Begrensningene i Norsk kulturråd som uavhengig avstandsholder

Er Norsk kulturråd den uavhengige bedømmer av kunstnerisk kvalitet som staten og kunsten trenger? Kan dets kvalitetsdommer like gjerne erstattes av loddtrekning mellom kvalifiserte søkere? 

Norsk kulturråd er det fremste eksempel på anvendelse av prinsippet om armlengdes avstand mellom staten og kunsten. Prinsippet realiseres ved at staten setter inn en uavhengig avstandsholder mellom seg og de relevante mottakere av støtte, som på statens vegne skal bedømme om den kunstneriske kvalitet er høy nok til å berettige støtte. Modellen for arbeidsdeling mellom stat og avstandsholder er denne: Staten bevilger, avstandsholderen bedømmer og fordeler, og staten utbetaler og kontrollerer. Slik slipper staten selv å bedømme kunstnerisk kvalitet, med all den offentlige kritikk og konflikt som det ville medføre, som tilfellet var så lenge det var Stortinget som tildelte livsvarige kunstnerlønner.  

I avstandsholderen sitter det alltid flere deltakere fra det kulturområdet som kan motta støtte, som regel oppnevnt eller innstilt oppnevnt av dets organisasjoner. Alle vet at bedømmelser av kunstnerisk kvalitet er subjektive, og derfor lett gir opphav til stridigheter. Derfor gjelder det for avstandsholderens vedtak noen spesifikke regler som skal forebygge konflikter: de skal vedtas kollektivt, ingen skal få vite hva det enkelte medlem har stemt for, vedtakene skal ikke begrunnes og kan ikke appelleres. Slik unngår staten stridigheter om de bedømmelser og fordelinger som gjøres på dens vegne. Prinsippet om armlengdes avstand er en symbolsk form for å objektivere subjektive bedømmelser av kunstnerisk kvalitet. 

Et ytterligere tiltak for å unngå stridigheter om de statlige fordelinger, er hyppig utskifting av avstandsholderens medlemmer. Det er en innrømmelse av at avstanden egentlig ikke kan bli stor nok, slik at man i mottakergruppen kan tenke: i dag deg, i morgen er det min tur.  

Utad vil denne objektiveringen av subjektive bedømmelser av kvaliteten på kunst, kunstnere og kulturinstitusjoner som mottar statlig støtte kunne virke helt lammende på publikums interesse for selv å bedømme kunstnerisk kvalitet. Det kan tenkes at det staten støtter, det er jo kvalitetssikret, det er ikke noe vi behøver å ha vår egen mening om. Det synes å være slik de tenker i Norsk kulturråd, i Kulturdirektoratet og i Kulturdepartementet: det perfekte kvalitetssikrende system.  

Opp imot den lammende objektiveringen i statlig regi står det en svekket gruppe: kritikerne.

Siden Norsk kulturråd ble etablert i 1965 har det imidlertid skjedd en endring i karakteren av det som skal kvalitetsbedømmes som reduserer rådets politiske uavhengighet. Den gang ble vedtakene gjort mest på grunnlag av en kvalitetsbedømmelse av det søkerne hadde prestert tidligere, altså en ren kunstnerisk vurdering. Den kunne blant annet støtte seg på anmeldelser fra uavhengige kritikere. 

I vår tid skjer vedtakene mer på grunnlag av en bedømmelse av den kulturpolitiske betydningen av de prosjekter det søkes om støtte til kan komme til å få. Slike betydninger kan søkerne påberope seg for å styrke sine søknader. Da er det ikke lenger kunstnerisk kvalitet som bedømmes, men kulturpolitisk relevans. Det uavhengige kritikere skriver om kunstneriske kvalitet er da av liten verdi for avstandsholderne. Det er da heller ikke av betydning at det sitter kunstkyndige personer i avstandsholderne, det kan like gjerne være politikere og kunstsosiologer. Da kan Andreas Breiviks forslag i Klassekampen 10. januar om å erstatte Norsk kulturråds avstandsholdere med loddtrekning iallfall nøytralisere den kulturpolitiske skjevheten i deres bedømmelser og slik bli kulturpolitisk rettferdig. 

Opp imot den lammende objektiveringen i statlig regi står det en svekket gruppe: kritikerne. Motsatt avstandsholderne skal den enkelte kunstkritiker stå personlig ansvarlig for sine subjektive bedømmelser av kunstnerisk kvalitet, og deres kritikker skal begrunnes i lesverdig faglitterær form i medier som leses av publikum på de kulturbegivenheter som kritiseres. Bare subjektive kritikere kan kritisere kvaliteten på det som på en objektiverende måte er kvalitetssikret bak avstandsholdernes lukkede dører. Publikum og politikere trenger dem mer enn noen gang. 

    Stikkord