornamentikk. Abstrahert ornamentikk er også hva som utmerker Gerhard Munthes tepper, som er et fargerikt innslag på utstillingen, men tilfører den dekorative formen lite av spenning og mystikk.

Overraskelser
Noen overraskelser hører hjemme i et besøk på Blaafarveværket. Wilhelm Peters naturalistiske maleri av en ung pike som sover en uskyldig (?) drømmesøvn omgitt av sine leker, minner oss om at Peters er en av de mange solide 1800 - talls kunstnerne som hadde en betydelig karriere i sin samtid, men som er ukjent for de fleste i dag. Blant norske kunstnere som omkring 1900 arbeidet med en internasjonalt orientert sammensmelting av dekorativ forenkling og symbolistisk innhold, fremstår grafikeren Olaf Tangen som en av våre fremste. I all sin beskjedenhet er John Savios lille maleri Reinkalv­ (1928) et av høydepunktene i utstillingen. Det hviler en rørende skjørhet over den eteriske hvite reinkalven, som symboliserer nytt liv og renhet, der den for første gang har reist seg og prøver ut de spinkle beina, alene på vidda. Bildet viser hvilken særegen og original kunstner Savio var, også som maler. Hvor godt dette bittelille maleriet er, skjønner vi når vi ser det ved siden av Einar Bergers symbolistiske bilde Skriket fra havet (1951). Et skip går ned og mannskapet klamrer seg til masten som er formet som et kors som reiser seg ut av et opprørt hav. Bergers symbolisme beveger seg her over i det overdrevent voldsomme og teatrale.

John Savio: Reinkalv, 1928, olje på lerret. Nordnorsk Kunstmuseum. Foto: Øivind Storm Bjerke.
Einar Berger: Skriket fra havet, 1951, olje på lerret, Nordnorsk Kunstmuseum. Foto: Øivind Storm Bjerke.

En tapt mulighet til å nå fram til et ungt publikum.
Blaafarveværket slipper denne gang ikke til unge kunstnere som i de senere år har bearbeidet den kunstneriske arven som denne utstillingen gir et så rikt bilde av. Med et nikk til kulturindustriens folkeliggjøring av romantikkens kunstneriske arv, kunne et utvalg tegneserier, tatoveringer og gatekunst vært relevante som innslag som fører tradisjonen for å blande fantasi og virkelighet til et forlokkende, men også farlig heksebrygg, videre. Med enkle grep kunne utstillingen ha ført sammen ulike generasjoner med en felles interesse for det fantastiske, mytiske og mystiske. Med det kunne Blaafarveværket også ha nådd ut til et yngre publikum.

Bilde forsiden: Gerhard Munthe: Beilerne (Nordlysdøtrene) 1892, billedvev. Nordnorsk Kunstmuseum, donasjon Viggo Hagstrøm. Foto: Kim G. Skytte / Nordnorsk Kunstmuseum.

 

    Stikkord