Hjertet i kunstsenteret

Henie Onstad Kunstsenters formidlingsleder, Camilla Sune: Foto: Privat.

På Henie Onstad Kunstsenter satses det på formidling og forskning, og i løpet av 2024 utvides og flyttes Labben, selve hjertet i formidlingen, til Sal Haaken.

Kunstavisens intervjuserie* med formidlingsledere ved landets kunstmuseer fortsetter – denne uken med formidlingsleder Camilla Sune** ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.

Hvordan definerer du formidling?
Formidlingsbegrepet rommer så mye, ja, faktisk alt ved et museum. Formidling rommer alt fra kuratering, formidling/undervisning, omvisninger, kommunikasjon, marked og kommunikasjon og butikken alle leddene her ved Henie Onstad Kunstsenter. Per dags dato finner man oversikt over formidlingstilbudet vårt under «Læring» på våre nettsider. Selv om dette kan være misvisende begrep, setter vi søkelys på å åpne opp utstillingen og sette utgangspunkt for videre og kanskje nye refleksjoner gjennom vår formidling.

Hva er Henie Onstad Kunstsenters visjon i forhold til formidling?
Vi har det visuelle språket som felles visjon – og vi arbeider med innsamling og forskning på det felles språket vi bruker når vi snakker om kunst. Ord og begreper som institusjonene oppfatter at har opplagte definisjoner, har det ikke. Ta for eksempel portrett, hva legger du det? Vi har opplevd å få mange forskjellige definisjoner, men når man snakker om portrett og fotografi og stiller spørsmålet Hva er portrett?, avhenger ofte svaret av hvilken kulturell bakgrunn du har. I formidlingen av fotoutstillingen Catherine Opie. Et øye med verden (2017) - med klasser fra Den kulturelle skolesekken på besøk - oppdaget vi for eksempel at de ikke forstod hva vi mente med portrett, men ved å bruke ordet selfie nådde vi frem.

Jeg driver et Ordbank-prosjekt sammen med OsloMets Kunst og formidling, hvor vi har tatt utgangspunkt i akademikeren, litteraturteoretikeren og forfatteren Raymond Williams (1921-1988) - som hadde den samme opplevelsen da han begynte å studere. Han kom fra arbeiderklassen og skjønte at det oppsto mange misforståelser i møte med det akademiske språket på grunn av ulik bakgrunn og ulike definisjoner.

Fra programmet Blikkåpner ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Foto: Camilla Sune.

Fortell mer om ORDBANK - som jo synes å være et forskningsprosjekt?
Når kunstformidling i praksis står på timeplanen tar Kunst- og formidlingsstudentene ved OsloMet turen til Henie Onstad Kunstsenter. Prosjektet får over tre sammenhengende uker i løper av det andre studieåret. Da jobber studentene med prosjektet ORDBANK- som er et pågående forskningsbasert undervisning- og formidlingsprosjekt mellom Kunst og formidling ved Institutt for estetiske fag på OsloMet - storbyuniversitetet.

I prosjektet problematiseres forholdet mellom kunst, kontekst og publikum. Studentene analyserer utstillingens språk og nøkkelbegrep, både teoretisk og praktisk, gjennom ulike observasjoner og publikumsundersøkelser ved Henie Onstad Kunstsenter. Prosjektets teoretiske grunnlag er kulturteoretikeren Raymond William sitt «Keywords»-prosjekt. Studentene jobber ikke forskningsbasert, ettersom deres undersøkelser ikke er vitenskapelige, men prosjektet er viktig for å danne en oversikt over publikum sitt møte med ord som er skrevet i forbindelse med utstillingene.

Studentene, som nå er fra bachelor- og master-programmet, får tildelt ord som er vesentlig knyttet opp mot utstillingene, og hvor de så jobber med å finne synonymer og autonymer, samt finne andre ord som kan legges til de ordene de allerede jobber med. Deretter intervjuer de sine venner og familier, samt publikum her på huset om bruk og definisjoner. Sluttresultatet blir derfor nye måter å formidle og tilnærme seg utstillingene på, men også spesifikke verk. Dette viser studentene frem gjennom rapportskriving og presentasjon. Henie Onstad kunstsenter stiller lokalet og utstillingene til disposisjon, slik at studentene jobber ute i felten og møter publikum direkte, hvilket også er vesentlig i en formidlingssammenheng.

Oppstår disse misforståelsene i alle aldersgrupper?
Ja, det vil jeg si. Vi har erfart og observert at det ikke er alltid like lett å forstå hva man har sett og lest etter å ha vært i en utstilling, og da har man sett behovet for bevisstgjøring av ord fra vår side.

Hvor stor er staben din?
Det er meg i 100% fast stilling, samt syv omvisere og seks formidlere. 

Hva skiller en omviser fra en formidler?
Den største forskjellen er hvordan en omviser og en formidler jobber rundt utstillingene. En omviser jobber mer tradisjonelt med omvisninger hvor man tar med publikum og snakker om kunsten i utstillingsrommene, mens en formidler jobber mer med videre refleksjon rundt kunstutstillingene og da gjerne gjennom praktiske kreative oppgaver.

Formidlerne har en variert kunstbakgrunn; de er blant annet kunststudenter og kunstnere fra KHiO / Kunstakademiet og studenter fra OsloMets Kunst og formidling. Omviserne har en bachelor i kunsthistorie fra et universitet og flere går videre på master. De formidler til et publikum som har en del kunnskap fra før. Formidlerne formidler til skoleklasser – som for eksempel Den kulturelle skolesekken og Sommerskolen – som også innebærer en verkstedsdel i Labben.

Fra Sommerskolen 2022 ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Foto: Solvor Mathiesen Gjerde.

Du er også ansvarlig for Labben ved kunstsenteret – hva er det?
Labben er hjertet i hele kunstsenteret - verkstedet – der alle er velkomne! Labben har eksistert i mange år og har vært ulike steder på huset. I Labben er det også fokus på ord og begreper. Hvis vi for eksempel har en maleoppgave med stilleben, skal begrepet forklares og gjentas av formidlerne. I verkstedet får publikum lov til å jobbe med materialer – alle aldersgrupper – og vi ser ofte at foreldrene er vel så ivrige som barna! Dette er viktig for meg – at publikum skal bli eksponert for ulike materialer, og at de skal få jobbe med det de har opplevd i utstillingen eller omvisningen så lenge de vil, med og uten veiledning.

Et sted på hjemmesidene deres står det at en del av deres «vekststrategi innebærer å utvikle Nordens største verksted for kreativ og kunstnerisk aktivitet for barn, unge og voksne – med mål om åpning høsten 2024. Stemmer det at Sal Haaken er vurdert omdisponert til formidlingsareal?
Ja, det stemmer. Sal Haaken blir hjertet i museet. Vi har så mange ulike aktiviteter og trenger mer plass. I ukedagene har vi drop-in for store og små i Labben, samt hver helg, lørdag og søndag. I tillegg har vi Kunstdetektivene for barn, hvor de jobber aktivt i våre ulike utstillinger og løser et mysterium relatert til kunsten. I denne sammenheng fokuserer vi både på kreativitet, men også for å gjøre utstillingene mer tilgjengelig og enklere å forstå.

Videre har vi Sommerskolen, som arrangeres seks uker hver sommer. Da samarbeider vi med fritidsorganisasjonen Sommer som vinter og Kirkens bymisjon.

Så har vi Kulturskolen i Bærum - i billedkunst - på kveldene, tirsdager, onsdager og torsdager, som skal utvides. I løpet av disse dagene kommer det da 100 elever, og vi ønsker å utvide slik at to klasser til kan komme på mandager. For ekstra motiverte elever tilbyr vi også fordypningskurs på lørdager i regi av kulturskolene i Viken.

Vi har også Den kulturelle skolesekken for 4. klassingene og 10. klassingene - samt aktiviteter og tilbud i høstferien, jul, vinterferien, påsken og sommeren – som regel i regi av SFO og barnehager, samtidig som det er åpent for publikum.

I tillegg har vi verksteder for voksne. Det er kurs i grafikk, bokbinding, maling og akttegning – som er veldig populære. Logistikkene for alle disse aktivitetene er utfordrende og tar mye tid, men vi får gode tilbakemeldinger fra de som deltar, og ser det er nødvendig at dette tilbudet på lik linje gis til voksne. De er en viktig del av Henie Onstad Kunstsenter sitt publikum. verkstedet må flyttes til Sal Haaken for å få rom til alle disse aktivitetene!

Og det er kun deg i fast stilling?
Ja, per nå er det det.

Blir flyttingen og utvidelsen av Labben ledsaget av flere stillinger?
Ja, planen er å satse langsiktig og bygge opp en formidlingsstab for de ulike publikumsgruppene. Det er en rød tråd i det hele, og vi begynner med de yngste. Vi håper på ringvirkninger av å tilgjengeliggjøre Kunstsenteret for de yngste, slik at de ikke føler seg fremmed i møte med kunstutstillinger. Det er viktig at de yngste føler seg velkomne her.

Fra programmet Blikkåpner ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Foto: Camilla Sune.

Ja, barna er morgendagens brukere av kunstinstitusjonene – et viktig publikum.
Ja, man ønsker jo at publikum skal ha et eierforhold til kunstinstitusjonen, men da må man få innsikt. Blikkåpner-programmet, som vi er tilknyttet, er et samarbeid med Oslo Open (Nasjonalmuseet, Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley Museet), Lillehammer Kunstmuseum og Galleri F15; et kunstformidlingsprogram av og for ungdom, inspirert av blikkåpnerprogrammet ved Stedelijk Museum i Amsterdam, som Sparebankstiftelsen DNB støtter. Henie Onstad Kunstsenter har valgt kunst og musikk som sin profil. Vi har musiker og produsent Andrew Murray fra Tanken i Sandvika som driver programmet i samarbeid med meg. Det er viktig å satse på lokale ungdommer i Bærum kommune, og det er også viktig å satse på mangfold, så vi satser også på publikum fra Oslo og omegn i dette programmet. Blikkåpnerne er ungdommer Henie Onstad Kunstsenter ansetter, hvor de gjør en jobb som fokuserer på formidling av kunsten og utstillingene, samt at de har omvisninger og arrangementer. De skal gjøre kunst tilgjengelig for andre ungdommer, men ikke i tradisjonell forstand. Ungdommene utfordres til å være kreative i måten de formidler på. Et eksempel på dette var at "blikkåpnerne" benyttet Silent disco - med headset – i utstillingen med Niki de Saint Phalle. Ved at ungdom formidler kunst til ungdom, til sine venner, er tanken at det genererer nye unge publikummere og etter hvert også deres familier.

Det er viktig ha langtidsperspektiver på det vi holder på med. Mange av unge går videre med kunst, og satser på høyere utdanning utenlands. Vi har blant annet et treårig mentorprogram for fotografer fra 16 til 19 år. Programmet Unge Fotografer henvender seg til ungdom som ønsker å fordype seg i det fotografiske feltet, og som ser for seg en videre utdannelse innen fotografi. Programmet tar for seg hele prosessen med på å skape et fotografi, utvikle selvstendig blikk og få delta i en utstilling. Utstillingen holdes på Henie Onstad Kunstsenter. Vi ser at disse unge fotografene får et springbrett videre, hvor blant annet opptil flere har blitt tildelt kunststipender som har hjulpet dem videre i sin kunstneriske- og fotografiske praksis.

Sal Haaken var en gave og ble i sin tid bygget for Haaken Christensens samling. Det er kontroversielt og må ha møtt motstand at det ikke lenger skal benyttes til utstillinger?
Det har faktisk vært bare positive reaksjoner. Utstillingsrommet er i utgangspunktet vanskelig å vise utstillinger i, så jeg tror dette blir en god bruk av arealet. Det skal være vinduer og dører ut mot sjøen, slik at man kan gå ut på plattingen og få muligheten til å utføre verkstedarbeidet ute. I Sal Haaken skal det være et tilbud for ulike kunstneriske praksiser; som for eksempel grafikk, skulptur, maling og fotografi.

Hva er deres definisjon av mangfold?
Ja, det finnes mange definisjoner. For oss på Henie Onstad Kunstsenter er det viktig å vise variasjon med tanke på kulturell bakgrunn, språk og dialekter, geografisk tilhørighet og alder. Jeg ser det som vesentlig å vise åpenhet og inkludering i møte med formidlingen. Dette er spesielt viktig for oss i møte med skoleelever, hvor vi møter en stor og viktig del av samfunnet. Vi har gratis inngang til alle under 18 og det er betydningsfullt at Labben er et lavterskeltilbud som også er gratis. Vi satser også mye på gode formidlingsopplegg i Den kulturelle skolesekken i Bærum og på vårt tilbud som vi kaller Kulturbuss. En viktig del for å få skoleklassene inn er å legge til rette for transport. Mange klasser ville ikke kommet hit ettersom transport gjerne er dyrt og tidskrevende. Derfor er gratis buss en viktig del av formidlingstilbudet til skoler. Kulturbuss er et opplegg for skoler i nærområdet og Oslo som ellers ikke hadde kommet på besøk til oss. Kulturbuss transporterer elevene fra dør til dør. Som igjen fører til at vi får mange besøkende som hellers ikke ville kommet hit.

Vi ser at økonomi gjerne stopper oss fra det mangfoldet vi ønsker, derfor satser vi også på flere gratistilbud som gratis senioromvisninger, babyomvisninger for folk i barselpermisjon, offentlige omvisninger og Kunstdektektivene for barn.

Formidlingen skjer jo med utgangspunkt i kunsten som vises. Derfor er det viktig at kunsten også reflekterer mangfold. Å vise mangfoldet i kunsten er også noe som satses på innad i huset.

Publikumsutvikling er et begrep som er stadig mer i bruk innen det museale kunstfeltet. Hva tenker du om forholdet rundt formidling og publikumsutvikling? Er dere medlem av NPU Monitor?
Ja, vi er medlem av NPU Monitor. Vi har flere på huset som jobber med dette. Vi vant i 2017 NPU-prisen, hvorav Ingrid Handeland, direktør for NPU, blant annet intervjuet meg. Henie Onstad fikk tildelt denne prisen med blant annet med begrunnelse for vår satsning på formidling til barn og unge.

Fra programmet Unge fotografer ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Foto: Camilla Sune.

Formidlingsavdelingene var i mange år prestisjemessig under utstillings- og samlingsavdelingene, kuratorene, om enn de i organisasjonsplanen var likestilte. Hva tenker du - er dette rettet opp i dag?
Min stilling som formidlingsleder og Læringsavdelingen her ved Henie Onstad Kunstsenter ligger i dag under Kunstavdelingen. Tidligere var denne avdelingen under Markeds- og kommunikasjonsavdelingen, og hadde tittelen “Formidling”. Dette ble senere endret til “Læring” og lagt under Kunstavdelingen. Denne endringen har vært positiv da det har blitt et bedre samarbeid med kunstavdelingen. Likevel kan det være utfordrende å samarbeide med kunstsenterets ulike fagfelt og rollefordelinger, da alle har ulike fokusområder. Ta for eksempel arbeidet kuratorene utfører. De kan jobbe med en utstilling i lang tid, hvilket gjør det uforutsigbart for meg som formidlingsleder å forholde meg til, da jeg ikke har muligheten til å jobbe like nære med utstillingene. Jeg skulle ønske det kunne vært mer fokus på hver utstilling fra utstillingen blir presentert, men jeg er kun én person og må fokusere på det overordnet ansvaret. Det er ikke så glidende overganger som man skulle tro. Jeg må forholde meg til publikum, omvisere og formidlere, samt hele huset for å få gjennomført det jeg ønsker. De andre har mer sitt område og kan jobbe isolert, mens jeg må tenke helhet. Jeg kommer inn når utstillingen nesten er ferdigstilt, hvilket gir meg kort tid til å utvikle et formidlingsprogram, hvilket oppleves som ganske utfordrende.

Samtidskunsten har ofte utfordringer med å nå ut. Hva tenker du om det?
Igjen trekker jeg fram bevissthet om språk og begreper som brukes. Det er viktig å kunne vise til samlingsutstillingen vår - med gjenkjennelige møter - for å kunne forstå kunsthistorien og ikke minst modernismen. Kunstuttrykk da, som utfordret og skapte reaksjoner og bråk, viser jo også til nåtidens kunstnere og hvordan de utfordrer nåtidens publikum. Ta for eksempel Pablo Picasso, som nå ses på som en fantastisk kunstner, men i sin tid utfordret sitt publikum med sitt uttrykk. Dagens samtidskunst kan også oppleves som utfordrende, hvor man bruker uttrykk man ikke har sett i kunsten før, som er vanskeligere å forstå, akkurat slik som Picasso gjorde. Ved å bruke dette eksempelet som kontekst kan man åpne opp om samtalen om hvorfor vi opplever kunsten som utfordrende. Uttrykket i samtidskunsten reflekterer samfunnet vi lever i og kan åpne opp for dialog og diskusjoner. Det er viktig å plassere seg selv her og nå, og i verden, for da å kunne trekke disse linjene som til Pablo Picasso. Disse linjene er så viktig i møte med kunsten, og ikke minst viser de til at det er viktig å eksponere publikum for det som omgir oss nå.

Jeg ser det også på som vesentlig at publikum får en mestringsfølelse etter de har vært på en utstilling hos oss. I møte med kunsten er vi nødt til å skape en god dialog med publikum, hvor ringvirkninger kan oppstå etter endt besøk hos oss. En dialog med kunsten skal resultere i refleksjoner rundt samfunnet vi lever i, som da også kan gi et ønske til å lære og forstå mer, og igjen vil gi en økt interesse for kunst og forhåpentligvis videre samarbeid med oss som kunstinstitusjon. Dialogen med kunsten skal vise publikum nødvendigheten til å kunne ytre seg, og igjen være deltakende i samfunnsdebatten, hvilket igjen gir en mulighet til å påvirke til endring. I denne sammenheng er det vesentlig å vise trygghet ovenfor de som møter kunsten. De må få en mestringsfølelse i forståelsen av kunsten, og gi dem de verktøy til å kunne formidle kunsten videre. For det er også det vi ønsker her hos oss, dele kunsten og gjøre den tilgjengelig for alle.

Fra programmet Unge fotografer ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Foto: Camilla Sune.

 

Hva tenker du om kunstformidlingens dreining fra en mer kunstfaglig og tradisjonell kunsthistorieformidling til en formidling rettet mot ens egen opplevelse, hva den gjør med oss og hva vi opplever?
Jeg ser jo det at de eldre ønsker den klassiske faglige omvisningen, og det får de. De er ikke akkurat målgruppen for formidling med Silent dicso ved å gå rundt med headset og musikk på ørene. Alle er forskjellige. Alle absorberer kunst på forskjellige måter. Vi har ulike målgrupper vi skal møte, og må derfor legge til rette for en god opplevelse rettet mot riktige mottakere. Det er en utfordring å skape gode opplevelser, og ikke minst sanselige opplevelser. Det å være en arena for kreativitet og en møteplass for å samles rundt kunsten, mener jeg er nødvendig i det samfunnet vi lever i dag. Det er en veldig spennende tematikk, for det handler også om at kreativiteten er med på å forme hvert enkelt menneske i møte med problemstillinger man møter i livet og hverdagen. Kunsten kan gi oss nye perspektiver på det samfunnet vi lever i.

Hva kan lærerne gjøre for å forberede elevene på en kunstopplevelse ved Henie Onstad Kunstsenter?
I forkant av alle utstillinger sender vi ut et nyhetsbrev til skolene, som skal gjøres tilgjengelige for alle lærere. Vi tilbyr også et lærerkurs før alle besøk, hvor vi gir en omvisning av utstillingen, samt en gjennomføring av verkstedet i Labben. Det varierer veldig hvordan elevene opplever utstillingene og kunsten, men mye handler om å gi dem mulighet til å få oppleve det hele uten at det skal settes rammer og struktur, i form av målsetting og karakterjag. Skolesystemet er opptatt av mål, de skal oppnå gode karakterer og prestere, hvilket vi ser hemmer i noen grad møtet og dialogen med kunsten. Når elevene møter kunsten ønsker vi å skape dialog, for det er det som også gir mestringsfølelse og læring. Lærerne må gi elevene rom til å uttrykke seg uten å være nervøse for å bli vurdert og gradert. Hvordan lærere kan forberede elever er å ha en dialog og samtale med elevene før de kommer hit. De må snakke om hva de faktisk skal gjøre, og hvor de faktisk skal. Forventninger til hva de skal møte og oppleve er også vesentlig, for både lærere og elever. Et ønske ville vært å kunne etterstrebe lærere med kunstfaglig bakgrunn og interesse av å følge elvene, men forståelsen er der for at dette er vanskelig å oppfylle.

 

Fra programmet Blikkåpner ved Henie Onstad Kunstsenter: Foto: Camilla Sune.

 

Ja, skal man få noe ut av et møte med kunsten, må man jo åpne opp ...
Det er noe vi jobber veldig mye med. Tidligere var det kun en omvisning som ble tilbudt skolene når de kom på besøk. I denne sammenheng så vi at det var et behov for å kunne bearbeide inntrykkene og opplevelsene elevene hadde etter omvisningen. Det var derfor jeg ønsket å få i gang muligheten for at elevene kunne gå ned i verkstedet og jobbe kreativt med det de akkurat hadde sett og hørt. Vi har hatt noen oppsiktsvekkende opplevelser, spesielt etter at en fornyelse av Kunnskapsløftet som kom i 2016 ble innført. Da var lærerne så fokusert på alle typer måloppnåelse, og vi opplevde at det var ødeleggende for elevenes kreativitet. Oppgavene deres ble stadig vurdert på ulike måter, som resulterte i at elever hadde problemer med å utføre oppgavene de fikk av oss. Ved at elevene hele tiden skulle vurderes var de ikke i stand til å bruke fantasien og kreativiteten, og forstå at det ikke var noe rett eller galt.  En av lærerne for en fjerde klasse fortalte etter besøket i Labben at han skjønte at all puggingen i forkant av de nasjonale prøvene nok var årsaken til at mange var så låst i forhold til oppgavene de fikk. Han skulle forsøke å jobbe mer med kreativitet, men hvordan er det mulig når skolesystemet er så diamentralt annerledes? Jeg har dessverre hatt masse caser tilsvarende dette. På Kulturskolen var det en mamma som var så glad for at sønnen hadde fått plass hos oss fordi han rett og slett hadde fått tegneforbud på skolen! Det gjør vondt å høre slike historier.

Hva tenker du generelt om at museene mer og mer opererer etter en markedslogikk new public management der mye handler om besøkstall og det å skulle nå «alle»?
Det er positivt at vi skal åpne opp, at alle skal være velkomne. Men da må vi også legge til rette for at alle kan komme, blant annet med universell utforming. Noe av det viktigste er imidlertid bevisst bruk av ord og begreper i møte med publikum. Mange har fordommer og ser en høyborgerlig festning når de kommer til Henie-Onstad Kunstsenter. Ledelsen må være bevisst denne helhetlige måten å tenke på, og vi trenger budsjetter for å gjøre museet mer tilgjengelig.

Flere kunstmuseer samarbeider nå med en satsning på Kunstsøndagene, der man skal kunne komme og få et kreativt tilbud istedenfor å gå på tur! I tillegg arrangerer vi Kunstdetektivene – hvor de får i oppgave å løse et mysterium! Ved Senioromvisningene skaper vi et møtested med kaffe etter omvisningen, mens Babyomvisningen har fokus på foreldre i barseltid. I tillegg har vi selvfølgelig offentlig omvisning for alle som ønsker å delta. Disse tilbudene er gratis hos oss. Her er alle velkommen og med åpningen av Labben i Sal Haaken neste år får vi enda bedre forutsetninger for å gi et godt tilbud til flere. Senere i vår starter vi ombygningen – med penger fra Sparebankstiftelsen DNB og Bærum kommune. Jeg gleder meg!

* Intervjuserien ble innledet med direktøren for NPU – Norsk Publikumsutvikling, Ingrid E. Handeland i fjor høst, og fulgt opp med et intervju med fungerende avdelingsdirektør ved Avdeling Formidling og publikum ved Nasjonalmuseet, Karette Wang Sandbu.

FAKTA
** Camilla Sune er utdannet kunstner og fotograf med master fra Kunsthøgskolen i Bergen og en bachelorgrad (Honors) fra The Surrey Institute of Art i England. Sune er også utdannet innen PPU. Hun har jobbet i ulike stillinger ved Henie Onstad Kunstsenter i en årrekke, og har siden 2015 hatt ansvaret for formidlingen – som på hjemmesidene presenteres som Læring.

    Stikkord