Et museum som beveger

Edvard Munch regnes som Norges viktigste bidrag til verdenskunsten og Munchmuseet forvalter den største samlingen av etterlatte arbeider etter Edvard Munch samtidig som det er et av verdens største museer viet en enkelt kunstner. Munchmuseets samling består imidlertid av fire donasjoner; Edvard Munchs samling (26 724 verk), som ble testamentert til Oslo kommune i 1940, Rolf Stenersens samling (ca. 1000 verk), som ble donert Oslo kommune i 1936, samt kunstgaver etter de to kunstnerne- og samlerne Amaldus Clarin Nielsen, i 1933, og Ludvig O. Ravensberg i 1972, sistnevnte en slektning av Munch.

Christin Fonn Tømte **er fungerende avdelingsdirektør Formidling for det det nye Munchmuseet – MUNCH – i en stilling som snart blir utlyst. Gerd Elise Mørland, nå seksjonsleder Formidling ved Deichman i Oslo, sluttet nylig i stillingen etter seks år ved roret.

Det råder noe forvirring rundt museets navn - om det er MUNCH eller Munchmuseet. Hva er korrekt?
MUNCH er det navnet vi bruker utad, men etatsnavnet i Oslo kommune er Munchmuseet. Ulike medier forholder seg litt ulikt til det, men vår kommunikasjon utad er MUNCH.

Hvordan definerer du og museet formidling?
Formidling hos oss er definert som møtet mellom kunsten og publikum – og hva som skjer i det møtet. Det kan skje på ulike flater, så det sier litt om hva den avdelingen jeg representerer har ansvar for. Vi er til stede i utstillingene og i verkstedene, vi skriver tekstene, og bidrar med innhold som produseres for digitale flater med et eget digitalt produksjonsteam. I tillegg har vi selvfølgelig omvisninger, foredrag og annen muntlig formidling. Vi håper at formidlingen fører til læring og refleksjon.

Som institusjon har vi et stort samfunnsansvar for å sikre legitimitet overfor Oslos befolkning siden Edvard Munch testamenterte sin samling til byen – Oslo kommune. Vi har som mål å berike og bevege mennesker med Edvard Munchs kunst.

Formidling rommer veldig mye, men er et fagfelt som har ansvar for at det innholdet som museet leverer oppleves som relevant for publikum. Vi er opptatt av at vi skal være tilgjengelige for et bredt publikum. Formidling på MUNCH skal gjøre kunsten viktigere for flere. Så mangfold er helt sentralt i avdelingen jeg leder.

Ja, hvordan definerer du mangfold?
Hovedmålet er å fremme mangfold blant publikum, og vi får ikke et mangfoldig publikum uten at de samme menneskene er med i alt vi gjør og er. Det gir seg blant annet utslag i hvordan vi tenker og jobber med programmering, rekruttering og ansettelser. Dette er et særlig fokus for oss i 2023. Det er en utfordring mange kunst- og kulturinstitusjoner står i.

Mangfold på MUNCH defineres som: Inkludering, likestilling og ikke-diskriminering uavhengig av alder, kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, etnisitet, religion, mening og livssyn, funksjonsvariasjon, seksuell orientering eller sosioøkonomisk bakgrunn.  

Hva tenker du om kunstformidlingens dreining fra en mer faglig og tradisjonell kunsthistorieformidling til en formidling rettet mot ens egen opplevelse, hva den gjør med oss og hva vi opplever? 
Jeg vil først og fremst si at det ikke er noen motsetning mellom å ta vare på den kunstneriske og kunstfaglige kvaliteten og det å dreie det mot noe publikum opplever som relevant. Det tenker jeg er kjernen i hvordan vi jobber med formidling. Vi har foretatt dreiningen, men har hele tiden stått fast i prinsippet om at dette skal gjøres på en måte som ivaretar den kunstfaglige kvaliteten.

Det er «ja takk, begge deler»?
Ja, det ene utelukker ikke det andre. Det speiler seg blant annet i programmet og hvordan vi jobber med barn og unge. I mange prosjekter henter vi inn samtidskunstnere som er tett på samtidskunstens praksis. Blant annet i en serie annerledes museumsrom for barn kalt Kom tenk med oss, hvor målet er å utforske hva gode kunstopplevelser for denne målgruppen kan være. Hjernelabyrinten, den første utgaven, åpnet i fjor og ble utviklet i tett samarbeid med kunstner Jennie Bringaker. Sist helg åpnet Kaoskammeret, i vårt mest særegne utstillingsrom i 10. etasje. I samarbeid med kunstneren og scenografen Fredrik Floen har vi laget en fantasimaskin bestående av puter, kostymer, pledd, figurer, lys og arkitektur. Vi håper at de som besøker kammeret vil bruke de forskjellige tingene til å lage sine egne verdener, leker og fortellinger. Objektene Fredrik har laget fungerer som en slags byggeklosser i denne verdensbyggingen. Hvordan barna opplever at de blir møtt og får muligheten til å delta er helt sentralt i disse prosjektene, og vi tester mye underveis i utviklingen. Det er et spennende prosjekt som følges opp med forskning og et av flere eksempler på hvordan vi arbeider strategisk med å skape gode museumsopplevelser for barn. Målet vårt er at det er barna som skal ta med foreldrene hit, ikke motsatt.

På Munchmuseets hjemmesider står det at dere med Edvard Munch beveger mennesker over hele verden og at «MUNCH skaper sterke kunstopplevelser for et bredt og mangfoldig publikum og trekker linjer mellom, fortid, samtid og framtid». Hva vil du si om deres publikum. Hvem er de?
De er en bred publikumsgruppe – fra babyer til pensjonister. Mange kommer igjen og igjen, og svarer i våre undersøkelser at det er fordi de opplever tilbudet til museet som relevant og verdifullt for dem. Dette gjelder særlig våre medlemmer. Når det gjelder hvem som ikke kommer er Kulturbarometeret til SSB er interessant. I offentliggjorte tall for 2021 er det 82% som sier at de ikke har vært på en kunstutstilling det siste året. Selv om vi tar høyde for noe endrede vaner som en konsekvens av covid, må vi ta innover oss at det er veldig mange vi ikke når. Og det er der mulighetene for vekst ligger. Vi går inn i en spennende fase nå, etter å ha fått mye gratis ved å være «nye» det siste året.  Bygningen i Bjørvika er i ferd med miste nyhetens interesse – og det er nå arbeidet knyttet til publikum virkelig begynner. Fremover må vi jobbe mer strategisk for førstegangsbesøkende og for å få de som allerede har vært her en gang til å komme tilbake.

Hvor mange medlemmer har MUNCH?
Munch har ca. 4.000 medlemmer per i dag, og vil selvfølgelig gjerne ha flere. Fordelen med å være medlem er at man kan komme igjen og igjen, og bygge en relasjon til huset og alt som skjer her over tid.

Har MUNCH stor pågang på omvisninger?
Ja, det er generelt stor interesse for å komme og besøke museet. I tillegg har vi en fast avtale med Den kulturelle skolesekken i Oslo, slik at alle 7. klasser i Oslo fra alle bydeler er innom i løpet av et år. Det blir til sammen ca. 7.000 barn. Den faste avtalen står sentralt i arbeidet med å nå bredt ut. Gjennom denne får vi mulighet til å bygge en relasjon med dem på vei inn i deres ungdomstid. Vi har også et annet spor; som vi kaller Munch UNG. Dette er et gratis tilbud til ungdommer mellom 14 og 19, etter skoletid og i ferier. Her kan de komme for å møte jevnaldrende til samtaler, konserter og workshops.

Ungdommene får også være med på å utvikle dette tilbudet gjennom UNG samskaping. Her ansetter vi i samarbeid med bydel Gamle Oslo, ungdommer fra bydelen, som får i oppgave å utvikle arrangementer for sin målgruppe. Vi lærer veldig mye av dette i denne avdelingen, og også resten av museet. Det handler ikke nødvendigvis om å gi folk det de vil ha, men om å tilpasse det vi gjør og sikre at det har relevans. Testing underveis i utvikling av nye tilbud og publikumsundersøkelser knyttet til det endelige tilbudet er viktig om man skal lykkes. Dette gjelder alt vi gjør.

Fortell om museets verkstedavdeling!
Vi har flere ulike formidlingsrom som ligger i 3. etasje – med utsikt mot fjorden. I forbindelse med utstillingen Frihetens former, som viser abstrakt ekspresjonisme fra etterkrigstiden, har vi nå et verksted som heter Mal stort og fargerikt! Her får publikum mulighet til å utforske og la seg inspirere av teknikkene som kunstnerne i utstillingen benyttet da de malte sine verk: Dryppe maling på store lerreter liggende på gulvet, helle fortynnet maling på ugrunnede lerreter, kaste vannballonger fylt med maling og mye annet. På MUNCH skal barn og unge få gjøre noe annet enn det de gjør på skolen og hjemme. Gjennom barnehage- og skoletilbud, Barnas kunstdag og MiniMUNCH – en kunstfestival for barn, skal vi tilby noe annet – være et annet rom for den kreative utfoldelsen.

Publikumsutvikling er et begrep som er stadig mer i bruk innen det museale kunstfeltet. Hva tenker du om forholdet rundt formidling og publikumsutvikling?  
Jeg tenker at publikumsutviklingen handler om det vi snakket om i stad; om det samfunnsansvaret vi har og at vi må nå bredere ut gjennom strategisk arbeid i form av programmering, ansettelser og annet. På mange måter kan man si at dette handler mer om å utvikle institusjonen enn publikum.

Er dere medlem av NPU Monitor?
Ikke per i dag. Vi bidro til utviklingen av verktøyet, men har sett at det ikke treffer helt på våre behov for innsikt, samtidig som vi uansett gjorde en stor del av dette arbeidet selv. Dette går forut for arbeidet som er gjort med NPU Monitor. I dag gjennomfører vi både kvanitative undersøkelser, kvalitative studier og observasjon for å bli bedre kjent med publikummet som kommer og de som foreløpig velger å bruke tiden sin på andre ting. Dette arbeidet er tverrfaglig, og gjennomføres blant annet av ansatte i både Marked- og kommunikasjonsavdelingen og Formidling.

Hvem var ansvarlig for relasjonen til NPU?
Ansatte i mange ulike roller forholder seg til arbeidet Norsk Publikumsutvikling gjør. Ansvaret for å følge opp NPU Monitor da vi fortsatt var medlem lå i Marked- og kommunikasjonsavdelingen.

Hva tenker du generelt om at museene mer og mer opererer etter en markedslogikk – new public management – der mye handler om besøkstall og det å skulle nå «alle»? 
Jeg opplever ikke at det har bikket over i en total markedslogikk, men ser at vi får tydelige signaler fra det offentlige om å jobbe med egen inntjening, på samme måte som Nasjonalmuseet. Jeg tenker at det viktigste i dette er at vi må nå bredere ut og være mer tilgjengelige. Det går tilbake til det vi snakket om tidligere, det ansvaret vi har som en institusjon som i stor grad er finansiert av skattebetalernes penger. Når 82% av Norges befolkning ikke besøker kunstutstillinger, handler ikke fokuset på å nå «alle» om at museene i for stor grad opererer etter en markedslogikk. Det handler om at vi tar en veldig alvorlig situasjon alvorlig. Det var 64% som ikke besøkte kunstutstillinger i 2016. Hva blir tallene for 2026 om vi ikke tar ansvar nå?

Hvor stor er Formidlingsavdelingens stab og hva slags bakgrunn har de som jobber med formidling?
Formidlingsavdelingen består nå av 20 personer, hvorav 15 i hele stilinger. Vi har på kort tid gått fra en situasjon hvor vi hadde en liten gruppe fulltidsansatte med mange omvisere tilknyttet museet som frilansere, til å ha mange hele og faste stillinger. I tråd med oppdraget om å nå et mangfoldig publikum, på en rekke ulike flater, har vi etter hvert en bredde av bakgrunner; fra kunstnere og skjønnlitterære forfattere til produsenter med bakgrunn fra TV og reklame, kunsthistorikere og lærere. Ulik kompetanse opplever jeg som en stor styrke.

Avdelingen består av fem ulike team: Team barnehage og skole, som tar i mot et stort antall grupper i løpet av året, blant annet gjennom Den kulturelle skolesekken. Team meropplevelse, som har hovedansvar for innhold og omvisninger til bestilte grupper, Den kulturelle spaserstokken, utleie, sponsorer. Team barn og unge fritid programmerer og gjennomfører blant annet verksteder, Barnas kunstdag flere ganger i året, MiniMUNCH kunstfestival på høsten og Munch UNG.  Team Utstilling består av konseptutviklere som arbeider i tverrfaglige prosjekter med utstillinger og Team Digital produksjon samarbeider tett med marked og kommunikasjon om utvikling av digitalt innhold. Et eksempel på dette er filmen laget til «Frihetens former» som forklarer hva abstrakt ekspresjonisme er. Det er formidlingsinnhold laget til våre digitale kanaler, som også brukes som innholdsmarkedsføring. Et annet eksempel er filmen om Rolf Stenersen som vi lagde til utstillingen Kan hende er det vakkert i fjor. Dette innholdet har en verdi og rekkevidde over tid.

Formidlingsavdelingene var i mange år prestisjemessig under utstillings- og samlingsavdelingene, om enn de i organisasjonsplanen var likestilte. Hvor er Formidlingsavdelingen plassert i organisasjonen hos dere?
På MUNCH er det en direktør på toppen, med syv avdelinger som er likestilte under henne. Jeg opplever en stor annerkjennelse i institusjonen for arbeidet som gjøres i formidling, og at vi er viktige for å nå sentrale strategiske mål, blant annet knyttet til barn og unge, mangfold, forskning og innovasjon.

Det er nå snart to år siden det nye Munchmuseet – MUNCH - tegnet av de spanske arkitektene Juan Herreros og Jens Richter, åpnet sine dører for publikum; et bygg som har vært mye omtalt i media. Hvordan fungerer bygget med sine 13 etasjer i forhold til publikum og formidlingen?
Det er et privilegium å få ta et nytt bygg i bruk på denne måten, og vi opplever at det å være organisert i høyden fungerer godt for publikum. Her kan de gjøre et dypdykk i en tematikk eller kunstnerskap og få en mulighet til å ta en pause – på veien mellom etasjene. At rommene er så forskjellige er også bra. Vi har alt fra utstillingen Monumental med de store skissene til aulamaleriene som har sakrale kvaliteter, til Inntil, hvor vi viser Munchs tresnitt i et mindre og mer intimt rom, til salen i 10. etasje – med skrånende bakvegg og takhøyde på 9 meter – det gir stor variasjon til opplevelsen av utstillingene. Så opplever vi at vi må kommunisere om museumsbesøket på en annen måte enn tidligere. Vi har 11 utstillingsarealer over 4500 kvm. Vi forventer ikke at publikum skal se alt. Det kan bli utmattende. Vi vil gjerne formidle at her er du hjertelig velkommen og kom gjerne tilbake. Det å kunne tilby konserter og andre arrangementer i fantastiske lokaler og verksteder med utsikt over fjorden er ganske unikt. 13 etasjer med kunst og kultur!

Hvor mange utstillinger har dere produsert siden åpningen 21. oktober 2021?
Det er nå 20 utstillinger – i løpet av snart 1 ½ år.

Hvordan blir Munchmuseets utstillinger med samtidskunst i kombinasjon med Edvard Munchs kunst mottatt av publikum?
For oss er det viktig å speile samfunnet rundt oss, og være en aktuell samfunnsaktør. Som en konsekvens av dette er det helt naturlig for oss å innlemme samtidskunsten også. Det gjør noe med huset, at det ikke bare er et hus for noe som har skjedd, men også det som skjer nå og refleksjoner rundt fremtiden. Vi kan være bredere i måten å programmere på. Det er tidvis to ulike grupper som kommer for å se Munch og samtidskunst, det er positivt at flere kan finne noe de er interessert i her. Samtidskunst kan være komplekst, men jeg opplever at vi jobber godt med de problemstillingene, hvordan vi gjør det forståelig. Å kombinere formidlingen av modernisme og samtidskunst er godt for å aktivisere hele dette huset.

Selv om dere i det nye Munchmuseet har fått mer plass, er kunsten i samlingsutstillingen «Uendelig» i 4. etasje, montert tett og med bruk av mange lettvegger, slik at det fort gjort oppstår farlige situasjoner med tanke på mulige skader. Jeg har selv observert dette. Registrerer dere mange «avvik» og vil i så fall dette endre måten dere monterer denne type utstillinger på?
Arkitekturen sikrer at du kan se store deler av kunstnerskapet samtidig. Kunsten er alltid godt ivaretatt på MUNCH. Det å formidle verdifull kunst til et bredt offentlig publikum vil alltid medfører en viss risiko, og selvfølgelig kan det oppstå uforutsette hendelser.

Til vanlig er du ansatt som «konseptutvikler formidling» på Munchmuseet. Hva betyr det?
Her på MUNCH har jeg jobbet siden 2020, hovedsakelig med utvikling av utstillinger, tett med kuratorene. Vi har en prosjektstruktur hvor mange ulike fagfelt bidrar for å realisere en utstilling, men i kjernen er det et konseptteam som består av kurator, prosjektleder og konseptutvikler formidling som utvikler utstillingskonseptet sammen. Kuratoren har ansvaret for den kunstfaglige kvaliteten, mens konseptutvikler ivaretar publikumsopplevelsen, tilgjengeligheten og universell utforming. Sammen har vi ansvar for å bygge den historien som utstillingen er, finne frem til hvilken fortelling som skal formidles. Det betyr blant annet et samarbeid om utforming av rommene og tekstene, og hvilke deltagende og digitale aktiviteter vi legger inn i rommene.

Hvordan formidles de tre andre samlingene som er en del av museet - Rolf Steneresens samling og Amaldus Clarin Nielsen og Ludvig O. Ravensbergs samlinger?
Stenersensamlingen er en viktig del av museet. Samlingen vises semipermanent på museet, og en ny utstilling hvor hans samling benyttes til å sette Munchs arbeider i en videre kontekst åpner til høsten. I fjor viste vi utstillingen Kan hende er det vakkert, som for første gang siden Stenersens død sammenstilte verk fra de to samlingene han donerte til det offentlige. Utstillingen ble laget i tett samarbeid med KODE, og åpnet i Bergen tidligere denne måneden.

Når det gjelder Amaldus Nielsen er det inngått en intensjonsavtale mellom Kunstsilo, MUNCH og Vest-Agder-museet om å samle, forske på og formidle Amaldus Nielsens kunstnerskap. Samlingen vil ikke stilles ut på MUNCH, men forhåpentligvis på Sørlandet i nær fremtid.

Ravensbergsamlingen, og særlig hans dagboknotater, gir oss uvurderlig kunnskap om Edvard Munch og hans kunstnerskap. Denne samlingen ble løftet frem spesifikt i utstillingen Alt det vi eier som ble vist på Tøyen høsten 2019 til våren 2020.

Hva tenker du om kanondebatten som har rast i mediene de siste ukene – om enn dere i hovedsak formidler et kunstnerskap som for lengst er kanonisert?
Med et kunstnerskap som Munchs, som i så stor grad handler om å formidle grunnleggende menneskelige følelser, er det lett å anta at det er allment og gir mening for alle som kommer hit. For oss er det viktig å være beviste på at dette ikke nødvendigvis stemmer, og at vi klarer å legge til rette for gode samtaler rundt kunsten som ikke forutsetter en spesifikk forkunnskap eller kulturbakgrunn.

* Intervjuserien ble innledet med direktøren for NPU – Norsk Publikumsutvikling, Ingrid E. Handeland i fjor høst, og flgt opp med intervjuer med fungerende avdelingsdirektør ved Avdeling Formidling og publikum ved Nasjonalmuseet, Karette Wang Sandbu og formidlingsleder Camilla Sune ved Henie Onstad Kunstsenter.