Sparebankstiftelsen DNBs greatest hits

OSLO
MUNCH – Munchmuseet
Brikker
Kurator: Rådgiver i Sparebankstiftelsen DNB, Oda Wildhagen Gjessing
Står til 28. august 2022

Munchmuseets sommerutstilling, Brikker, viser sentrale arbeider fra Sparebankstiftelsen DNBs kunstsamling. Med et gedigent innkjøpsbudsjett samarbeider stiftelsen med norske museer om innkjøp av arbeider museene ønsker seg, og som stiftelsen deretter låner ut for ti år av gangen. Samlingen har derfor noen særdeles kostbare arbeider, men også et sprikende utseende. Dette gjenspeiler seg i utstillingen på Munchmuseet, som spenner fra Irma Salo Jæger og Andy Warhol, til amerikanske storbyfotografier, tysk ekspresjonisme og et sommerlig interiørmaleri av Carl Larsson.

Utstillingen dreier riktignok om en kuratorisk idé, om å vise kunsthistorien som en flytende størrelse, lik et spill med mange brikker i kontinuerlig forhandling mellom forskjellige aktører, der samlingens innkjøpspolitikk kan skyve på ideer om kunstnerisk verdi og kvalitet. «Når kunsthistorien skrives, er det aldri et resultat av en forutbestemt kraft», heter det i presseskrivet.

Kvalitetsbegrepet og trygge økonomiske investeringer
Til dette kan man imidlertid innvende at kvalitetsbegrepet samlingen forvalter henger nøye sammen med trygge økonomiske investeringer. Stiftelsens samarbeid med museene er motivert av å bekrefte den kunstneriske verdien på deres allerede eksisterende samlinger. Dette kommer tydelig til uttrykk i rommet viet det nye samarbeidet mellom stiftelsen og Munchmuseet, kalt «Munch i kontekst». Her vises samtidige tyske ekspresjonistiske malere som stilistisk ligner, og etter sigende skal ha vært inspirert av Munch. Ved å omtale Munch som denne kunstretningens store far bidrar samlingen til å portrettere Munch som et sentrum av europeisk kunsthistorie.

Samlingen er altså mindre investert i å utfordre det eksisterende. Unntaket som kanskje bekrefter denne regelen er rommet ‘Kvinnelige pionerer’, som viser en vel brokete forsamling arbeider. Blant annet Louise Bourgeois’ installasjon, Cell VIII (1998), der forskjellige tekstiler er sperret inne i et gitterbur, vis a vis Marianne Brattelis maleri Etterkrigstid (2000), hvor de tre strek-aktige figurene er i ferd med å løse seg opp og gå i ett med maleriets tåkete overflate. Men avskåret fra resten av utstillingens fokus på stilistisk og motivisk likhet, ligner dette rommet et slags oppsamlings heat der kvinnelige signaturer er eneste fellestrekk.

Vestlandsklaustrofobi
Utstillingens noe gammeldagse organisering om stilistisk likhet og kanoniserte enkeltkunstnere kan derfor fortone seg som en glorifisert vareopptelling, og i mindre grad et forsøk på å formulere nye argumenter og tanker om arbeidene i utstillingen.

På en annen side skjer det noe spennende i overgangen mellom de to første rommene. Fra en større presentasjon av Nikolai Astrup kan man skue inn i samlingens tyngdepunkt om tysk ekspresjonisme, og hittil dyreste innkjøp: Soldatbadet (1915) av Ernst Ludwig Kirchner, som har en prislapp på 187 millioner kroner.

Kirchner-bildet viser en klaustrofobisk sammentrengt masse av nakne, spinkle soldater som forsøker å vaske seg under et vedfyrt dusjanlegg. De forenklede figurene, malt i grelle, gulbrune farger, ses fra en lav vinkel mot et blått gulv som skråner bratt oppover. En påkledd offiser til høyre i bildet, påser at dusjingen går riktig for seg, samtidig som han avskjærer enhver retrett fra det trange, sykelig grønne rommet, – om ikke en exit går gjennom den brennende ovnen soldaten i forkant av bildet er i ferd med å betjene.

Kirchners klaustrofobiske motiv smitter over på Astrup-bildene, som for anledningen er hengt på mørkeblå vegger. Her vises to malerier av prestegården i Jølster hvor Astrup vokste opp. I det ene maleriet stenger et svært tre med dypgrønne blader for utsikten. I det andre maleriet ses prestegården fra kloss hold, mens hjørnet av bygningen tårner delirisk oppover. Det er en gråværsdag og vegetasjonen i forkant og bakkant av de hvite bygningene har fått like, mørkegrønne farger på en måte som forkorter avstanden mellom forgrunn og bakgrunn i maleriet. Slik presses motivet sammen, og dette komprimerer landskapet. En villvin leder oppmerksomhet mot det nærmeste, og helt mørklagte av prestegårdens vinduer, som, i likhet med Kirchners offiser, holder oppsyn med stien nedenfor huset, før denne forsvinner ut av maleriets høyre side, mot et område hvor solen er i ferd med å bryte igjennom.

Gjengse fortolkninger satt i spill
Sammenstillingen av Kirchner og Astrup kan synliggjøre en utferdstrang i sistnevntes malerier. Om å bryte ut av Vestlandets trange, klamme og rengværstunge fjorder; en trang som i disse maleriene kanskje holdes i sjakk av bygdas småskårne pietisme, og den «folkekjære» innpakningen som ofte omgir Astrups kunstnerskap. Slik sett gir utstillingen rom for å sette gjengse fortolkninger i spill.