Olympisk keramikk

RINGEBU
Keramikk Ringebu 1993 – 2023
Senter for keramisk kunst, Ringebu Prestegård
Utstilling av ti utenlandske og ti norske keramikere, samt ti assistenter som i 1993 var studenter ved de nordiske kunsthøgskolene. Liste over medvirkende kunstnere i faktaboksen.
Kuratorer: Torbjørn Kvasbø og Ingunn Svanes Almedal
Utstillingen står til 10. september

En ung generasjon norske keramikere forvandlet i løpet av 1980-90-tallet forestillingene som til da ble forbundet med keramisk kunst. Denne unge generasjonen var sterkt representert på utstilling og en tilsluttende workshop, som i 1993 satte Lillehammer og Ringebu på verdenskartet for keramisk kunst. De norske deltakerne opptrådte ikke som lærlinger, men som selvstendige kunstnere som stilte på likefot med verdensledende navn.

Den aktuelle utstillingen på Ringebu viser enkelte arbeider som var med på utstillingen i Lillehammer kunstmuseum i 1993, fra workshopen og nye verk. Utstillingen og workshopen i 1993 ble finansiert gjennom kulturprogrammet i tilknytning til OL i 1994.

Parallell til ekspresjonistisk maleri
Blant deltakerne på utstillingen i 1993 var Peter Voulkos (1924 – 2002), en av de mest nyskapende keramikere gjennom tidene. Utstillingsbidragene til Voulkos, Rudy Autio, Jim Leedy og Peter Callas utgjorde en kvartett av likesinnede kunstnere som bearbeidet materialene gjennom en spontan og direkte aksjon som har et sterkt performativt aspekt – et aspekt som tar opp i seg kunstneriske strategier vi forbinder med abstrakt ekspresjonisme i maleriet.

Intuisjon og følelser
Keramikk for disse kunstnerne, som publikum nå eksponeres for på Ringebu, var en kunstform som bød på særegne muligheter til å aksentuere sporene etter handlinger styrt av intuisjon og følelser, muligheter som lå i materialet og den håndverksmessige bearbeidingen av det. Formen ble frigjort fra å føye seg etter typologier med tilhørende formvariasjoner utledet fra de funksjoner gjenstander i keramikk tradisjonelt har hatt. Når kunstnerne fant frem til gamle teknikker, var det ikke av nostalgi, men fordi teknikkene ga muligheter og utfordringer til realiseringen av kunstneriske intensjoner. Målet lå i fremstillingen av estetisk ladede objekter som påvirker sansene gjennom form, farge og tekstur.

Varige virkninger
Workshopen i 1993 ga støtet til at kunstneren Torbjørn Kvasbø i ettertid har gjort Ringebu til et senter ikke bare for å vise keramikk, men for workshops og / eller arbeidsseminarer, der denne praksisen er blitt til en metode for overføring og deling av kunnskap gjennom å demonstrere egen praksis i et felles forum.

Ubrukelige gjenstander
Da lyrikeren Stein Mehren på 1970- tallet ytret at definisjonen på brukskunst var at gjenstanden ikke kunne brukes, var nok det ment som et spark til de fremadstormende unge som ikke ville kalles brukskunstnere, men kunsthåndverkere og aller helst kunstnere. På 1990- tallet var denne ytringen å anse som en nøktern beskrivelse av de faktiske forhold og et komplement. I utstillingen kommer det til uttrykk i at det nærmest er en forutsetning at i den grad en gjenstand tar sin form fra et fat eller en kopp, dekonstrueres funksjonen ved at formen ble kuttet opp, vridd på, satt sammen på overraskende og nye måter – og eventuelt smykket med dekorative og uttrykksfulle mønstre og farger. En kunstform som det var selvsagt å behandle i en diskusjon om samtidskunsten på lik linje med maleri og skulptur. Tor Hvamens «Brancusis oppvask», er en vittig formulert dekonstruksjon av Constantin Brancusis monumentale søyle av abstrakte former, her gjenskapt i form av en søyle av kopper, krus og asjetter.

Dialogen med et spontanistisk abstrakt maleri, finner vi igjen hos Ole Lislerud, i arbeider som nærmest fremstår som maleri utført i porselen. Marit Tingleff går i samtale med fortidens bruk av ornamenter i et formspråk som tar opp i seg barokke trekk. Hanne Heuch henter inspirasjon fra trau, renner og bøtter og skaper sofistikert kunst der en streng minimalistisk form brytes opp av følsom kalligrafi i overflatene. Harald Solbergs relieff viser at denne kunstneren, som ble en legendarisk leder av Bomuldsfabriken i Arendal, også var en betydelig kunstner. Gjensynet med den nære fortid i denne utstillingen vitner om en befriende og leken omgang med symboler, historiske sitater og stilarter.

Kunstneriske, faglige og institusjonelle hierarkier står for fall
Kraftprestasjonene til aktørene fra 1993, som senere har fått befestet sine posisjoner, overskygger bidragene til de unge som var assistenter på workshopen i 1993. Men enkelte arbeider, som Nils Martins popkunstinspirerte skulptur, Tina Jonsbus broderi og Øyvind Souls crossover objekter med høy kitchfaktor, peker mot at senere generasjoner har funnet andre veier. Utstillingen er preget av at det er håndverksproduksjon fremfor industrifremstilling som fortsatt har en særstilling blant kunstnerne på Ringebu. Den er imidlertid en av de mange utstillinger fra de senere år som viser at inndelinger av kunstarter ut fra faglig spesialisering og institusjonelle hierarkier er utfordret av at genre, teknikker og kunstarter danner nye og overskridende hybrider.

I det perspektivet er Thomas Nordström og Christian Bruuns bidrag i utstillingen av spesiell relevants. Deres fortryllende vakre og spenningsfylte fellesprosjekt for anledningen; Ljus + Porslin, som kombinerer utforsking av lys og porselen i en rekke små objekter, har potensial til å ende opp som unike samleobjekter for skjønnånder, men kan like gjerne havne som prototyper for en designserie av nye lamper på IKEA. Kunsten har rom for både håndverk og industri.