Blant padlere, svømmere og dykkere

Kunstavisen vil i en serie med intervjuer fokusere på formidling og publikumsutvikling ved kunstmuseene. Vi startet med et innledende intervju med Ingrid E. Handeland, direktøren for NPU – Norsk Publikumsutvikling – og følger nå opp med Nasjonalmuseets fungerende avdelingsdirektør for Avdeling for Formidling og Publikum ved Nasjonalmuseet, Karette Marie Wang Sandbu. Wang Sandbu har bakgrunn fra organisasjonspsykologi, kommunikasjon og ledelse.

Da avdelingsdirektøren sluttet i fjor, steppet Wang Sandbu inn for å holde skuta så stødig som mulig frem til åpningen, men skal tilbake til stillingen som organisasjonsutvikler ved museet når den nye avdelingsdirektøren tiltrer på nyåret. Stillingen ble utlyst tidligere i år og navnet på den nye direktøren blir straks kjent. Hun har store forventninger den som overtar.

Hvordan definerer du formidling?
Jeg definerer formidling som en brobygger mellom kunsten og publikum. Det er slik jeg tenker på det. Formidling kan være en hjelper, en veileder, noe som pirrer en nysgjerrighet, gir en retning - og kan gi flere spørsmål enn svar. Det er en måte å forbinde kunsten med publikum på og et viktig fag i Nasjonalmuseet.

Hva er Nasjonalmuseets visjon i forhold til formidling?
Nå har publikum blitt mer og mer viktig i hele vår virksomhet. Bygget gjør noe, men det handler jo også om å bringe oss som museum videre. Det handler rett og slett om å skape et rom for opplevelser, refleksjon og deltagelse, og å skape forbindelser mellom kunsten og menneskene. Det er hovedtanken, og så forsøker vi å bruke forskjellige virkemidler for å få det til.

Jeg deltok på Nasjonalmuseets fagseminar i september, «Helhet og mangfold. Samlingspresentasjoner i flerfaglige museer», der deltagerne fikk overblikk over det enorme og grundige samarbeidet forut for åpningen 11. juni; hvor mange prosesser og vurderinger som er gjort før dere landet på dagens presentasjon av samlingene. Dere tenker nytt i forhold til formidling ved å gå nye veier på en måte som skaper mening for et mangfoldig publikum i dag. Fortell kort om prosessen.
Jeg har ikke vært involvert i den selv, men mange som jeg er leder for har vært involvert på ulike måter. Tanken er å nå flere målgrupper samtidig. Alt skal ikke treffe alle, men at vi treffer de aller fleste med noe. Noen ønsker bare å være litt i overflaten, de kaller vi «padlere», mens de som vil få med seg litt mer, «svømmerne» skal få mer informasjon, og det samme med «dykkerne», de som vil gå ordentlig dypt. Det er et bilde på hvordan vi har tenkt når vi har jobbet med samlingspresentasjonen og sånn vi tenker i forhold til mange av de temporære utstillingene. Vi forsøker å skape et mangfoldig formidlingstilbud. Vi har for eksempel aktivitetsbenker i nesten halvparten av rommene i samlingspresentasjonen.

Det er ganske nytenkende?
Det er det. Og det har absolutt vært diskutert i mange omganger også internt. Det har vært mange runder for å finne frem til hvordan dette skal funke. Vi har for eksempel hatt sikkerhet og konservering inne for å sikre at formidlingsbenkene er trygge for kunsten, og alle involverte har ikke nødvendigvis har vært 100% positive hele veien. Men det er disse prosessene der mange er med å spille inn, som gjør resultatet enda bedre.

Ja, jeg må ærlig innrømme at min første tanke var at her kan det oppstå farlige situasjoner for kunstverkene, at treklosser og ymse kunne bli kastet veggimellom.
Ja, men det vi ser, er at atmosfæren på et museum gjør at det faktisk ikke er den første reaksjonen barn har. Det vi ser – helt fra de første testdagene våre – er at barn er utrolig nysgjerrige og raskt oppdager benkene. De flokker seg rundt dem og løser oppgavene - som er tilrettelagt for mange aldersgrupper. Mange voksne ser ikke engang benkene. De er rett og slett ikke på radaren for dem. Benkene står i midten av rommene, hvilket gjør at barna trekker inn og har god oversikt over hvor foreldrene er til enhver tid, alltid like langt unna. Man får også en mulighet til å interagere med barn på barnas premisser med kunst som tema. Disse benkene gir mulighet for å reflektere over ulike perspektiver. Noen ganger handler det om fargebruk, andre ganger om perspektiv, det å gjenkjenne elementer fra kunstverkene i rommet eller å løse oppgaver. Det gjør at man har en måte å snakke sammen om kunsten på, og skaper en ekstra dimensjon rundt besøket. Mange barn ønsker å komme igjen på grunn av dette, og det er gøy. I tillegg har vi de filosofiske samtalekortene som vi ser skaper god dialog. Folk synes det er morsomt å plukke opp disse fordi de setter i gang samtaler man kanskje vanligvis ikke ville hatt. Flere arbeidsplasser har brukt dette som utgangspunkt for teambuildersamtaler. Det er enkle, men effektive grep.

I hvilken grad har dere benyttet eksterne konsulentfirmaer i samlingspresentasjonen?
Vi har jobbet med eksterne konsulenter på flere ting, for eksempel utforming og produksjon av benkene. Men alltid i tett samarbeid med våre fagfolk. Vi har også jobbet sammen med eksterne produsenter på utvikling av Urskogen Silva, som er et digitalt verksted i museet. Hva gjelder det kunstfaglige og kuratoriske har våre kompetente fagfolk vært sentrale, men vi har fått utenfrablikk på tekster vi skriver for å finne ut om de funker for flere enn folk i vår egen boble. Man blir blind på sine egne ting, så det er viktig å få tilbakemeldinger utenfra. Det kan være behagelig å være i sin egen fagsjargong, men vi ønsket å utfordre oss selv, teste ut om språket er forståelig utenfor fagverdenen.

Formidlingsavdelingene var i mange år prestisjemessig under utstillings- og samlingsavdelingene, kuratorene, om enn de i organisasjonsplanen var likestilte. Tenker du at dette i dag er rettet opp, at det er bedre?
Det er fortsatt en problematikk, og jeg tror ikke man skal stikke under en stol at det innimellom kan være kiving mellom faggrenene. Jeg har ikke så stor interesse av den profesjonskampen so sådan. Det er mye mer interessant å se på hvordan vi kan få til noe sammen, skape et godt lag med de ulike fagfeltene. Jeg kommer fra idretten, det er min bakgrunn. For å få til et godt lag, kan ikke alle stå i mål eller alle være spiss. Vi må bekle ulike roller. Bare det skaper det beste laget. Det er min tanke når jeg går inn i det. Men at det finnes profesjonskamp, ja, det gjør det, men det gjør det vel i alle kunnskapsmiljøer, så det skal vi ikke gjøre farligere eller større enn det er. Både kurator samling og kurator formidling bidrar med mye viktig kompetanse inn i en utstilling.

Når man snakker profesjonskamp er det så lett å fokusere på dette. Men museets mange andre fagdisipliner, som for eksempel kommunikasjon, konservering og utstillingsteknikk, bidrar med viktig kunnskap inn i et prosjekt. Det blir veldig fattig hvis vi bare fokuserer på de to profesjonene, formidling og kuratering. Vi trenger et stort lag for å funke og levere gode resultater.

Publikumsutvikling er et begrep som er stadig mer i bruk innen det museale kunstfeltet. Hva tenker du om forholdet rundt formidling og publikumsutvikling?
Jeg tenker at det handler om å forstå sitt publikum. Søren Kierkegaard (1813-1855) har en tekst, Om at hjælpe. Den er en viktig kilde til inspirasjon. Det handler om å skjønne hvor publikum er når de kommer til oss. Formidling har en kjempeviktig rolle. Det er her kunsten og pedagogikken møter hverandre. Vi har én aksje i det, og med tanke på laget jeg snakket om – her har også vår seksjon for Vertskap og arrangement en viktig rolle, det er her vi finner alle museets verter som mange av våre besøkende nok har møtt på i museet. Vi møter publikum på ulike måter. Det er viktig at vi alle deler våre erfaringer om publikum oss imellom. Sammen forstår vi publikummet vårt bedre. Ofte vet man hvilken målgruppe man møter, men ikke alltid. Formidlere skal være ganske gode på å forstå hvem de møter og klare å treffe et bredt spekter.

Men for meg handler publikumsutvikling om å forstå hvem som kommer og hvem som ikke kommer til museet, hvorfor de ikke kommer og hva vi kan gjøre for å gjøre museet mer tilgjengelig for flere. Vi jobber blant annet med NPU Monitor, for å forstå mer av dette.

Er NPU Monitor aktivt i bruk?
Ja, det er aktivt i bruk. Vi startet med det åpningshelgen. Vi er med på en pilot, og sa vi ville være med på det fra start for å få inn så mye informasjon som mulig. Det har vi klart, og det gir gode indikatorer. Vi er foreløpig en pilot i dette, og gleder oss til videreutviklingen av denne løsningen og få det fullt implementert.

Men det baseres på frivillige besvarelser?
Ja, det er opp til den besøkende om de ønsker å svare. Vi ser at vi så langt utvider publikumsbasen vår, og det gledelige er å se at vi nå når bredere ut enn det vi gjorde før! Noe av dette kan jo være en effekt av nyhetens interesse, men vi håper at med det utstillingsprogrammet vi har utover kan trekke flere målgrupper inn! Slik som utstillingene med franske Laure Prouvost og britiske Grayson Perry! De burde nå ut! Vi slår virkelig på stortromma nå.

Ja, det kjennes på mange måter som om verden er kommet til Norge ...!
Det får vi også mange tilbakemeldinger på fra publikum i samlingspresentasjonene – at dette har internasjonalt sus over seg. Det er gøy!

I hvilken grad samarbeider din avdeling, Formidling og publikum, med avdeling for Forretning og marked? Hvordan løses eventuell uenighet?
Vi samarbeider ganske mye, blant annet på praktisk arrangementsavvikling. Vi sitter med den interne planleggingen, mens Forretning og marked sitter med den eksterne, slik som utleie. Det må samkjøres.

Men det er dere som styrer arrangementene?
Ja, for så vidt, men vi har jo også et krav om inntjening, så det handler om å få alt til å gå opp – med egne arrangementer og utleievirksomhet. Vi har ansvaret for innholdet i arrangementene, mens gjennomføringen skjer i Forretning og markeds regi. Dette er ganske nytt for oss å jobbe på denne måten, så det har vært en læringskurve.  Her er det imidlertid veldig konstruktive folk på begge sider av bordet, så vi finner alltid gode løsninger.

Samtidskunsten har, av en eller annen grunn, utfordringer med å nå ut, hvilket på mange måter er underlig, fordi samtidskunsten jo speiler sin tid og utfordringer. Hva tenker du om det?
Det er et vanskelig spørsmål! Som ikke-kunsthistoriker tenker jeg at samtidskunsten har et rykte på seg for å være vanskelig. Det er alltid vanskelig å møte ting man tror man ikke forstår. Så bare ved å tro man ikke forstår, har man skapt en slags barriere for seg selv. Det er en slags mystifisering og da har man allerede skapt en distanse til det. Det jeg kan si, som har fått gleden av å bli bedre kjent med samtidskunst etter jeg begynte å jobbe her er at den er mye mer tilgjengelig enn jeg trodde. Sånn sett må vi drive litt eksponeringsterapi for publikum – og si at kom og se! Det er det fine med å ha to levende kunstnere i Lyshallen – og kunne si «kom og se»! Forhåpentligvis skaper det en nysgjerrighet. Og så må vi gjøre jobben vår med å bygge den broen, være med å skape mening, eller bidra til at publikum kan skape sin mening i det.

Hva tenker du om kunstens på mange måter nye rolle; ikke hva kunsten er og hva kunstneren formidler, men ens egen opplevelse, hva den gjør med oss og hva vi opplever?
Noe av det vi jobber med er jo nettopp at kunstens skal kunne bidra til egne refleksjoner. Jeg tror det er en slags deling, uten at jeg har er noen empiri på det. Mange publikummere vil høre den fulle historien; den kronologiske rekkefølgen om kunstneren, hva som skjedde når, hva som påvirker kunstnerskapet, den kunsthistoriske innføringen i et kunstnerskap, et verk eller en periode. Jeg tenker at dette ikke nødvendigvis trenger å konkurrere med hverandre. Under åpningsutstillingen i Lyshallen, Jeg kaller det kunst, hadde vi en annen form for omvisning som het Se først, snakk etterpå hvor det handlet om å skape rom for refleksjon, hva har du sett, hvordan opplever du det.

Begge tilnærminger er viktig. For dem som ikke har god kjennskap til kunst og kunsthistorie fra før kan dette være en god inngang – fordi man ikke har de samme knaggene som den garvede museumsgjengeren eller kunsthistorikeren. Da må man ta utgangspunkt i noe annet. Ja, takk begge deler, det tror jeg er en god tilnærming.

Hva tenker du generelt om at museene mer og mer opererer etter en markedslogikk - new public management - der mye handler om besøkstall og å nå «alle»?
Jeg tenker at krav om økt egeninntjening er med på å drive frem en markedslogikk, som du kaller det. Det nye museet gir både nye muligheter for og forventinger om at vi skal tjene mer penger selv. Her er også signalene fra regjeringen klare.  Likevel mener jeg vi er langt unna new public management. Museet har mange oppdrag å ivareta. Våre kjerneoppgaver, vårt samfunnsoppdrag, er å forvalte, forske på, utvikle og formidle samlingen til et publikum. Det å holde oversikt over tallenes tale er viktig, men gode besøkstall er ikke det eneste kriteriet for suksess.

Jeg opplever at det handler om å kunne balansere disse ulike oppdragene. Det er ikke alltid lett, men disse oppdragene er ikke alltid i konkurranse med hverandre heller. Som institusjon skal vi klare å ivareta flere oppdrag samtidig.